Vi ventet et alvorlig sykt barn. Da kom sjokkbeskjeden fra mannen min

Arve og jeg gif­tet oss da vi var unge. Vi fikk tid­lig søn­nen vår, Jo­nas. Vi bygde et hus og lev­de et liv man­ge vil kjen­ne seg igjen i. Hver­da­gen var hek­tisk. Vi jobbet, be­ta­lte reg­nin­ger og sør­get for at bar­net vårt fikk en god opp­vekst.

Hver kveld var jeg så sli­ten at jeg sov­net før ho­det traff ho­de­pu­ten. Arve og jeg krang­let ikke, men det var også en slags av­stand mel­lom oss. Li­ke­vel fort­sat­te vi å leve sam­men, og det var ikke noe dår­lig liv. Vi var en del av en ven­ne­gjeng som had­de det so­si­alt og hyg­ge­lig. I mine øyne var det meste veldig bra.

Alvorlig hjertesyk

Vi øns­ket oss et barn til. Men åre­ne gikk, og in­genting skjed­de. Til slutt ble jeg gra­vid, 34 år gam­mel og 11 år et­ter at før­s­te­mann ble født. Jeg var lyk­ke­lig. Og jeg gikk ut fra at det sam­me gjaldt han jeg del­te seng med.

Un­der ul­tra­lyd­un­der­sø­kel­sen opp­da­get le­gen at noe var galt med bar­net. Det ble full stå­hei, og vi ble sendt vi­de­re til en spe­sia­list. Det vis­te seg at jen­ta jeg bar på, var al­vor­lig hjer­te­syk. Så al­vor­lig at de ikke kun­ne love at hun vil­le over­le­ve et­ter fød­se­len.

Det var en gru­som be­skjed å få. Hva skul­le vi gjø­re? Fag­per­so­nene sa vi måtte vurdere om vi skulle ta en sen abort, el­ler om vi skul­le full­fø­re svan­ger­ska­pet, med den ri­si­ko­en det in­ne­bar.

Hjer­tet mitt ga meg svar: Jeg vil­le ha datteren min og gi hen­ne sjan­sen til li­vet. Arve var skep­tisk. Vil­le vi kla­re å hånd­te­re si­tua­sjo­nen hvis vi ble for­eld­re til et barn med sto­re funk­sjons­hem­nin­ger?

Le­ge­ne kun­ne ikke gi oss noen ga­ran­ti. Det enes­te de sa, var at dat­te­ren vår måt­te ope­re­res umid­del­bart et­ter fød­se­len, hvis hun skul­le ha noen mu­lig­het til å bli frisk.

Ba om skilsmisse

Fø­lel­ses­mes­sig gikk jeg inn i en tøff tid. Jeg ble syk­meldt fra job­ben som læ­rer. Le­ge­ne rå­det meg til å roe helt ned i på­ven­te av fød­se­len, så jeg kon­sen­trer­te meg om å slap­pe av mest mu­lig.

Jeg var litt over fem må­ne­der på vei da sjokkmeldingen kom: Arve øns­ket skils­mis­se. Det kom helt ut av det blå. Mens jeg had­de fullt fo­kus på bar­net vi ven­tet, had­de han gjort opp sta­tus over ek­te­ska­pet.

Han påsto at vi len­ge hadde hatt et dår­lig sam­liv.

Tu­sen spørs­mål meld­te seg. Hva med meg? Hva med jen­ta vi ven­tet? Hva vil­le fa­mi­li­en og ven­ne­ne våre si? Og hva med søn­nen vår på 12 år? Tenk­te han ikke på hvor opp­rørt jeg vil­le bli, og hvor far­lig det­te var for dat­te­ren vi ven­tet?

Jeg ble helt knust. Men jeg måt­te ta meg sam­men. Jeg sa til meg selv at det kom til å ta livet av jenta hvis jeg stresset for mye. Det var ikke rom for å bry­te sam­men i for­tvi­lel­se.

Jeg var helt ro­lig da jeg fortalte sønnen vår at pappa og jeg ikke hadde hatt det så bra, og at han kom til å flytte inn i egen leilighet. All vil­je­styr­ken min ble brukt til å be­va­re roen. Det var for­fer­de­lig van­ske­lig, men hver dag vant jeg over meg selv.

