Vera Kvaal mistet mannen
Da Trond falt ned fra en stol da han skiftet en lyspære, ble det slått alarm. På sykehuset kom sjokkbeskjeden
Etter et fall fra stige ble Vera Kvaals ektemann lagt inn på sykehuset med voldsom hjerneblødning. Legene fant en ondartet hjernesvulst som ikke kunne helbredes.
Det er gått tre år siden Vera Kvaal mistet ektemannen Trond Schliemann, som var det mest fysisk kapable mennesket hun kjente.
Han var far til to av hennes tre barn, og en aktiv klatrer.
– En dag han sto på en stol og skulle skifte en lyspære, falt han ned, og en venn reagerte og slo alarm. For det var utenkelig at han skulle miste balansen på den måten, forteller hun.
48 timer senere var han lagt inn på sykehuset. Han hadde en voldsom hjerneblødning, og legene fant en ondartet hjernesvulst som ikke kunne helbredes.
– Verden ble snudd på hodet. Datteren vår Josefine var 13 år, og sønnen vår Rasmus var russ. Ville Trond leve i tolv uker eller tre år? Ingen visste, sier Vera.
Slet med søvnen
Allerede på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var Vera Kvaal NRK-programleder på TV. Helt siden den gangen har hun vært ansatt i statskanalen.
Nå er hun aktuell med egen podkast, God natt. Hun håper den kan bidra til at folk sovner litt lettere.
Selv pleide hun å sovne lett og sove godt i det lille, røde huset med de hvite karmene, plassert på en stor, litt avsidesliggende tomt på Nesodden, med mange små uthus spredt rundt – opprinnelig en hytte fra 1923.
– Vi lever landlig og fyrer mye med ved. Jeg føler meg som en urban utgave av Anna i Ødemarken, sier Vera og smiler.
I hele sitt voksne liv har hun valgt det enkle livet. De var en familie på fire som tilbrakte helger og ferier med venner på et stort landsted i Sverige.
Iblant reiste de på spennende eventyrferier og hadde det fint. Det meste var veldig bra helt til ektemannen og kjæresten Trond Schliemann fikk en uhelbredelig kreftdiagnose.
– Frem til da hadde jeg et godt sovehjerte, forteller Vera.
Les også: Hermine ble koronasmittet i mammas mage. Etter fødselen gikk det fryktelig galt
Sjokk og kaos
Det er fire år siden hun fikk en mann hjem som hadde mistet korttidshukommelsen og ikke visste at han hadde en venstreside. Hun ble sykmeldt, tok permisjon, ble sykmeldt igjen.
Det var sjokk og kaos. I 14 måneder hadde hun fokus på de hun var glad i; hun var mamma og kjæreste. Mange bekymringer la seg på skuldrene hennes.
Det viktigste var at barna skulle komme seg gjennom situasjonen med så små arr som mulig, og at Trond fikk en så god slutt som mulig.
– De siste tre månedene Trond levde, lå han i en sykeseng i stuen. Jeg sov på sofaen, alltid med et halvt øye åpent, i tilfelle han måtte opp for å tisse. Jeg ble veldig søvnforvirret, forteller Vera.
Hun var så sliten at hun nesten ikke hang sammen og følte at hun stivnet til som menneske. Den gode REM-søvnen, som er søvnstadiet hvor hjernebølgene blir målt til å være nesten lik som når vi er våkne, mens skjelettmuskulaturen er avslappet, kom ikke.
✤ Gjør noe kjedelig eller se et kjedelig program på TV.
✤ Drikk en god kopp te.
✤ Gå ikke til sengs hvis du er lys våken. Legg deg ikke før «søvntoget» kommer og du er trøtt.
✤ Ha et sovested som tiltaler deg. Jeg pusset opp soverommet og gjorde det mørkegrønt med lysstjerner i taket.
✤ Sett mobiltelefonen i flymodus.
✤ Hør på en podkast som flytter fokuset ditt og fjerner tanker som surrer.
