sykdommer
Da An-Magritt oppdaget blodet, trodde hun ikke at det var noe alvorlig. På sykehuset fikk hun en tung beskjed
An-Magritt valgte å være åpen om sykdommen fra første stund. Dette er symptomene du må være obs på.
– Jeg reagerte ikke på blodet i doskålen, for jeg har alltid levd et sunt og aktivt liv, så jeg tenkte ikke på at det kunne være alvorlig, sier An-Magritt Nysveen.
Da det samme gjentok seg to kvelder på rad et par uker senere, skjønte 60-åringen at hun ikke kunne late som ingenting.
Hun mistenkte ikke alvorlig sykdom. Hun følte seg helt frisk og hadde ingen smerter, men bestilte likevel telefontime hos fastlegen.
Fastlegen ringte dagen etter, og da An-Magritt hadde forklart hvorfor hun tok kontakt, sa legen:
– Kom til meg i morgen klokka 07:50.
Legen fant «polypp»
Dagen etter ble An-Margritt undersøkt, og legen forklarte at hun kjente en polypp som satt langt ut i endetarmen.
An-Magritt ble henvist til Ahus. Der ble det slått fast at det ikke dreide seg om en polypp, men en svulst.
Den kunne selvsagt være godartet. Flere undersøkelser måtte til.
I løpet av én uke og to dager var An-Magritt gjennom fire undersøkelser og én samtale med kirurg.
Hun kjørte i skytteltrafikk mellom Skedsmokorset og Ahus. På grunn av pandemien måtte hun gå gjennom alt alene, pårørende slapp ikke inn på sykehuset.
Under samtalen med kirurgen fikk mannen hennes likevel være med.
– Da jeg fikk vite at jeg hadde kreft, ble jeg lei meg. Men jeg klarte egentlig ikke å fordøye alt som skjedde. I løpet av en drøy uke hadde jeg gått fra å være en frisk og aktiv kvinne til å bli kreftpasient. Hodet hang overhodet ikke med, sier An-Magritt.
– Jeg gjorde automatisk det jeg fikk beskjed om, uten å reflektere over det. Hodet var så fullt at jeg klarte ikke å ta mer innover meg.
Åpen om kreften
An-Magritt valgte å være åpen om sykdommen fra første stund.
Hun tror det er mye av grunnen til at hun ikke har hatt behov for profesjonell hjelp til å takle den mentale biten.
Hun har fått enormt mye støtte, ikke bare fra mannen og resten av familien, men også fra venner og kolleger. Blomster, god-morgen-leveringer, kort og hilsener har hjulpet An-Magritt hele veien.
Selv om det var hun som hadde kreft, følte hun seg ikke alene om sykdommen.
– Jeg begynte også å skrive dagbok, mest for at jeg skulle huske alle beskjeder og all informasjon som ble gitt, sier An-Magritt og forklarer at det opplevdes som en slags terapi.
Samtalen med kirurgen, An-Magritt og hennes mann fant sted fredag før påske 2021.
An-Magritt følte at hun taklet beskjeden bra, men fikk en voldsom nattehoste. Hun ble engstelig, men koronatesten var negativ.
Legekontoret tok ikke imot personer med luftveisinfeksjoner, men til slutt fikk An-Magritt snakke med en lege som forsto.
– Kom i morgen, så skal jeg lytte på deg, sa han.
Det var ikke noe galt med An-Magritts lunger eller hjerte, hostingen var en fysisk reaksjon på hele situasjonen. Hun fikk hostesaft, sluttet å hoste og sov godt om natten igjen.
Tok en pause før operasjonen
– Vissheten om at jeg hadde endetarmskreft gjorde selvfølgelig noe med oss alle. Det verste var usikkerheten. Ingen visste hva som skulle komme, og jeg gruet meg for det jeg skulle gjennom. Men redd for å dø var jeg faktisk ikke.
Hun og familien tok en pause før hun skulle opereres.
– Da dro vi på hytta i Østerdalen og var sammen med begge døtrene, svigersønner og barnebarn. Det ble akkurat den pausen jeg trengte fra det uvirkelige som hadde skjedd. Skiturer, lek, mat og gode samtaler gjorde at jeg fikk tilbake normaliteten i livet for en stund, forteller An-Magritt.
Allerede tirsdag etter påske ble An-Magritt oppringt fra Radiumhospitalet. Hun fullroser helsevesenet, og spesielt hvordan personalet på Ahus, Ullevål og Radiumhospitalet samarbeidet.
Hun følte seg i trygge hender hele tiden.
Les også: (+) Grace ble kidnappet som tiåring. Syv år senere fikk moren det mest grusomme brev – fra drapsmannen
I 2020 fikk 4594 tarmkreft/endetarmskreft i Norge, 2325 menn og 2269 kvinner.
Tarmkreft er nummer to på lista av antall nye krefttilfeller i Norge i 2020 etter prostatakreft.
Tarmkreft har hatt en rask økning de siste 50 årene. Økningen er større i Norge enn det som er observert i de andre nordiske landene. Årsaken til dette er ikke kjent.
Nasjonalt screeningprogram for tarmkreft blir gradvis rullet ut i 2022.
Dette screeningprogrammet medfører at man fra 55 årsalder får tilsendt utstyr til å ta en avføringsprøve hjemme.
Prøven sender man til laboratoriet der den undersøkes for blod. Testing gjentas annet hvert år frem til man blir 65 år. Om man finner blod i prøven, blir man videre innkalt til en undersøkelse i sykehus.
Det forventes at det nasjonale screeningprogrammet vil redusere tarmkreftdød i Norge betydelig.
Kreftregisteret og Kreftforeningen.no
Måtte operere vekk endetarmen
– Svulsten lå så langt ut i endetarmen at den eneste løsningen var endetarmsamputasjon. Lukkemuskelen ville bli ødelagt når svulsten ble fjernet. Samtidig lå svulsten isolert, den var ikke i kontakt med tarmveggen, forklarer An-Magritt.
Alt dette gjorde at hun slapp cellegift og stråling.
– I stedet ble jeg grundig forberedt på hvordan det ville kjennes å våkne etter operasjonen med pose på magen.
An-Magritt sto opp klokka 4 hjemme på Skedsmokorset for å fullføre prosedyren med å få tømt tarmen. Hun husker sitt siste dobesøk, det var rart å vite at hun aldri mer skulle tømme tarmen gjennom hullet bak.
Mannen kjørte henne til Ahus, han fikk fremdeles ikke bli med inn.
Klokka var 6 den 27. april, og An-Magritt ville bare snu og løpe tilbake.
Likevel tenkte hun rasjonelt og gikk gjennom døra til sykehuset. Hun fulgte alle instruksjoner og ble trillet inn til operasjon klokka 8.
– Jeg hadde på forhånd godkjent å bli operert av en robot. Det var tre kirurger til stede de fem timene operasjonen tok, klare til å ta over hvis det skulle være nødvendig, forteller An-Magritt.
Les også: Anne klarer å stavre seg bort til speilet. Hun får sjokk av synet som møter henne
Symptomer på tarmkreft
– Basert på tidligere forskning vet vi allerede mye om faktorer som er knyttet til økt eller redusert risiko for å få tarmkreft, sier forsker Paula Berstad ved Kreftregisteret.
Det forskes stadig på hvordan man best kan forebygge sykdommen, men lite har endret seg.
Å være fysisk inaktiv, røyke, ha et høyt alkoholkonsum og et usunt kosthold kan øke risikoen for tarmkreft.
– Uansett er arvelig belastning og tilstedeværelse av noen andre sykdommer også knyttet til risiko for tarmkreft, så man kan få det til tross sunne levevaner, påpeker Berstad.
Symptomene som kan bety tarmkreft kan også kan være tegn på andre tilstander og ikke nødvendigvis kreft.
– Vårt råd er at man bør ta kontakt med lege dersom symptomene varer i over tre uker.
Endret avføringsmønster som vekslende treg/løs avføring er vanlig ved kreft i tykktarmen. Ved endetarmskreft er også løs avføring og sterk avføringstrang et symptom når svulsten har nådd en viss størrelse.
– Man kan også oppleve en følelse av at tarmen ikke tømmes ordentlig ved avføring, noe som forårsakes av at svulsten tar plass.
Luft i tarmen, og en følelse av å være oppblåst kan komme av at tarmen holder på å gå tett.
– Noen opplever også magesmerter, som kan oppstå dersom en svulst blokkerer tarmpassasjen slik at avføring og luft får problemer med å passere, sier Berstad.
Cirka 20 prosent av all kreft i tykktarm/endetarm starter med akutte smerter og tarmslyng (ileus).
Blod i avføringen
– Blod i avføringen kan vise seg som synlig rødt blod hvis svulsten er i nedre del av tarmen eller som sortfarget avføring dersom svulsten er i øvre del av tarmen. Har du blod i endetarmsåpningen, i toalettskålen eller på papiret, bør du få sjekket dette hos legen din, selv om det bare er små mengder, sier Berstad.
Vekttap kommer av at matlysten ofte blir dårlig på grunn av problemene som er beskrevet over. Dette kan være tegn på at sykdommen er kommet langt.
Blodmangel (lav blodprosent og/eller lave jernlagre) kommer av at svulsten ofte har blødd inn i tarmen over tid.
– Symptomene på tarmkreft varierer etter hvor svulsten ligger. Området svulsten befinner seg i kan også være ømt, og selve svulsten kan noen ganger kjennes, sier hun.
Godt forberedt på posen
Å våkne med stomiposen på magen var rart, men An-Magritt var godt forberedt. De forferdelige smertene etter amputasjonen var hun derimot ikke forberedt på.
An-Magritt frisknet ellers fort til, men hun kunne ikke sitte på flere måneder.
Selv nå, et år etter amputasjonen, har hun fortsatt smerter rundt halebeinet. Hun kan blant annet ikke kjøre bil langt, da må hun i hvert fall stoppe og reise seg opp ganske ofte.
– Gleden over å være kreftfri overskygger selvsagt alt. Jeg har ikke større sjanse til å få kreft enn en hvilken som helst annen person, jeg trenger ikke en gang å gå til kontroll, forteller An-Magritt.
– Når det gjelder smertene, har jeg fått beskjed om at dette er veldig individuelt. Noen er mye plaget, andre mindre. Jeg skal ta det opp igjen med stomisykepleieren jeg skal til i mai.
An-Magritt fikk veldig god hjelp av hjemmesykepleien, som kom hver dag i tre uker. Det føltes trygt. Hun forteller at det har gått overraskende greit å leve med stomi.
Hun har alltid med seg en liten toalettmappe med nødvendig innhold, slik at hun kan skifte pose ved behov. Hun lar ikke stomien begrense aktiviteter,og har lært seg at planlegging er nøkkelen.
Les også: Hermine ble koronasmittet i mammas mage. Etter fødselen gikk det fryktelig galt
Personlig trener til hjelp
An-Magritt har hatt stor nytte og glede av å gå turer, og etter hvert å trene med personlig trener.
Den investeringen er gull verdt. For å unngå brokk, bruker hun brokkbelte under styrketrening og på turer i ulendt terreng.
– Jeg grudde meg litt både til første flytur og første gang i fellesdusjen på svømmehallen, men begge deler gikk helt fint, sier An-Magritt.
– Det hender at posen promper når jeg får luft i magen. Det er bare lyd og ikke lukt, og er ikke noe stort problem for meg.
An-Magritt har ingen senskader, men hun opplevde at det tok lang tid før hun landet og hadde hodet med seg.
Hun føler seg heldig som fikk akkurat denne type svulst, når hun først skulle være så uheldig å få kreft.
Bearbeidingen har tatt tid, i begynnelsen var det umulig å konsentrere seg om for eksempel en bok.
Nå er An-Magritt tilbake som veileder, blant annet av nyutdannede barnehagelærere i kommunen.
Livet med pose på magen
– Ordet stomi er gresk og betyr åpning eller munn. Begrepet brukes der man må legge frem tarm kirurgisk på magen for å lede ut tarminnhold eller urin, sier Vigdis Dagsland.
Hun er stomisykepleier og leder i SiSK, NSFs faggruppe for sykepleiere i stomi- og kontinensomsorg.
Dagsland forklarer at det skilles mellom tre typer stomi: Tykktarmstomi (colostomi) leder ut tykktarmsinnhold. Tynntarmstomi (ileostomi) leder ut tynntarmsinnhold. Urostomi leder ut urin.
– Den vanligste årsaken til at pasienter får en stomi er kreft. Den hyppigst forekommende kreftformen er tykk- og endetarmskreft. Vi har i tillegg en del tilfeller med gynekologisk kreft eller kreft i blære eller nedre urinveier, sier Dagsland.
Hun legger til at det også kan være godartede årsaker, hovedsakelig betennelsestilstander i tarm, for eksempel Crohns sykdom og Ulcerøs colitt.
Noen ganger anlegges midlertidige stomier for å beskytte en skjøt i tarm, ofte i forbindelse med kreftbehandling som for eksempel stråling.
I disse tilfellene kan vanligvis tarmen legges tilbake på et senere tidspunkt.
Livet etter diagnosen
An-Margitt føler at en rekke faktorer har bidratt til å hjelpe henne etter operasjonen. Noe av det viktigste er åpenhet hele veien, og å oppmundre folk til å spørre om det de lurer på.
– Jeg hadde hjemmesykepleie hver dag i tre uker, skrev dagbok og satte meg små mål om det jeg skulle oppnå. Jeg fokuserte på turer og styrketrening med PT som støttespiller, bruker brokkbelte og tar ting i eget tempo.
Hun mener åpnehet og god dialog med arbeidsgiver har bidatt til at hun kan jobbe.
– Jeg har jobbet med å avgrense og definere arbeidsoppgavene, begynte på 30 prosent og brukte nødvendig tid for å komme tilbake til full stilling.
Hun tar imot all hjelp hun kan få, og anbefaler andre å gjøre det samme.
