Wenche fikk slag før fylte 40
Ann Kristin (9) ser at mamma plutselig legger seg ned på gulvet. Ingen vet at Wenche aldri skal klare å reise seg igjen. Ikke uten hjelp
Wenche var 39 år, trebarnsmamma og aktiv håndballkeeper da livet plutselig ble snudd på hodet. 15 år senere rammes hun igjen.
Den 8. mars 2000: En morgen som mange andre grå vårmorgener i Ulsteinvik utenfor Ålesund.
Det er onsdag, og minstejenta på ni har skolefri, som hun pleier på onsdager. Den midterste datteren er sendt på skolen. Oppe ligger far og sover.
Wenche Løseth har hodet fullt av planlegging av travle hverdager. Matpakker skal smøres, middager lages.
Unger skal kjøres til og fra trening, og hun skal trene selv. Selv om hun nærmer seg 40, har hun ingen planer om å gi seg som håndballkeeper.
Plutselig ser niåringen Ann Kristin at mamma blir så rar – at hun setter fra seg kaffekannen og legger seg ned på gulvet. Så starter kaoset.
Ingen av dem vet at Wenche aldri skal klare å reise seg igjen. Ikke uten hjelp.
Fullstendig hjelpeløs
Selveste kvinnedagen år 2000 skulle bli den siste dagen i Wenches liv der alt var en selvfølge. Den siste dagen hun kunne klemme ungene sine.
Knyte skoene og løpe på en fjelltur. Smøre seg en brødskive. Den siste dagen hun kunne gå.
– Det var som om jeg ble vektløs og at kroppen forlot meg. Jeg husker hvordan det smalt i ørene.
Wenche kunne høre og forstå, men ikke røre seg og ikke snakke den første tiden etter hjerneinfarktet.
De neste årene skulle by på en knallhard kamp for å bli selvstendig igjen. Med seg i kampen har hun hatt både mamma Aud, pappa Hallgeir, bror og søster – og ikke minst ungene.
Les også: Viktoria (20) fikk plutselig sterke smerter i foten. På kort tid ble livet hennes snudd på hodet
Låst, men ikke lost
Hjernestammeinfarkt er en sjelden og veldig alvorlig tilstand. Fullstendig lammet og uten stemme var Wenche låst inne i egen kropp.
Men etter noen dager klarer hun å blunke. Ved å stille enkle spørsmål skjønner familien at det er den samme Wenche langt der inne.
Følelseslivet er det samme, intellektet og personligheten er den samme. Men hun som før hadde den mest smittende latter – og hun som var den munnrappe som lot skravla gå, er blitt stille.
Sakte, men sikkert trener hun seg tilbake til en ny hverdag. Hun lærer å snakke igjen. Etter mange tusen treningstimer klarer hun også å stå litt og gå noen skritt uten hjelp.
Det kommer godt med at hun alltid har vært glad i å trene. Hun kjører bil ved hjelp av lillefingeren og styrer rullestolen stødig både ute og inne.
Hele tiden er familien der sammen med henne – og spesielt tette bånd blir det mellom Wenche og minstejenta Ann Kristin, den eneste av de tre døtrene som bor hjemme disse årene.
Maling som terapi
For å trene opp styrken i nakken begynner Wenche å male – og oppdager et nytt talent. Hun som knapt har tegnet en strek siden formingstimene på skolen, finner stor glede ved å skape bilder.
Møysommelig og tålmodig fører hun penselen over lerretet ved hjelp av munnen. Detalj på detalj, strek på strek, blir festet til lerretet. Langsomt tar et nytt motiv form.
– Malingen gir meg mestringsfølelse og glede. Den er min og bare min. Det er veldig viktig i et liv der det er så lite igjen som bare er mitt. Hver eneste dag, hele dagen, har jeg mennesker rundt meg. Mennesker tett på meg som må hjelpe meg med de mest intime ting. Men malingen er bare min, sier Wenche:
– Jeg bruker 100 til 150 timer på et bilde. Derfor vil jeg ikke lenger selge dem.
Wenche har hatt to separatutstillinger. Tidligere statsminister Erna Solberg eier ett av Wenches bilder. Fra 2018 har hun fått stipend fra VDMFK, Munn- og Fotmalende Kunstneres Forening.
Les også: (+) Lille Eva Ragde plukket flasker klokken fem om morgenen, men det var ingen som reagerte
Nytt slag endret alt
I 2015 får Wenche tarmslyng og holder på å dø av blodforgiftning, men kjemper seg gjennom det og er godt i gang med sitt nye liv da skjebnen rammer på nytt.
26. oktober 2019 får hun et nytt hjerneslag.
Også nå er det Ann Kristin som er hjemme da det skjer. Men denne gangen får Wenche mye raskere og bedre hjelp. På St. Olavs hospital i Trondheim blir hun operert, og bare uker etter det siste slaget er hun tilbake bak lerretet – i gang med nye bilder.
– Det føles urettferdig at jeg skulle rammes igjen. Alt som var bygget opp gjennom nitid trening, ble revet ned. Men jeg er ikke bitter. Det er bare å begynne på nytt, sier Wenche og smiler.
En gang trente Wenche for å bli en bedre håndballkeeper. Eller en bedre hundefører. For å holde kroppen i form. Fordi det var gøy.