Da Trond døde, hadde alarmberedskapen ligget i kroppen i så lang tid at det føltes umulig å finne roen, det var som om den hadde satt seg fast.
Les også: (+) Allerede som tenåring bestemte Gunhild Stordalen seg for ikke å få egne barn
Tappet for energi
Alle som har slitt eller sliter med søvnen, vet hvor tungt det er.
Å bli liggende våken fordi tankene ikke vil slutte å kverne og kroppen ikke finner ro, er enormt energitappende og kan i verste fall gjøre deg syk.
I Veras liv var situasjonen ny, og den ble forårsaket av alvorlig sykdom og død – et traume. Søvnen til Vera er kommet på plass igjen nå, og hun vil dele hvordan hun fant tilbake til den igjen.
Vera hadde gode venner som kom og sa: «Vera, nå skal vi rydde opp!» De hev ut og brente møbler og ting som hadde stått i stuen.
Bare to stoler og et bord fikk hun beholde. Gjennom dette skulle hun få en ny start, kaste av seg bekymringene og den vonde tiden som hadde vært.
Og det ble som de hadde håpet og trodd.
– De hjalp meg i prosessen med ikke å bli sittende fast i det som hadde vært trist, sier hun.
Ett grep tok hun selv. Hun, som hele livet hadde sovet på gamle Ikea-madrasser på trekasser, gikk til innkjøp av en myk, deilig luksusseng, som selv når hun ikke fikk sove var verdens beste seng å ligge i.
– Det var et sjakktrekk, for jeg kunne glede meg til å bare legge meg ned.
Tidligere tap av både foreldrene og en kjær søster, hadde gitt henne kompetanse på
døden – men søvnløsheten, den kjente hun ikke.
Det var en helt ny erfaring at sorg, bekymring og fortvilelse kan sette seg i kroppen og ta fra deg den hvilen søvnen skal gi.
– Når du ikke har sovet på ett år, føler du deg som et nervevrak. Jeg hadde vært borte fra jobben i ett år og skulle tilbake. ‘Hva gjør jeg nå’, tenkte jeg, for jeg visste at alles øyne ville være rettet mot meg, sier Vera.
Hun hadde nesten ikke vært ute av huset det siste året, men landet på å komme tilbake med brask og bram. Det første året i jobb ble krevende, for hun fortsatte å slite med søvnen.
Det tok ett år fra Trond døde til hun fikk søvnen på plass igjen.
Da hun endelig fikk sove, hentet hun etter hvert frem den gamle ideen om å lage programmer med god natt-fortellinger.
De gode minnene
De siste to årene har ting gradvis kommet på plass, og hun kan med et smil om munnen hente frem de gode minnene.
Som da hun møtte ektemannen ute på byen mens de begge studerte på Blindern.
– Med ham visste jeg at om jeg skulle ha vært på Titanic, så ville jeg ha en mann ved min side som ville ha reddet meg. Han ville ha gjort hva som helst for å redde meg, fastslår hun, og legger til:
– Hvis han måtte bråbremse når vi kjørte bil sammen, tok han høyre arm og holdt foran meg, som på instinkt – som om den hadde kraft nok til å holde meg på plass. Det var veldig søtt.
Hun smiler nå, sier at han var en person som organiserte, ordnet og reparerte alt.
«Hvordan åpner man panseret på en bil? Hva gjør jeg nå med oppvaskmaskinen som ikke virker?» Da han ble borte, følte hun seg hjelpeløs i slike situasjoner.
Vera forteller at sammen med venner kjøpte de i 1999 et landsted i Sverige med en 32 mål stor eiendom. Ni voksne og ti barn ferierte sammen i et kollektiv. Minnene derfra bærer hun med seg.
– Da vi oppdaget at stedet holdt på å bli til en myr, ble det snakket om å leie en minigraver, men jeg sa nei og mente vi måtte grave selv. Det ble min jobb. Hver sommer i 18 år gravde jeg, og det var 18 år med ren lykke. Der, på den øya, hadde vi mange meter høye bål fordi vi ryddet skog. Når du fyrer bål, slutter folk å se på mobiltelefonen. Vi fikk så mange fine stunder rundt flammene, sier hun.
