DE BLÅ SIDENE

Sannheten om pappa kostet meg familien

Terroren og volden har vært en godt bevart familiehemmelighet, men til slutt kunne jeg ikke holde tett lenger.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: gettyimages.no
Sist oppdatert

Vi er tre søs­ken, og jeg er den mel­loms­te. I en fa­mi­lie pre­get av al­ko­ho­lis­me og mis­hand­ling, kan jeg ikke si an­net enn at opp­veks­ten min var be­drø­ve­lig.

Som li­ten slet jeg med skyld­fø­lel­se, slik barn gjer­ne gjør. De tror all­tid at fei­len er de­res når de voks­ne svik­ter.

Min eld­re bror var den som i man­ge år fikk føle pap­pas vre­de på krop­pen. Hans måte å hånd­te­re det på, var å gjem­me seg bak et tøft ytre, og et­ter hvert også ved å ko­pi­e­re pap­pas livs­stil. Al­le­re­de tid­lig i ten­å­re­ne be­gyn­te han å drikke sam­men med pap­pa for­an TV-en om kvel­de­ne.

Det hø­res helt ab­surd ut, men det var hans måte å hånd­te­re pro­ble­me­ne, for nå ble han «på lag» med pap­pa og slapp å være gjen­stand for ag­gres­si­vi­te­ten hans. Iste­den var det mam­ma, jeg og lil­le­bro­ren min som fikk lide.

Da jeg selv kom i ten­å­re­ne, be­gyn­te pap­pas fy­sis­ke mis­hand­ling å gli over i mer psy­kisk ter­ror. Jeg fikk sta­dig høre at jeg var like dum som mo­ren min, og jeg kom sik­kert til å bli like fet og stygg som henne også.

Min over­le­vel­ses­stra­te­gi ble å fo­ku­se­re på frem­ti­den, og jeg leng­tet et­ter den da­gen jeg ble gam­mel nok til å flyt­te hjem­me­fra.

Så snart jeg fyl­te 18 år, lei­de jeg en lei­lig­het sam­men med en ven­nin­ne.

Un­der hele opp­veks­ten had­de jeg hatt dår­lig sam­vit­tig­het over­for lil­le­bro­ren min, for­di jeg ikke mak­tet å be­skyt­te ham.

Nå så jeg en­de­lig mu­lig­he­ten til å gjø­re noe for ham, så jeg til­bød ham å flyt­te sam­men med meg. Men på det tids­punk­tet var det for sent. Han valg­te den sti­en som var lagt ut for­an ham og fulg­te i sin fars og sto­re­brors fot­spor.

Nå var de tre som satt i so­fa­en og drakk om kvel­de­ne, og jeg syn­tes for­fer­de­lig synd på mam­ma, som måt­te leve sam­men med dem. Men over­for meg var hun kald og av­vi­sen­de og nek­tet å snakke ut om pro­ble­me­ne. Hver gang jeg for­søk­te å brin­ge te­ma­et på bane, så hun bare vekk og ble taus.

Les også (+) Stemoren min manipulerer alle

Egen fa­mi­lie

Et­ter at jeg flyt­tet ut, ble det enda mer åpen­bart i hvil­ken grad vi mang­let nor­ma­le og sun­ne fa­mi­lie­bånd. Brød­re­ne mine bryd­de seg ald­ri om å kom­me på be­søk.

For­eld­re­ne mine kom da jeg in­vi­ter­te dem over på kaf­fe, men pap­pa had­de som van­lig in­gen­ting po­si­tivt å si, hver­ken om meg el­ler om hvor­dan jeg had­de stelt i stand lei­lig­he­ten.

Han ev­net over­ho­det ikke å ut­tryk­ke gle­de på mine veg­ne.

Kan­skje bur­de jeg ha flyt­tet langt av sted til en an­nen kant av lan­det, for å få en ny start? Men jeg ble væ­ren­de på hjem­ste­det mitt, for tross alt var det her jeg had­de alle ven­ne­ne mine, sko­len og et­ter hvert også jobb.

Jeg klam­ret meg sta­dig til hå­pet om at en dag skul­le alt bli så mye bedre.

Pap­pa fort­sat­te å drikke, men un­der­lig nok klar­te han li­ke­vel å hol­de på job­ben frem til han ble pen­sjo­nist, sam­me året som jeg fyl­te 35 år. Noen år se­ne­re var det mam­mas tur.

