vennskap
Da Anna fikk brystkreft, stilte venninnen Daggry opp. 15 år senere ble plutselig rollene snudd
Da Anna fikk brystkreft, kjente hun på frykten. Heldigvis hadde hun Daggry.
15 år senere skulle Anna få muligheten til å gjengjelde omsorgen.
– Det betyr mye å ha en god venn. Noen som er der når du er så kvalm at du bare vil dø. En venn som kommer uansett, selv når du egentlig ikke orker å ha noen rundt deg, sier Anna Sæterbakken.
Annea var 50 år da hun en dag sto foran speilet på badet og så en stor klump i brystet. Det var hell i uhellet at kulen var både stor og synlig.
Anna kom seg raskt til lege. Innen tre uker var hun operert og kulen var fjernet.
– Lille julaften kom jeg hjem og skulle stelle i stand julefeiring for familien. Da jula var over og barna tilbake på skolen, begynte behandlingen.
Det er snart 23 år siden hun ble syk, og hun fikk oppleve de verste cellegiftkurene.
– Dagene fortonte seg som det rene helvete. Jeg lå 14 dager kvalm på sofaen, hadde en uke til å samle litt krefter, før det var på'n igjen med nye runder med cellegift.
Skånet barna
En stund var Anna nær ved å gi opp.
– Jeg var så dårlig, og i hodet mitt var jeg klar for kirkegården, innrømmer hun.
Anna mistet håret og måtte tåle påkjenningen i ett år før hun kunne begynne i arbeid igjen.
– Mannen min stilte opp, men var mye borte på grunn av jobb. Barna var bortreist på skole og fikk ikke vite om kreftdiagnosen før de var ferdig med sine eksamener et halvt år senere. Jeg ville ikke de skulle være hjemmefra og bekymre seg for meg.
Gode venninner
Anna og Daggry var kolleger og hadde jobbet som barneskolelærere i mange år. De var venninner lenge før Anna ble syk. Da kreften rammet Anna, kom de to enda nærmere hverandre.
– Hele tiden var Daggry der og holdt meg i hånden, forteller Anna.
Vi møter de to venninnene hjemme hos Anna i Bø i Telemark.
– Anna sto meg så nær, og da hun ble syk tenkte jeg at hun sikkert trengte noen å snakke med, sier Daggry.
Daggry hadde ingen erfaring med brystkreft, men en trenger ikke alltid være ekspert for å kunne hjelpe.
– Det er alltid godt å ha noen som bryr seg, mener Daggry.
Solidaritet
De satt her ute i hagen da håret til Anna begynte å falle av.
– Da tok mennene våre barbermaskinen og barberte bort alt håret sitt for å være solidariske med Anna. De så ikke ut, ler Daggry som ikke lot seg rive med i den spontane støtteaksjonen.
– Daggry betydde alt for meg i denne perioden. Utenom mannen min, var det Daggry jeg hadde som var nær, sier Anna. Hun vet hvor viktig det er å ha noen som bryr seg når du får en så alvorlig diagnose.
Anna ble fri for kreft, men hver gang hun har vondt et sted, tenker hun kreft.
– Jeg kan få kreft igjen like lett som alle andre. Det er ikke sånn at fordi jeg har hatt det, så slipper jeg unna.
Kafé og shopping
15 år etter at Anna oppdaget en kul i brystet, var det Daggry som fikk en dårlig beskjed. Da kunne Anna gjengjelde venninnens omsorg.
– Det var i januar. Anna og jeg hadde tatt mammografi i Porsgrunn. Vi gjorde det alltid til en heldagstur med kafébesøk og litt shopping. Men denne gangen var de ikke helt fornøyde med bildene mine, forteller Daggry.
Hun var knapt kommet hjem, før hun fikk en melding om å komme tilbake.
– De ba meg ta med en pårørende, sier Daggry som tok med seg ektemannen.
– Jeg var på ingen måte urolig. Jeg antok bare at bildene hadde vært uklare. Men bare noen få dager etter
å ha vært i Porsgrunn for å ta nye bilder, fikk jeg vite at de hadde funnet en liten kul, forteller hun.
Legen de var hos, anbefalte henne å ta den bort med en gang. Allerede en uke senere ble hun operert.
Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
Var aldri redd
Mye hadde skjedd innenfor kreftbehandlingen i løpet av de 15 årene som hadde gått siden Anna fikk den alvorlige diagnosen.
Mens Anna ble ekstremt dårlig av cellegiftbehandlingene, slapp Daggry unna med lettere plager etter operasjon og stråling.
Anna stilte opp når Daggry trengte henne, selv om hun selv var i en vanskelig fase i livet etter at ektemannen har fått diagnosen ALS.
– Da min mann døde litt senere, satt jeg to måneder utenfor huset og så på skyene. Men så tok søsteren min meg med på tyvfiske. Den turen ble et spark bak og starten på noe nytt. Livet går seg til, sier Anna.
– Og jeg var jo aldri engstelig, for jeg visste jo at Anna hadde overlevd med den store kulen sin og var blitt ble helt frisk, sier Daggry.
Det var godt å vite.
– Min kul var tross alt bare en liten ert, mens hennes var 4,5 cm i diameter.
Raushet
Anna og Daggry er i dag aktive medlemmer i Brystkreftforeningen Øvre Telemark. De samler inn penger til kreftsaken og er støttepersoner for andre som rammes av brystkreft. Men det viktigste er å ta mammografi når tilbudet er der, sier de to.
De oppfordrer alle som får brystkreft til å ta kontakt med lokalforeningen. Anna og Daggry kan ikke få understreket nok hvor mye det betyr å ha noen å snakke med. Å prate med noen kan i mange tilfeller være den beste etterbehandlingen, mener de.
– Det er ubeskrivelig godt å ha noen som bare banker på døren, eller som ringer og sier: Nå kommer jeg.
Daggry bor på ektemannens familiegård litt utenfor Bø sentrum. Anna bor alene sammen med hunden Ronja i eneboligen overfor sentrum. I stuen hennes bugner det av grønne planter. Hennes lidenskap for planter og blomster deler hun med Daggry. Begge er med i det lokale hagelaget.
– Å ha Anna i livet mitt har vært en gave, sier Daggry.
– Du har vært en like stor gave i livet mitt, repliserer Anna.
Hva er det dere har funnet hos hverandre?
– Raushet.
Nå er de nærmest uadskillelige og snakker sammen eller melder hverandre mange ganger i uka.
Les også: Jessica (49) skulle bare slappe av i godstolen etter en lang dag. Så begynte dramaet
Livets største glede
For et par år siden fikk Anna den skremmende beskjeden om at et av hennes barnebarn hadde fått kreft.
Det var en tung skjebne for et lite barn og alle pårørende, men heldigvis ser det nå ut til å gå bra.
– Barnebarn er livets største glede, sier Anna og Daggry.
– Heldigvis får jeg besøk av barnebarna med jevne mellomrom, sier Anna og unnskylder rotet på spisebordet. Rotet er derimot bare resultatet av kreative sysler for barnebarna Tiril (10) og Vilde (8) som er på ferie hos farmor.
Da Daggry skulle bli bestemor for fem år siden, var det Anna hun måtte fortelle det til. Hun klarte ikke å holde på hemmeligheten. Hun måtte ha noen å prate med i den lange ventetiden før.
– Det er ikke bare i de tunge dagene vi kan trenge en venn. Også gleden er det godt å kunne dele med andre.
