livet som ble så annerledes
Da Gry Hege våknet opp etter fire uker, fikk hun den brutale beskjeden
En lungebetennelse med påfølgende blodforgiftning sender Gry (52)på sykehus med ulende sirener en desembernatt. Hun faller i koma, og det er usikkert om hun vil overleve. Da hun våkner opp etter fire uker, får hun den brutale beskjeden.
– Jeg er en strikker inni meg, sier Gry Hege Henriksen overbevisende.
Vi er på nydelige Furuholmen på Varteig ved Sarpsborg. Vi har akkurat blitt tatt imot av de to barndomsvenninnene Gry Hege Henriksen og Tone Lise Forbergskog.
Glomma glir sakte forbi, fuglene kvitrer i den kjølige vårluften. De to venninnene skal arrangere sin første strikkefestival.
Det er fyr på peisen, kaffen er varm og Gry Hege sitter klar til å logge inn strikkeglade deltagere. De ankommer, noen kjenner hverandre fra før. Stemningen er spent.
– Dere skal bo i hytte fem, sier Gry Hege med et smil og gir dem en goodybag full av overraskelser – inkludert Norsk Ukeblad.
Året da alt ble forandret
Vi skal tilbake til 2016. Gry Hege Henriksen er ingeniør i oljebransjen, men strikking er den store lidenskapen. Så lenge hun kan huske, har hun sittet rundt et bord med gode venner, strikket og skravlet. Som voksen drar hun på strikketreff over hele landet.
Dette året arrangerer hun også selv et svært vellykket treff i Oslo. 120 deltagere melder seg på, flere står på venteliste.
Lite vet Gry Hege om hva som skal skje innen året er omme. En lungebetennelse med påfølgende blodforgiftning sender henne på sykehus med ulende sirener en desembernatt. Hun faller i koma, og det er usikkert om hun vil overleve. Da hun våkner opp etter fire uker, får hun den brutale beskjeden.
– Da jeg våknet, kom det ganske raskt frem at de måtte amputere både hender og føtter. Jeg skjønte det selv også, for da de pakket ut hendene mine, var de helt svarte.
Etter flere komplikasjoner og tunge måneder kommer endelig Gry Hege til Sunnaas i mai 2017.
– På Sunnaas kunne jeg sette i gang med god og intens opptrening. Jeg hadde tidlig sagt at jeg skulle være tilbake i jobb innen ett år. Nå satte jeg meg nok et mål: Jeg skulle på strikketreff i Narvik i juni. «Dere har tre uker på å lære meg å gå», sa jeg.
Ikke helt realistisk, mente de som jobbet på Sunnaas.
Les også: Odin forsvant sporløst: – Hva skjedde med sønnen vår?
Reodor Felgen-hender
– Jeg hadde fått benproteser, men ikke armproteser. Alan, mannen min, hadde laget en slags Reodor Felgen-sak på den ene armstumpen. Den gjorde at jeg kunne bruke telefon og iPad, samt skrive noen skjelvende bokstaver.
– Jeg ringte rundt, ordnet og fikset. Og jeg klarte det faktisk! Før Narvik hadde jeg riktignok fått håndprotesene, men jeg hadde ikke blitt helt venner med dem ennå. Da jeg dukket opp, trodde ikke folk sine egne øyne.
Målet Gry Hege hadde satt seg, var å reise til Narvik uten rullestol.
– Akkurat det klarte jeg ikke. Selvfølgelig var det litt sårt ikke lenger selv å kunne strikke, men for meg ble fokuset heller at jeg fikk treffe alle vennene mine. Det var så enormt fint! Jeg brukte tiden på å skravle med gode venner, og de hjalp meg rundt med rullestolen der jeg trengte det.
Må ha hjelp
Gry Hege var en svært selvstendig kvinne. Hun ville fikse alt selv og ba sjelden om hjelp. Nå ble hun med ett avhengig av andre, både av assistentene sine, men også av samboeren Alan.
– Alan og jeg har kommet nærmere hverandre. Jeg var så selvstendig at han ofte følte han var i veien. Jeg tror det har vært litt fint for ham å føle at jeg faktisk trenger ham.
Hun liker fremdeles dårlig å være avhengig av andre.
– Det er det verste jeg vet. Der hadde jeg tidlig en viktig oppgave; å forsone meg med at jeg faktisk er avhengig av andre. At dette ikke går over. Jeg kommer meg jo ikke ut av sengen om morgenen uten å få hjelp til å ta på protesene. Sånn er det bare.
En kreativ sjel
Gry Hege har alltid vært kreativ, det å skape noe er viktig for henne. Da strikking ikke lenger var mulig som før, begynte hun å male. Nå går hun på kunstskole for å utdanne seg til billedkunster.