De solgte stedet mens Trond lå syk. Selv om det var trist, var det også bra, for det ga Vera et gjeldsfritt liv da hun ble enke.
Friluftsfamilie
Også etter at hun ble alene har bålfyring betydd mye for Vera. Hun vokste opp i en jakt- og friluftsfamilie og liker å være ute. Når det er lov å fyre bål, gjør hun det.
– Venner lagde en stor bålplass i hagen vår etter at Trond døde, og vi kan sitte rundt det og snakke eller bare være. Det er min erfaring at det å sitte stille rundt et bål, gir filosofisk fordypelse når du trenger det. Det som skjer med oss da, føles som en del av vårt DNA, filosoferer Vera.
Hun føler at varmen fra bålet roer ned hele nervesystemet, og bruker det som mindfulness.
Da Trond var syk, begynte de å synge mye i det lille, røde huset, de ble en syngende familie. Da han døde og de fikk bålplass i hagen, begynte de å synge der også.
– Bål er viktig for oss. Da sønnen min ble invitert på tur med medstudenter i Danmark, ville han heller hjem for å fyre bål med mamma. Alt vi har gått gjennom sammen, har ført meg nærmere barna, vi er kommet nærmere hverandre, sier Vera.
Lykken for henne er å rote i et bål fra dagen før som har sluknet, og finne glør som hun kan legge ved oppå og få i gang igjen.
– Nå er det bålforbud i sommer, men å fyre i en peis eller en vedovn gir litt av den samme følelsen. Kommer du inn i et hus hvor det fyres, kjenner du den inkluderende varmen, mener hun.
Veras personlige nattahistorie
Nå sover hun vanligvis syv-åtte timer hver natt. Om hun en sommernatt føler at hun ikke får sove så godt, så stresser hun ikke med det.
– Sommeren har en letthet over seg, det føles mindre alvorlig ikke å få sove enn om høsten. Kommer ikke søvnen, kan jeg høre på en podkast og erstatte de urolige tankene med noe annet, kanskje en fortelling som varer i ti minutter. Som i God natt.
Vera har selv en fin, selvopplevd god natt-historie. Den er blitt fortalt før på nrk.no, men vi forteller den en gang til:
Trond hadde mistet korttidsminnet og lå i en sykehusseng i det lille, røde huset med uhelbredelig hjernekreft. Men når familien snakket med han, var han med. En sen kveld satt sønnen Rasmus, som har arvet farens humor, og fortalte om et minne fra barndommen.
Hver uke, når Rasmus hadde vært på gitartime, gikk han forbi Pinsekirken. Han tenkte at det ville ha vært morsomt å bytte rekkefølgen på to vokaler i skiltet, slik at det ble et ganske annet ord.
Tenk deg at pinsekirken blir til peniskirken.
Trond lo da sønnen fortalte hva han hadde tenkt. For Vera og Rasmus var tanken sådd. De spurte Trond om han orket å bli med for faktisk å bytte om bokstavene, og han sa ja.
Lillesøster Josefine ble vekket midt på natten, Vera puttet gardintrappen bak i bilen, og de kjørte ut i den kalde og mørke februarnatten. Vel fremme ved Pinsekirken kom alle seg ut av bilen, og mens Vera og Josefine støttet pasienten, klatret Rasmus opp.
Han oppdaget til sin forbauselse at bokstavene var festet med borrelås og var lette å bytte om.
Noen minutter senere sto familien på fire foran skiltet med Peniskirken, og de tok et familiebilde som for alltid vil kalle frem smilet.
Dagen etter husket ikke pappaen hva de hadde gjort, men i to uker til fikk de fortalt historien til ham, og han lo like godt hver gang.
Nå gir turen, forbyttingen av bokstaver og historien om hva de gjorde, latter og gode minner. Barnslig glede i en krevende tid. Latter i stedet for tårer. Slike ting kan passe perfekt i en historie som skal forberede deg på natten.