Et mirakelbarn

Ti­den som fulg­te, ga meg tre­ning i å mest­re egne, de­struk­ti­ve fø­lel­ser. Folk spurte hvordan jeg kla­rte å stå opp­reist. Jeg svarte at det var fordi jeg måtte. Jeg hen­tet kraft gjen­nom et kjent ord­tak: «Som din dag er, skal din styr­ke være.»

Arve var mann nok til å være til ste­de un­der fød­se­len, som var et plan­lagt kei­ser­snitt. Da bar­net vårt ble brakt rett til ope­ra­sjons­stu­en, sa han at han var lei for at han hadde skuf­fet meg, men at han ikke kun­ne lyve for seg selv len­ger.

Jeg hør­te min egen stem­me si at det var greit, og at han ikke skulle tenke på det. Midt oppe i fryk­ten for at dat­te­ren min ikke skul­le over­le­ve hjer­te­ope­ra­sjo­nen, syn­tes jeg synd på ham. Han så stak­kars­lig ut.

Det verst ten­ke­li­ge skjed­de ikke. I ti­den som fulg­te, ble li­vet mye mer po­si­tivt enn jeg had­de turt å håpe på. Jenta fikk navnet Vic­to­ria, for­di det be­tyr sei­er. Hun kom seg mye ras­ke­re enn le­ge­ne had­de fo­re­spei­let meg. Hun ble mi­ra­kel­bar­net som voks­te seg stor og sterk.

Det var så mye å gle­de seg over at jeg ikke sør­get over at fa­mi­li­en ble opp­løst. Arve fikk ny kjæreste og had­de Jo­nas mye. Venninnen min skjønte ikke at jeg klarte å være så grei mot ham. Men det falt helt na­tur­lig, sann­syn­lig­vis for­di jeg ikke len­ger els­ket ham slik en kone skal els­ke mannen sin.

Les også (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp

Møtte Petter

Jeg lær­te at det går an å ha et full­ver­dig liv som ens­lig mor. Det å være mam­ma ga så mye kjær­lig­het i re­tur at jeg ikke treng­te noen an­nen kilde.

And­re maste om at jeg bur­de finne meg en ny mann. Men jeg slap­pet helt av og nøt da­ge­ne som de var.

Likevel kom kjær­lig­he­ten til meg, grad­vis og nes­ten uten at jeg mer­ket det. For­eld­re­ne til en gutt Jo­nas pleide å leke med, gikk fra hver­and­re. Pap­pa­en kom ofte inn­om oss for å hen­te sønnen sin. Vi små­pra­tet og var hyg­ge­li­ge mot hver­and­re, og vi fant ut at beg­ge sat­te stor pris på mat­­la­ging og tu­rer i skog og mark.

En dag spurte han om vi ikke skulle ta med oss bar­na og gå en tur inn­over i mar­ka. Han hadde frem­de­les en bæ­re­meis og kunne godt ta Vic­to­ria på ryg­gen.

Halv­an­net år et­ter at jeg ble ale­ne, flyt­tet jeg sam­men med Pet­ter. Da jeg for­els­ket meg i ham, for­sto jeg hva eks­mannen min had­de ment da han snak­ket om fø­lel­ser som mang­let. Da de sto­re fø­lel­se­ne kom, inn­så jeg at skils­mis­sen var på sin plass. Kan­skje skjed­de den på et dår­lig tids­punkt, men sett i et­ter­tid tror jeg at det var bra. For jeg ble et klo­ke­re men­nes­ke av å ta an­svar for mitt ufød­te barn.

Når folk tid­li­ge­re har sagt at det er en me­ning med ting som skjer, har jeg ris­tet litt over­bæ­ren­de på ho­det. Nå er jeg selv en av dem som sier at det var en mening bak det som skjed­de med meg.

Li­vet mitt er så mye bed­re nå enn det var for to år si­den. De be­røm­me­li­ge mo­saikk­brik­ke­ne har falt på plass. Jeg fø­ler meg sett, verd­satt, sterk og glad.

Nå vet jeg at det er him­mel­vid for­skjell på å være i et ek­te­skap som er «greit nok», og et sam­liv som er tuf­tet på kjær­lig­het og nær­het.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle