UVENTET GRAVID
Seks dager etter at Charlen fikk vite om graviditeten, holdt hun sønnen i armene
Charlen (25) hadde mange plagsomme symptomer, men siden alle graviditetstestene var negative, falt det henne ikke inn at hun kunne være gravid. Beskjeden på legekontoret kom derfor som et enormt sjokk.
– På slutten av sensommeren begynte jeg å føle meg kvalm og slapp. Jeg måtte konstant kaste opp, og alle lukter gjorde meg bare enda mer kvalm. Selv om jeg ikke trodde jeg var gravid, tok jeg flere graviditetstester, men alle viste seg å være negative, forteller Charlen Ingebrigtsen Nordly (25) fra Tromsø.
Kvalmen forsvant likevel ikke, og vedvarte helt frem til desember. Så kom plutselig en ubehagelig svimmelhet, som ga seg først etter et par måneder. Midt oppe i alt dette opplevde hun å få en betennelse i nakken og den ene skulderen.
– Jeg trodde lenge at jeg kanskje hadde spist noe som utløste en allergi og alle disse symptomene. Matlysten ble mer og mer borte, og det gikk igjen utover energien min både når det kom til jobb, men også det å være i aktivitet på fritiden, sier Charlen.
I februar bestemte hun seg for å bestille en legetime for å sjekke vitaminnivået og blodet, og prøvene viste at hun manglet både jern og andre vitaminer.
– Etter å ha startet med vitamintilskudd ble jeg likevel ikke i noe bedre form, så igjen kontaktet jeg legekontoret og fikk en time i midten av mars måned. Rutinemessig ble det tatt en graviditetstest med tanke på symptomene mine, og jeg kan knapt beskrive sjokket jeg følte på da legen med et smil kunne forteller at denne var positiv, forteller 25-åringen, og legger til:
– Jeg hadde jo tatt så mange tester selv hjemme, som alle var negative, så dette var overhodet ikke i tankene mine da jeg møtte opp hos fastlegen min. I tillegg brukte jeg p-piller. Ikke hadde jeg noen gravidmage heller, så det var liksom ingenting som skulle tilsi at jeg bar på en liten baby i magen min.
Hun skryter av måten fastlegen møtte henne på, og med sin væremåte og beroligende ord fikk henne til å føle seg trygg og ivaretatt midt oppe i denne helt absurde situasjonen.
– Han så jo med en gang at at jeg ble både sjokkert, kjemperedd og veldig usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til det jeg akkurat hadde fått vite. Det ble ringt etter en taxi som skulle kjøre meg til sykehuset for nærmere undersøkelser, og en vennlig sykepleier fulgte meg ut til den ventende bilen.
Les også: Hanna ble mamma alene
Et nytt sjokk
På vei til Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø kjennes alt helt uvirkelig. Legen kunne ikke si noe om hvor langt hun var på vei, men Charlen tenker for seg selv at det kanskje må være snakk om 3-4 måneder. På parkeringsplassen blir hun lammet av en slags redsel, og vet ikke hvor hun nå skal gå.
– Jeg henvendte meg i skranken, og nærmest skrek til hun som satt der, mens jeg prøvde å lete etter ordene og forklare situasjonen min. Heldigvis ble jeg møtt med vennlighet og stor forståelse, og fulgt ned til fødeavdelingen hvor en jordmor tok imot meg.
– Snart ble jeg tatt med inn på et rom, og hun klarte å få meg til å slappe av og roe ned. Ultralydundersøkelsen som fulgte ga meg enda et nytt sjokk: Her ble det raskt konstatert at jeg allerede trolig var hele 37 uker på vei, men muligens mer eller mindre, det var vanskelig å si siden jeg ikke hadde blitt fulgt opp tidligere, forteller Charlen åpenhjertig.
Hun beskriver hvordan tilværelsen i løpet av bare noen få timer med ett hadde blitt fullstendig snudd på hodet. Fra sykehuset ringte hun mammaen sin for å fortelle at hun skulle få et barnebarn, og lot henne formidle det videre til pappaen og storebroren, siden Charlen selv syntes det var vanskelig å ta den praten.
– Det var ikke lett å vite hvordan jeg skulle si noe som dette. Jeg bodde sammen med den ene bestevenninnen min, og da jeg kom hjem til leiligheten senere samme dag, fortalte jeg det til henne. I dagene som fulgte ble resten av familien og venninnene mine informert.
– Alle ble selvsagt utrolig sjokkerte, fordi dette komme helt ut av det blå, men forsikret meg om at de ville støtte meg 100 prosent og være til stede både for meg og den lille i tiden fremover. For meg var denne vissheten en veldig god trygghet.
Storsjarmøren Bernyll
Bare seks dager etter sjokkbeskjeden og ultralydundersøkelsen opplevde Charlen å få mye smerter, og kontaktet sykehuset. Det tok ikke lange tiden før jordmor kunne fortelle at hun hadde 1-2 centimeter åpning og fødselen allerede var i gang. Trolig ville sønnen, som hun hadde bestemt seg for å gi navnet Bernyll etter oldefaren, komme til verden i løpet av samme dagen eller få dager senere.
– Vi trodde jo ikke han skulle komme før i april, og jeg hadde tenkt at jeg i det minste hadde 2-3 uker å forberede meg på, så dette gjorde meg enda mer redd og forvirret. Jeg var redd jeg hadde stresset kroppen min så mye at fødselen startet tidligere enn forventet.
– Jeg hadde avtalt at mammaen min skulle være med under fødselen, så jordmor ringte henne, og heldigvis kom hun seg på et fly fra Lofoten til Tromsø allerede dagen etter. Mens jeg ventet på at hun skulle nå frem til sykehuset, fikk jeg noe for å lindre smertene litt, slik at jeg kunne få slappe av og sove litt.
Så, etter det som Charlen beskriver som en fin fødsel, kom sønnen til verden grytidlig mandag morgen 22. mars 2021.
– Jeg var fremdeles i et slags sjokk, men opplevde en umiddelbar glede, som nesten kom litt uventet på meg. I det jeg fikk Bernyll på brystet mitt for aller første gang, var det som om kroppen min visste at jeg hadde ventet på ham mye lenger enn det jeg var klar over. Det var som om ting falt på plass, og kjentes riktig.
Les også: – I løpet av dagene på ABC fikk jeg den varmeste og tryggeste omsorgen jeg noen gang har opplevd
I dag er Bernyll en storsjarmør på ett år. En glad og aktiv gutt, som nettopp har startet i barnehagen. Charlen legger ikke skjul på at rollen som alenemamma er krevende, som for de fleste småbarnsforeldre, men at den nye tilværelsen gir henne enormt mye glede. Heldigvis har hun både familie, venner og nære som er til god hjelp i hverdagen og gjerne stiller opp om det trengs.
– Jeg har kjent på en slags sorg over at jeg på en måte gikk glipp av graviditeten, ikke fikk mulighet til å følge med på utviklingen i magen eller forberede meg selv og de rundt meg. Samtidig har jeg lenge hatt en redsel for alt som har med fødsel å gjøre, men siden jeg ble kastet ut i det, rakk jeg ikke å bekymre meg så altfor mye
– Bernyll er en ordentlig gledesspreder og en skikkelig mammadalt, som overøser meg med kos hver dag. Mitt fokus er at jeg skal være den beste mammaen for ham, at jeg skal være tilstedeværende og la ham vite at han er elsket. Jeg skal gi ham trygghet til å oppleve verden, sier mammaen med et smil.