På det tids­punk­tet var jeg blitt sam­bo­er og had­de fått to barn, en li­ten jen­te og en gutt. Da jeg selv ble mor, fikk jeg et helt nytt per­spek­tiv på li­vet– og ikke minst på min egen bak­grunn og opp­vekst.

Jeg ble liv­redd for å føre noe av det ne­ga­ti­ve fra opp­veks­ten over til mine egne barn. Jeg maste mye på sam­bo­e­ren min om det­te. Var jeg rett­fer­dig over­for bar­na, be­hand­let jeg dem likt?

Jeg for­søk­te å slap­pe av, men var liv­redd for å trå feil i mors­rol­len. Den­ne sta­di­ge red­se­len tæ­ret på meg og tap­pet meg for ener­gi.

En dag jeg snak­ket med en nabo som jeg had­de fått god kon­takt med, be­trod­de jeg det­te for henne. Da for­tal­te hun at søs­te­ren hen­nes var te­ra­peut og fore­slo at jeg kan­skje kun­ne ha godt av å prate med henne. Jeg be­stem­te meg for å gjø­re nett­opp det, og en­de­lig ta tak i barn­dom­men min.

Al­le­re­de et­ter den før­s­te ti­men kjen­te jeg en enorm let­tel­se. En­de­lig fikk jeg hjelp til å be­ar­bei­de alt det som jeg frem­de­les gikk og bar på fra barn­dom­men.

Et­ter et halvt år med jevn­li­ge sam­ta­ler hos henne, kjen­te jeg meg nes­ten som et helt nytt men­nes­ke. Det had­de vært man­ge tå­rer og tøf­fe pe­ri­oder, men sam­bo­e­ren min sto hele ti­den ved min side, og den he­len­de ef­fek­ten som te­ra­pi­en had­de, var verdt inn­sat­sen.

Som føl­ge av te­ra­pi­en, klar­te jeg ikke å tie len­ger om for­ti­den.

Jeg kon­fron­ter­te for­eld­re­ne og brød­re­ne mine med alle min­ne­ne fra barn­dom­men som had­de kom­met til over­fla­ten igjen, og det skul­le vise seg å slå til­ba­ke på meg. For in­gen av dem ville prate om det, tvert imot så vend­te de seg imot meg.

Hvor­for kom jeg med slike ville på­stan­der helt ut av det blå, så man­ge år se­ne­re? Hvor­for over­drev jeg sånn? De nek­tet for at mis­hand­lin­gen had­de fun­net sted, selv om de alle ut­mer­ket godt viss­te at det jeg sa var sant.

Les også (+): – Min mann var som gutta i TV-serien «Exit»

Måt­te ta et valg

I året som fulg­te had­de jeg sta­di­g kon­flik­ter med for­eld­re­ne og søsk­ne­ne mine om det som skjed­de mens vi bar­na voks­te opp. De nek­tet å snakke ut om det vi bar­na ble ut­satt for og ville ikke inn­se at vi alle kun­ne ha be­hov for å be­ar­bei­de alt det von­de og trau­ri­ge på en or­dent­lig måte.

De ville heller for­tren­ge alt og var mer opp­tatt av å feie pro­ble­me­ne un­der tep­pet enn av hvor­dan jeg had­de det.

Til slutt føl­te jeg meg tvun­get til å ta et valg. En­ten måt­te jeg glat­te over alt og late som om alt det von­de ald­ri had­de hendt, el­ler så måt­te jeg bry­te med fa­mi­li­en jeg voks­te opp i.

Jeg valg­te sann­he­ten – og min egen lil­le fa­mi­lie.

Jeg kjen­te at jeg had­de fått nok, jeg had­de gjort alt jeg kun­ne, nå ville jeg fo­ku­se­re på mitt eget liv og bru­ke kref­te­ne på min sam­bo­er og mine egne barn. Der­med brøt jeg alle bånd til mine for­eld­re og mine to brød­re.

Nå er det gått fire år si­den jeg had­de noen som helst slags kon­takt med den familien jeg ble født inn i. Der­som de en dag skul­le for­and­re me­ning, er jeg åpen for å høre på dem, men det er ikke noe jeg for­ven­ter skal skje.

Det hø­res kan­skje trist ut, men sann­he­ten er at jeg har det mye bedre nå som jeg kan bru­ke ener­gi­en på meg selv og på min egen lil­le kjer­ne­fa­mi­lie.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Denne saken ble første gang publisert 05/06 2023, og sist oppdatert 06/06 2023.

Les også