amputert ben
Andrea (29) ser ikke jernbjelken som faller mot henne. Plutselig sitter hun fast
Allerede samme dag får Andrea en brutal beskjed av legen.
25. januar 2021 er Andrea Emilie Frednes (da 27 år) på en gjenvinningsstasjon sammen med to kolleger. Hun står rolig da en stor jernbjelke plutselig velter.
Hun blir slått i bakken, med jernbjelken over venstre ben, men mister ikke bevisstheten.
Andrea er sterk og veltrent, hun elsker å jobbe ute og bruke både kroppen og hodet.
Hun stortrives i jobben som fjellsikrer, bor i eget hus i Sandefjord sammen med tre hunder, eier to hester og har bestandig vært aktiv.
På gjenvinningsstasjonen roper hun til en kollega.
«Hjelp meg, jeg sitter fast!»
Begge kollegene kommer løpende, men innser fort at de ikke klarer å fjerne den tre tonn tunge jernbjelken med spett.
«Jeg må ringe etter ambulanse», sier den ene kollegaen.
«Har du mobil på deg?»
Andrea får hetetokter og åpner glidelåsen på den signalgule kjeledressen. Hun fisker frem mobilen fra innerlommen, kollegaen bøyer seg og tar imot den.
Pappa får ikke komme umiddelbart
Ambulansen skal komme med en gang. Kollegene får tak i en mann med gravemaskin og kjettinger. Flere kommer til, og ved felles anstrengelse klarer de å fjerne jernbjelken.
Seks menn, tre på hver side, løfter Andrea opp på båren som trilles inn i ambulansen. Hun registrer at hun får en sprøyte, så blir hun delvis borte.
Mens ambulansen suser mot Skien sykehus med ulende sirener og blålys, og derfra videre til Ullevål sykehus, ringer en sykepleier til pappa Bjørn-Vidar Frednes (54).
Han er jobber på anlegg da telefonen kommer. «Er hun i live?» Det er det første han spør om. Dette blir bekreftet.
Bjørn-Vidar får ikke vite mer enn at Andrea har vært utsatt for en ulykke og er på vei til Ullevål sykehus med store skader i venstre ben.
Han vil kjøre etter med en gang, men får beskjed om at han ikke slipper inn på grunn av koronarestriksjoner.
Nå kjører han raskt hjem, vil være klar så fort han får lov til å komme inn på Ullevål.
Kjemper for å holde seg våken
Andrea vet hun må ta to viktige telefoner.
Noen må ta seg av dyrene hennes. Hun ringer både til pappa og til hovslageren i det hun opplever som ruset tilstand.
Andrea hater svimmelheten og følelsen av å miste kontroll og kjemper for å holde seg våken.
Pappa lover å plassere hundene på kennel, og hovslageren lover å ta godt vare på hestene. Først når det er ordnet, føler Andrea at hun kan tenke på seg selv.
«Jeg vil ha pappa her!» gjentar hun gang på gang.
Det er helt spesielle bånd mellom far og datter. Det har vært mye de to i store deler av Andreas liv. Nå har hun behov for tryggheten kun faren kan gi henne.
Selv går pappa Bjørn-Vidar hvileløst rundt på stuegulvet.
Han setter seg ikke engang ned med kaffekoppen. Det eneste han vil, er å være hos datteren.
– Hvem vil ha meg nå?
Allerede samme dag får Andrea en brutal beskjed av legen:
«Du er nødt til å amputere venstre fot og legg. Vi må operere med en gang for å fjerne deler over ankelen. Det blir ny operasjon om to dager.»
«Beholder jeg kneleddet?» spør Andrea.
Da hun får bekreftet dette, setter hun bare én betingelse for at operasjonen kan utføres:
«Pappa skal komme inn til meg!»
Da en sykepleier ringer og forteller Bjørn-Vidar hva som skjer, og sier at han kan få være hos Andrea, kaster han seg i bilen og kjører fra Sandefjord til Ullevål sykehus.
Benet er allerede amputert da Bjørn-Vidar kommer inn til datteren sin på overvåkningen.
Andrea kjenner en enorm lettelse da hun våkner og ser pappa sitte ved sengen. Han er den eneste personen hun vil ha der, nå føler hun seg trygg. Det blir ikke mange tårer, men en god del galgenhumor.
Begge vet det vil bli en krevende tid fremover, men akkurat nå synes de det er deilig å tulle og fjase. Litt alvor blir det også.
«Nå får jeg i hvert fall ikke kjæreste», sier Andrea.
«Hvem vil ha meg nå som jeg har blitt så stygg?»
Det er vondt for pappa å høre disse ordene, og far og datter snakker om dette i lang tid fremover, før Andrea innser at hun er like mye verdt selv om en bit av benet er borte.
Bjørn-Vidar blir på sykehuset til Andrea trilles inn på operasjonsstuen onsdag 27. januar. Da reiser han hjem.
Ensom på sykehuset
Neste dag blir Andrea overført til Tønsberg sykehus. Der hun vil være mye nærmere familie og venner.
Nærmere pappa. Men Andrea kan ikke få besøk, hun blir liggende alene på et rom med hvite vegger.
Det er krevende ikke å kunne greie noe på egen hånd. Andrea har aldri tidligere tenkt over hvor mye hun setter pris på selvstendigheten sin.
Utenfor er det mørkt nesten hele døgnet, noe som passer til Andreas sinnsstemning. Hun tenker at alt hadde vært bedre bare pappa kunne vært der.
Såret gror ikke som det skal, og legene bestemmer seg for å åpne gipsen og undersøke hvordan benet ser ut. Det skjer mandag, nøyaktig én uke etter at ulykken skjedde.
«Du trenger ikke å se», får hun beskjed om.
