Wenche var jenta som var litt for flink

Nordstrand, Oslo, våren 2000: Utenfor barnehagen, i en mørkeblå Golf sitter en usminket kvinne kledd i klærne fra i går og dagene før der igjen.

Blikket er stivt og hendene holder hardt fast i rattet. Wenche er 37 år og skal hente barna sine, men klarer ikke gå ut av bilen. Hun ser andre foreldre komme ut med sine små i hånden, smilende på vei hjem til middag.

Hun prøver å åpne bildøren, men det går ikke. Hun klarer ikke røre seg.

Wenche kjører hjem igjen. Uten barn.

Kobber-ungan

Svolvær, Lofoten 1976: Wenche elsker det lille hjemstedet sitt der Svolvær-geita stolt står på toppen med sine to horn hvor hen man vender blikket.

12-åringen elsker også sjølufta, skolen, korpset og speideren. Og turn-treningen hver tirsdag, selv om det gjør vondt inni henne når de andre jentene hvisker og ler i garderoben. Hun vet hva de ler av, og prøver skjule utslettet på kroppen sin så godt hun kan.

Heldigvis har hun det lange mørke håret sitt som hun ofte får komplimenter for.

Hjemme i det brune nybygde huset er det livlig med tre brødre. Hver dag etter skolen lager Wenche middag til hele familien. Wenche ser hvordan moren sliter med å få hverdagen til å gå i hop med alle mulig gjøremål, derfor er det helt naturlig å hjelpe til.

Moren har krevende ekstrajobber innen fiskeindustrien og renhold. Faren driver familiens metallstøperi og kommer hjem til ferdig middag, nyheter og middagshvil. Han tar også imot kobber og messing som han smelter om.

Folk kaller dem ofte kobber-ungan. Wenche liker ikke det ordet.

Jenta bestemmer seg tidlig for at så krevende liv som moren har det, vil ikke hun ha det når hun blir voksen!

Hun vil ha en spennende jobb og liv. Ingen dager skal være like! Hun vil ha en likestilt mann, et rent, pent og ryddig hus – og bare to barn. Flere lager for mye rot, og binder opp for mye tid.

Wenche er skoleflink og blir den første i familien som fullfører gymnaset, selv om bestefar sier:

– Hva skal du med utdanning? Du skal jo bli gift!

Les også: De var verdens beste venner. Så skjedde det verst tenkelige

Ikke god nok

Da Wenche er 20 studerer hun i Trondheim. Her treffer hun sin kommende ektemann, Lars Hovind. Livet er godt – men også slitsomt. Hun er så redd for å ikke være god nok! Derfor noterer hun flittig på forelesningene, leser alt pensum minst en gang og skriver sammendrag av alt. Samtidig passer hun på å få med seg alt det sosiale studentlivet tilbyr.

En morgen før eksamen kaster hun opp av redsel for å ikke få det til. Det blir ikke første gang.

Lars er fra riktig side av Oslo, oppvokst i et pent møblert hjem med flygel. Da Wenche møter svigermoren, føler hun at hun hverken er flink nok, fin nok, eller pen nok. Håndtrykket hennes er også alt for slapt, kan svigermoren fortelle.

Det stikker i Wenche igjen, hun husker jo at kobber-ungan aldri har vært fine nok!

En morgen Wenche reiser seg opp av sengen, ser hun at lokker av det lange brune håret hennes ligger igjen på den hvite puten. Håret som alltid har vært hennes stolthet og varemerke!

Så faller det av i dusjen. Hun får femkroners store flekker uten hår på hele hodet. Etter noen måneder er 80 prosent av varemerket hennes borte.

Legen sier det er en uhelbredelig autoimmun hårsykdom, antagelig utløst av stress.

Kan hun roe ned litt i livet sitt?

Det har hun ikke tid til. Selv ikke de mange lungebetennelsene, infeksjonene og ryggplagene som nå følger i årene fremover, endrer den ambisiøse nordlendingens tempo.

Les også: Susann (35), Melanie (42) og Anne Karin (59) forteller om livet med usynlige diagnoser

Drømmelivet

Wenche er heldig med sin Lars. Og omvendt. De støtter hverandre i alt gjennom Wenches siste utdanningsår i Oslo. De er der også for hverandre når de begge får krevende jobber i store og anerkjente konsulentselskap.

Wenche har nesten alt hun drømte om mens hun stekte torsketunger hjemme i Lofoten: Drømmemannen, drømmejobben, og en flott enebolig med eplehage. Bare de to barna mangler.

Håret kommer tilbake, men Wenches kropp blir stadig angrepet av infeksjoner. Hun kjører på med antibiotika, og går ikke glipp av noe hverken på jobb eller privat.

Det er fredag en dag 27-åringen kommer hjem fra tre ukers kurs i Chicago. Lørdag gifter hun seg med Lars i Oslo, og mandag flytter hun til pendlerleiligheten på Hamar hvor hun har fått sitt første prosjekt.

Etter å ha forsøkt å bli foreldre i nesten to år, bestemmer ekteparet seg for å adoptere.

Da det går i orden følger en kjærkommen tid som mamma på heltid i permisjonen på halvannet år.

Tilbake i jobb begynner infeksjonene å komme igjen. Wenche får alle barnesykdommer fra brennkopper til vannkopper og streptokokker. Hun begynner å grue seg til å gå på jobb, og til hver gang telefonen ringer med forespørsel om nye prosjekter. Men ikke et øyeblikk tenker hun på å roe ned, eller bytte jobb.

Hun MÅ prestere, så ingen avslører hvor udugelig hun egentlig er!

Les også: Po­li­ti­man­nen Stig fikk sjokkbeskjeden bare 52 år gammel

Stryker sengetøyet

Wenche er nå en maskin som går på autopilot.

Ekteparet adopterer barn nummer to. Mammapermisjonen redder henne litt inn igjen, så hun får hvilt noe.

Etterpå presser hun seg tilbake på jobb. Men angsten ligger som et blylodd i magen, og vokser for hver arbeidsdag. Hun klarer aldri forlate huset uten å ha vasket over alle benk-flater, ryddet på plass enhver leke, eller levere barna i barnehagen uten skinnende rent tøy og matboks med serviett tilpasset sesongen og glad-i-deg lapp fra mamma.

Hver uke stryker hun alt sengetøyet før det byttes.

Nå begynner kroppen å skrike til Wenche: En alvorlig rygg-prolaps gjør henne sengeliggende. Men på jobb skal hun! Hun ber Lars dra henne opp av sengen mens hun hyler av smerte, og kaster opp før hun sminker øynene og kommer seg på arbeidet.

Når hun kommer hjem blir hun bare sittende apatisk i lenestolen i stuen, og stirre inn i veggen.

Det kjennes som om det som en gang var henne, rett og slett har forlatt kroppen. Det er ikke noe tilbake. Ingen tanker, ingen tårer, ingen følelser.

– Dette går ikke lenger, sier Lars, og tar henne med til legen.

Les også: Dette er de positive tingene ved overgangsalder

For flink pike

Diagnose: Litt for flink pike.

Wenche går ut fra legekontoret med en sykemelding i hånden, en resept på antidepressiver i vesken, og kinn brennende av skam.

Hvilket nederlag! Nå kommer alle til å forstå hvor udugelig hun egentlig er!

De neste månedene vil hun helst bare ligge musestille på sofaen med en dyne over seg, eller sove. Hun klarer ikke gråte eller henge med i en samtale. Det er vanskelig å spise og sove. Hun tåler ikke lys, lyd eller bevegelse.

Lars er den støttende bautaen. Han tar seg av alt, så hun ikke skal føle at noe forventes av henne. Svigermor viser både varme og omsorg, og hjelper til med barna og matlaging.

Wenche står opp med barna hver morgen. De er blitt 1 og 4 år. Så sover hun til de kommer hjem, sitter ved middagsbordet med dem, ligger på sofaen med dem og ser barne-tv, før hun sovner med dem kl. 19.30. Hun klarer ikke lese natta-eventyr lenger, men ligger tett inntil dem.

Det er blitt år 2000. Wenche er 37 år. Hun er helt sikker på at hun aldri vil klare å jobbe igjen.

Les også: (+) Sannheten om pappa kostet meg familien

Endelig kommer tårene

Slik går dagene under dynen og på sofaen. Wenche kjenner at medisinene løfter henne litt, og hun får en psykolog hun i dag sier at hun aldri hadde klart seg uten.

Han ber henne skrive en liste over alt hun hver dag forventer av seg selv. Listen blir på 29 punkter.

– Skal du få til dette må du ansette minst to til, sier psykologen.

Etter tre måneder er alt fortsatt like ille, men en kveld skjer det noe. Hun begynner å gråte! Det har hun ikke klart på mange år. Hun ringer moren sin i Svolvær.

– Mamma, æ skrik! Æ klar å skrik! roper hun glad og gråtende.

Wenche gråter nesten konstant i tre måneder. Hun gråter for vakre julegater, hun gråter på trening, og gråter når hun går alene i skogen. Hun gråter også for alt hun ikke har turt å gråte for før, fordi hun da har vært redd for å ikke klare å stoppe. Nå føles det bare befriende.

Med god veiledning av psykologen hjelper det med små grep av gåturer, trening og yoga. Ofte galopperer hjertet så vilt at hun må legge hendene sine over og holde det fast.

Les også: Jannicke overrasket ektemannen med skitur til Østerrike. Det ble den siste gaven hun ga ham

Øver på å feile

Lars og Wenche er et godt team. De klarer å beholde både åpenheten og nærheten til hverandre i denne krevende tiden.

Psykologen gir henne oppgaver hvor hun skal trene på å gjøre feil: Å se at det ikke er farlig. Hun må blant annet sende barna i barnehagen med fiskebollesaus på genserne, kjøre dem i pysjen, og la være å rydde opp lekene etter barna om kvelden.

Hun opplever at det går helt fint å levere barna i pysj! De ler og forteller engasjerte og fulle av latter at mamma glemte å kle på seg i dag. Ingenting skjer heller om noen har flekker på klærne, og leker på gulvet om kvelden forteller henne at barna har hatt en fin dag.

Wenche øver og øver på livet. Et liv der man ikke skal være perfekt, men vite at man er god nok som man er.

Noen ganger går det fint, men ikke alltid. En dag kjører hun til barnehagen for å hente barna, men makter ikke gå ut av bilen. Hun kjører hjem igjen uten barn. Lars må dra og hente dem.

Wenche er sykemeldt i et og et halvt år.

Les også: Kirsti (56) forsøkte alt, men ingenting hjalp mot hetetoktene. Nå har hun fått livet tilbake

Tar grep

Tilbake på jobb med aktiv sykemelding er Wenche mer forberedt enn sist. Hun informerer ledelsen om situasjonen, og forteller åpent og ærlig historien sin til alle ansatte gjennom internmagasinet.

Flere kommer til henne og sier at de har opplevd det samme, men ikke turt å si noe om det. De takker for at Wenche tør!

Hun får en ny stilling med ansvar og fokus på de ansatte. Hver uke fortsetter hun også hos psykologen. Når hun skal dit roper hun høyt ut i kontorlandskapet: Nå går jeg til psykologen min!

Mange flakker med blikket og synes det er ubehagelig. Wenches mål er å normalisere det å slite psykisk. Altfor mange medarbeidere har forsvunnet i lange sykemeldinger, og siden sakte, men sikkert blitt borte og aldri snakket om.

Wenche er en pådriver for å få på plass både stressmestringskurs og tilbud om psykologbistand på arbeidsplassen. Hun vil bruke sin smertefulle erfaring til å hjelpe andre.

I ti år jobber Wenche redusert stilling. Hun vet at hun må passe seg for å ikke havne i press og stress-karusellen igjen.

Barna blir godt vant med å ha mamma hjemme, ofte i pysj. Når hun tar på kajal om morgenene før hun skal på jobb, rynker de på nesen, og ber henne ta av seg jobb-øynene.

Likevel er livet så mye bedre for hele familien nå som mamma har lært seg at alt ikke trenger å være perfekt, ryddig og rent. Hun har lært at det er hvordan man er som menneske, og ikke hva du presterer, som avgjør ens verdi.

Les også: (+) Vi ventet et alvorlig sykt barn. Da kom sjokkbeskjeden fra mannen min

Livet er herlig

Oslo, våren 2021:

Wenche treffer Norsk Ukeblad ute midt på dagen. Hun har ordnet det slik at jobben kan gjøres senere, via PC-en – på en kafé kanskje. Med en god kopp kaffe.

Hun har friske røde roser i kinnene som matcher den knallfargede blusen. Et deilig kashmir-skjerf henger løst over skuldrene, en fyldig lang lugg henger ned på ene siden av ansiktet. Smilet når øyene.

Det er kun de siste ti årene hun har jobbet 100 prosent. Barna er ute av redet, og sammen med Lars er livet fortsatt godt!

Wenche er glad i jobben sin. Hun kjenner at den er meningsfylt. At hun får brukt sin livserfaring, og har funnet sin stemme. Nå vet hun hvordan hun vil leve, og hvordan hun vil at barna, mannen, og alle hun er glad i – skal huske henne. Det var nemlig også en av oppgavene hun måtte svare på – skriftlig – hos psykologen.

– Jeg har fått ryddet opp i masse grums i hodet mitt. Det hadde jeg ikke klart uten profesjonell hjelp! Jeg var så opptatt av å please alle andre at jeg mistet meg selv. I det jeg aksepterte meg selv slik jeg var, og at det er lov å gjøre feil – tok livet en fantastisk retning! Livet er rett og slett herlig! Ikke perfekt. Men herlig! sier hun.

Wenche tror det er mange ting i livet som til sammen skaper litt for flinke piker. Selv vet hun for eksempel at hvis hun treffer på dem som lo av utslettet hennes i turn-garderoben i Svolvær, settes hun rett tilbake nesten 50 år i tid. Til den samme smerten. Da blir hun kobber-ungen som ikke er god nok.

Heldigvis vet hun bedre nå.

Sannheten om pappa kostet meg familien

Vi ventet et alvorlig sykt barn. Da kom sjokkbeskjeden fra mannen min