– Men maling har ikke det samme sosiale over seg. Du sitter ikke en gjeng rundt et bord og maler, liksom. Jeg brukte strikking som avslapning. Å komme hjem etter en slitsom arbeidsdag og sette meg med strikketøyet et kvarters tid. Det var skikkelig balsam for sjelen, da senket skuldrene seg.
– Det er litt mer å organisere for å komme i gang med malingen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ikke har giddet å skifte for eksempel, og vips har jeg en ny malegenser, ha-ha.
Vi ser Tone Lise utenfor. Hun følger nye deltagere til rommene sine. Gry Hege må tilbake til peisestuen og registrere. Den koselige stuen fylles opp, strikketøyet tas frem. Samtalen går lett, latteren sitter løst. Gry Hege håper dette blir et årlig arrangement.
– Strikkefestivaler og treff finner sted over hele landet året rundt. Vi vil i tillegg gi en opplevelse. Her er det vakker natur, vi kommer til å servere deilig mat, det blir foredrag og hyggelige, sosiale kvelder. Det blir noe helt annet enn å sitte i en gymsal og strikke sammen.
De strikkeglade damene nikker, vi hører lyden av ivrige strikkepinner. Nye deltagere ønskes velkommen inn i det varme fellesskapet.
Les også: (+) Therese Johaug: – Vi hadde nok ikke så god råd da jeg vokste opp
— Jeg er jo fremdeles meg
Selv om mye er forandret, er Gry Hege den hun alltid har vært.
– Jeg tror ikke jeg har endret meg så mye som person. Jeg har tusen jern i ilden, slik som før.
Hun har kjøpt en strikkemaskin.
– Jeg er foreløpig på firkantstadiet, og jeg må innrømme at jeg sliter litt med den. Det er vanskelig både å legge opp og å felle av. Jeg har ikke kommet lenger enn at jeg greier noen striper, så firkantene behøver ikke være ensfarget, ha-ha. Målet mitt er at jeg skal jobbe med teknikken her, jeg skal nok få til noe etter hvert. Men jeg er jo så travel!
Da vi spør Gry Hege om hun har gitt opp strikking med pinner, rister hun forsiktig på hodet.
– Nja, jeg har prøvd meg litt. For det er jo ikke det samme med en strikkemaskin når vi sitter en gjeng rundt bordet. Men bevegelsene er vanskelige, jeg var helt ødelagt i skuldrene etter kort tid.
Men som ingeniør er Gry Hege vant til å finne løsninger, se muligheter.
– Jeg driver og lærer meg å hekle, og det har jeg tenkt å få til!
Gry Hege er en inspirerende og bestemt dame. Hun ønsker ikke å bruke resten av livet på å klage over det livet som ble så annerledes.
– Det er helt nødvendig å komme seg videre. Jeg er jo ingeniør, hjernen min fungerer som en også. Som ingeniør tenker du kjapt: Ok, det gikk ikke på denne måten, da går det kanskje på denne?
Hun blir alvorlig.
– Jeg skal ikke skjønnmale. Livet mitt er blitt mer tungvint. Alt tar lengre tid. Og som det utålmodige mennesket jeg er, blir jeg stadig utfordret. Jeg må legge inn ekstra tid til den minste ting som skal gjøres.
Hyttedrømmen
Gry Hege jobber fremdeles som ingeniør et par dager i uken. Hun ler.
– Jeg hadde egentlig sluttet helt for kun å jobbe kreativt med kunsten, men så måtte jeg plutselig kjøpe meg hytte, og da var det bare å sette i gang igjen. Den hytta er gull, den ligger rett borti veien her.
Hun er ferdig billedkunstner til sommeren.
– Da skal jeg begynne å ta turen rundt på gallerier for å prøve å få til en utstilling. Jeg driver ellers med mye forskjellig. Jeg har malekurs, både fysiske og på nett. Nå har jeg et åtteukers malekurs en dag i uken på Tyrilikollektivet, et rehabiliteringssted for tidligere rusmisbrukere.
– Jeg har også kurs for Ungdom i meningsfullt arbeid (UIMA) som holdes her på Furuholmen med Tone Lise i bresjen. Det er veldig givende. Så, nei, jeg har ikke problemer med å fylle dagene, for å si det mildt!
Alle deltagerne har kommet til årets festival. Eneste hane i kurven er kokken, mannen til Tone Lise. Det putrer i kjeler og panner, og snart skal festivalens første middag serveres. Gry Hege følger oss til bilen og kommer leende med en innrømmelse.
– En ting er at jeg liker strikkere, jeg føler meg som en selv. Men jeg liker også strikkeplagg, det å gå med ull. Noen ganger på sommeren gleder jeg meg til høsten, til jeg igjen kan ta på meg en deilig, varm strikkegenser!