Dermed stiller Andrea inn kameraet på mobilen og tar bilde av en stump som ser sprengt ut, svart, lilla og blå. Skal det være sånn? Hun sender bildet til pappa.
Nekrose er lokal celle- og vevsdød. Det skyldes forhold som ødelegger cellenes
lokale miljø. Dette kan for eksempel være nedsatt
eller avbrutt blodforsyning,
ekstreme temperaturer
som ved forbrenning eller forfrysning, forgiftninger,
immunreaksjoner eller visse
infeksjoner.
Kilde: snl.no.
Andrea har nekrose (vevsdød) i såret, og legene håper det skal gå over av seg selv. I mars blir hun overflyttet til rehabiliteringssykehuset Kysthospitalet i Stavern.
Såret er fremdeles åpent, og Andrea kan ikke bruke protese. Hun får derfor reise hjem og bor hos pappa og stemor en måneds tid.
Les også: (+) Reinert ble konge på øy-paradis, men nordmannen ble forfulgt av tragedier
Streptokokker i benet
I april blir Andrea igjen innlagt på Tønsberg sykehus. Det viser seg at hun har fått gule streptokokker i benet.
En MR-undersøkelse i august viser null bedring, og at amputasjonen har ført til beinmargsødem.
Det er som et slags blåmerke på skjelettet, og medfører intense smerter ved trykk på operasjonsstedet.
Normalt vil et beinmargsødem bli bedre eller bra etter ni måneder med avlastning. Veien tilbake til et aktivt liv virker lang.
Andrea gråter og raser ned i puten, men hennes positive innstilling og enorme pågangsmot hjelper henne videre. Pluss pappas oppfinnsomhet.
Den måneden Andrea bor hos pappa mellom sykehusoppholdene, sover hun halve døgnet.
Hun ligger for det meste ligger på sofaen eller i sengen og forflytter seg ved hjelp av rullestol eller krykker.
Kreativ løsning fra pappa
Bjørn-Vidar tenker at han må finne på noe så datteren kan stå og gå. Han tilbringer mye tid i garasjen og får ideen til en annerledes protese.
Kan den funke som en midlertidig løsning? Det er uvisst når Andrea kan bruke vanlig protese.
«Jeg må vise deg noe ute i garasjen», sier Bjørn-Vidar en dag datteren kommer hjem, humpende på krykker.
«Tuller du?» spør Andrea da hun får se hva faren har laget. Hun vet ikke om hun skal le eller gråte.
Hun ser han har startet med et rør, satt sammen flere deler og skapt en slags protese, der vekten skal legges på kneet, og benstumpen med såret ikke blir berørt. Nederst har faren festet en av Andreas sko.
Hun prøver protesen, men legger den på hyllen, tenker det må være mye enklere med krykker. Sommeren kommer, og Andrea er sliten og lei.
Hun tar frem farens protese igjen og lager en video. Kanskje løsningen ikke er så dum likevel?
Kan gå lange turer
Andrea bytter til bil med automatgir, men hun savner å kunne gå mer. Krykketurer med hunder fungerer dårlig. Hun tar med seg protesen pappa har laget, til Ortopedteknikk i Tønsberg.
Hun viser dem videoen og spør:
«Kan dere lage en stødigere variant av denne? Det er en slik protese jeg trenger.»
En slik protese er aldri lagd før, men de vil gjøre et forsøk. Noen uker senere får Andrea protesen og begynner å bruke den. Hun får vondt i kneet, protesen er tung, Andrea snubler, faller.
Hun kaster protesen veggimellom.
Men tre måneder senere går hun gjennomsnittlig 12.000 skritt om dagen. Med protesen.
Hun går turer med hundene, steller hestene, trener dem og er omtrent like aktiv som før ulykken.
Andrea er fast bestemt på å komme tilbake på jobb, men ikke før hun kan bruke en vanlig protese, slik at hun kan stå på to ben.
Hun vet ikke hvilke arbeidsoppgaver det vil bli mulig for henne å utføre, men har stor tro på at ledelsen og hun i fellesskap skal komme frem til en god løsning.
Dyrene gir grunn til å stå opp
Det var først da Andrea kunne være sammen med dyrene sine igjen, at hun følte hun kom i gang med livet etter ulykken.
Hun går daglige turer med hundene, og takket være videreføringen av pappas protese har hun nå begge hender fri.
Hun forteller at det er helt avgjørende at noen trenger henne. Det gir henne grunn til å stå opp.
– Jeg hadde blitt gal om jeg skulle gått på krykker alle disse månedene mens jeg venter på at beinmargsødemet skal lege seg selv. Jeg ble sint over aldri å ha hendene fri og vet ikke hva jeg skulle gjort uten pappas innsats.
Bjørn-Vidar blir varm i hjertet når han ser hvor mye en slik protese betyr, og han er stolt over alt Andrea klarer.
Andrea forteller at pappa har vært til hjelp på flere måter.
– Jeg har et lyst sinn og er positiv av natur, men jeg har også mine tunge dager med dystre tanker. Da er det ekstra godt å ha pappa. Han har vært både streng og støttende på en gang, akkurat det jeg trenger.
Hun har for lengst flyttet tilbake til sitt eget hus, men kommer innom pappa hver dag.
Nå er han i gang med å pønske ut hvordan han kan legge varmetråder i protesen, som ellers kjennes veldig kald. Både far og datter er spente på vinteren.
– Vi har den samme galgenhumoren og forstår hverandre fullt og helt. Jeg ville nok ikke akseptert så mange dytt fra andre, men når de kommer fra pappa, vet jeg at de er gitt i kjærlighet, og at de virker, sier Andrea.
Denne saken ble første gang publisert 13/05 2022, og sist oppdatert 13/05 2022.