Nå trener Wenche fordi det er livsviktig. Fordi det er nødvendig for å klare de tingene som gir henne frihet. Som å male. Som å styre rullestolen. Eller kjøre bil på egen hånd.
Wenche smiler ofte. Lar blikket gli over gjengen som er samlet i stuen.
Sammensveiset familie
Det er lørdag formiddag. Fra stuevinduet har Wenche utsikt over hele Ulsteinvik. Over havet og kraner fra skiftverftene. Denne formiddagen står regnet vannrett mot vinduene. Inne er det leven og høylytt latter. Edel på 2 ½ fyker over parketten, men tar store svinger rundt den «skumle» rullestolen til mormor.
To søstre snakker i munnen på hverandre og blir stadig avbrutt av Wenches mamma Aud som også vil ha sitt å si i datterens historiefortelling. De prater, ler og avbryter hverandre konstant. Bare Nicholas på 12 – fordypet i et mobilspill – og Wenche er stille.
Sistnevnte himler litt med øynene når de tre andre blir for ivrige. Hun må ta hyppige pauser og stemmen er svak, men forståelig.
– Vi har det etter mamma – skravla, altså, sier Arleen Løseth (40) og ler.
Ann Kristin Eikrem (32) er enig, men mener at hun har hatt mammas historie tettest på, siden det er hun som bodde hjemme årene etter at moren fikk hjerneslag.
Nå bor de begge like i nærheten. Heller ikke eldstedatteren, Siv Elise (43), som ikke kunne komme da Norsk Ukeblad var på besøk, bor langt unna.
Foruten de tre døtrene har Wenche seks barnebarn. De tre eldste barnebarna er allerede tenåringer, to av dem bor i Bergen.
Isabel på 16 bor fortsatt i Ulsteinvik og er en lovende håndballkeeper, som sin mormor og tante. Tredje generasjon keeper fra familien Løseth i håndballklubben Hødd.
Å være mormor beskriver Wenche som litt bittersøtt. Det er leit ikke å kunne skifte bleier eller krype rundt på gulvet og leke. Men det er en stor glede i å bli mormor – å se nye generasjoner komme til og vokse opp.
Stolt av mamma
Døtrene beundrer sin mor som aldri har tillatt seg å være bitter. Som alltid har stått på for å gjøre det beste ut av situasjonen.
– Hun har en enorm viljestyrke, og det kommer godt med at hun er sta. Det er vi alle sammen, sier Ann Kristin – og så bryter de ut i latter igjen. Galgenhumor har vært viktig for å komme gjennom de tøffeste dagene.
– For oss er hun mamma og bare mamma, ikke pasient. Vi behandler henne ikke annerledes enn vi ville gjort om hun var uten rullestol. Det hender ikke så sjelden at vi krangler.
– Jeg bestemte meg tidlig for å være en ressurs for familien, ikke en belastning, sier Wenche og kikker på familien sin.
De nikker samtykkende. Wenche er mor, mormor og datter.
Ble skilt fra ektemannen
For lille Edel er rullestolen foreløpig litt skummel, men når mormor blir løftet over i sofaen, kryper toåringen etter og vil gjerne vise henne dokken.
Det har vært flere vanskelige hinder for Wenche å forsere. Hun og ektemannen ble skilt etter 22 års samliv. Wenche kunne ikke følge opp som andre mødre og ble kanskje litt vel opptatt av kontroll. I alle fall ifølge yngstedatteren.
– Som voksen forstår jeg bedre hennes kontrollbehov, sier Ann Kristin, selv tobarnsmamma.
Både før og etter hjerneslagene har Wenche hatt stor glede av naturen.
Der hun før sprang lettbent og sikkert over steiner og stubber til topps på de mange høydene rundt hjemstedet, tar hun nå terrengrullestolen i bruk.
– Ulstein kommune har laget fine veier opp slik at alle som ønsker det, kan nyte fjellet. Universell utforming av fjellet! Jeg bruker terrengrullestolen min så ofte jeg kan, og tar en tur ut i naturen. Det er fantastisk å få oppleve fjellet på nært hold igjen etter så mange år uten mulighet til det, sier Wenche.
Sterk stemme
Til tross for at stemmen ikke er fysisk sterk, er den klar og tydelig når det kommer til meninger. Wenche har skrevet bok som livet sitt. Hun har deltatt på seminarer og holdt foredrag.
Wenche lider av locked-in syndrom, som er en spesifikk skade i hjernestammen, en del av hjernen med svært mange nervebaner innenfor et lite område.
En person som har locked-in syndrom, er både våken og bevisst, men kan ikke respondere fordi hele kroppen er lammet. Hun har et klart budskap til alle som møter en med dette syndromet:
– Det handler om respekt. Det som er hjelpeapparatets arbeidsplass, er mitt hjem. I løpet av de drøyt 23 årene som er gått siden hjerneslaget, har jeg hatt kanskje 50.000 besøk på badet der fremmede kommer helt inn på huden min, men under huden slipper jeg ingen. Der ligger privatlivet mitt, det lille jeg har av privatliv.
Wenche innrømmer at hun har kjempet mang en kamp mot å bli bitter.
– Det hjelper ingenting å bli bitter, selv om det kan føles aldri så urettferdig at jeg ble rammet, og så rammet igjen. Jeg velger å fokusere på det positive. På fremtiden. Livet er tross alt verdt å leve.
