UTBRENTHET:
Presten Øystein møtte veggen: Ett spørsmål fra psykiateren endret alt
Livet byr utfordringer for oss alle. På et tidspunkt møtte Øystein Brinch (74) veggen og ble totalt utbrent. – Jeg var veldig fortvilet, følte meg tom, nærmest lammet i hodet.
Du har kanskje lest Øystein Brinchs kloke betraktninger i hans faste spalte Tro & liv i magasinet Familien?
74-åringen skulle vært pensjonist for lengst om han var som de fleste andre, men han elsker å jobbe, og derfor holder han fortsatt på der han kan.
– Jeg er en mann som helst må ha prosjekter gående, slår han fast og bruker til og med noen bokstaver, som mange av oss kanskje forbinder med rastløse personer med mye energi, for å gi et bilde på hvordan han har det.
Vi er hjemme i leiligheten han delte med kona Anne Gunn, frem til hun døde for 14 år siden.
Her er det hjemmekoselig, med fine farger, gamle gjenstander og håndarbeid både på vegger og møbler.
På veggen i det blå kjøkkenet henger et brodert bilde som han selv har laget, og i skinnsofaen ligger tre vakre puter han har brodert.
Lærte av mor
– Moren min var en fabelaktig guttemamma som bestemte seg for å lære broren min og meg håndarbeid. Vi ble satt til å brodere hvert vårt putetrekk etter en oppskrift, og jeg mener å huske at det var et hunde- eller hestehode. Mens broren min fulgte oppskriften, syntes jeg det ble kjedelig med samme farge på bakgrunnen, så jeg tok meg noen friheter.
Broren Einars putetrekk ble tatt vare på fordi det var fint. Øysteins ble kastet. Han sier lattermildt at det så ikke ut.
Men morens introduksjon til håndarbeidskunsten gjorde noe med ham. Da han 19 år gammel flyttet fra Oslo til Stavanger for å bli ungdomsarbeider i Metodistkirken, hadde han en bagasje, selv om han ikke var bevisst på det selv.
Han møtte den tre år yngre Anne Gunn, som han etter hvert giftet seg med. Øystein studerte teologi. Mens de etablerte familie, flyttet de mye rundt i Norge. De bodde i Sandnes, Fredrikstad, Mysen og Oslo. Yrkeskarrieren hans er broket. Han har blant annet vært landsevangelist i Metodistkirken, menighetsprest på Grünerløkka i Oslo og redaktør for et kirkeblad.
Les også: Elin (29) var gravid med sitt tredje barn da sjokket rammet. Hun måtte ta et umulig valg
– Lammet i hodet
– Opp gjennom årene hadde jeg ett og annet håndarbeidsprosjekt. Blant annet broderte jeg en pute til en julemesse da jeg jobbet i Kjølberg utenfor Fredrikstad. Men i perioder levde jeg så travelt at jeg ikke hadde tid til håndarbeid, oppsummerer han.
I denne perioden hadde han så mye å gjøre at han brant lyset i begge ender. Over tid var det så mange baller i luften at det til slutt ikke gikk mer. Den rause og vennlige presten møtte veggen.
– Jeg var veldig fortvilet, følte meg tom, nærmest lammet i hodet. Dette gjorde at jeg havnet hos en gammel studiekamerat, Hans Jacob Kinge, som hadde lang erfaring som familieterapeut og fra jobben som sokneprest på Majorstuen i Oslo. «Det går an å bli utbrent selv om du holder på med ting du liker», sa han.
Les også: Christer (31) fikk et anfall panikkangst – det kan ha reddet livet hans
En egen form for hekling med et vell av mønster som etterligner broderiteknikken filering. Teknikken brukes for å fremstille gardiner, duker, sengetepper, kanter, mellomverk og en rekke andre interiørtekstiler, av og til også til bekledning.
Filethekling utføres oftest i hvitt garn, men kan også hekles i farger, også da nesten alltid ensfarget. Arbeidet består av staver og luftmasker.
Fikk to oppgaver
Øystein snakker åpent om den tøffe tiden. Til slutt havnet han hos en psykiater på Lovisenberg sykehus. «Har du hobbyer?», ble han spurt. På det tidspunktet hadde han satt i gang med å brodere bunad til de to eldste barnebarna, så håndarbeid var et nærliggende svar. Og musikk. Han kunne spille litt piano.
– Jeg fikk to oppgaver, og det var å brodere en halv time hver dag og spille piano en halv time hver dag. Beskjeden var at jeg ikke skulle gjøre det mer eller mindre. Hensikten var å få orden på hverdagen igjen.
Han hentet frem gamle noter og lærte nye melodier på pianoet, og bunadene han broderte ble så fine at han fikk lyst til å brodere mer.
– Jeg begynte å abonnere på en broderikatalog og satte i gang. Juleduker til barna var ett av de første prosjektene, og de ble så flotte. Det er blitt mange duker med årene, forteller han.
Les også: Tegn på å at du er i ferd med å bli utbrent
Trøst og terapi
Øystein er en vennlig mann som er lett og hyggelig å snakke med. Med smil i blikket forteller han at han broderte en supéduk til seg selv, for å ha når han skulle dekke til finere middager.
– På et tidspunkt fikk jeg en stor bærepose med ulltråd fra menigheten jeg hadde jobbet for på Mysen, så det var bare å holde på. I en periode var jeg veldig kreativ, sier han.
Alterduk, et julebilde av en nisse, puter og løpere. Med nennsom hånd har han produsert mye vakkert opp gjennom årene.
For 14 år siden ble Øystein enkemann. Kona fikk sykdommen ALS, en uhelbredelig nervesykdom som angriper motoriske nerveceller. Anne Gunn og familien fikk to tøffe år. Øystein forteller at hun bodde hjemme til hun døde, og han var der for henne hele veien. Tre voksne barn har de sammen, og i dag har han 10 barnebarn.
Til hans lykke fant han etter hvert kjærligheten på nytt, og da fikk han også en ny hobby med på kjøpet, nemlig hekling.
– Kjæresten min hekler og lærte meg også å hekle, og plutselig hadde jeg fått noe nytt å drive med. Jeg har heklet løpere og sengeteppe, og selv om jeg er en novise i kunsten hekling, synes jeg det er veldig morsomt, sier han.
Da han fant noen av kjærestens broderimønstre, resulterte det i vakre puter. Men han frigjorde seg også fra mønstrene: To vakre putetrekk som i dag pryder sofaen, har han brodert på frihånd. Det ene motivet er stiliserte trær.
For tiden hekler han på en løper, og det er filethekling som gjelder.
– Når jeg holder på, vandrer tankene. Eller jeg kan se på TV eller høre på radio. Håndarbeid er veldig avslappende. I tillegg kommer tilfredsstillelsen ved å skape og gjøre noe nyttig.
Les også: (+) Han gikk fra meg da datteren vår ble født. Nå sto han her og trodde han kunne være en del av familien
Selvfølgelig kan menn også skape noe
I alle år som prest har han latt seg besnære av alt andre har laget. Nuperellene en mannlig industriarbeider laget til menighetens messe hvert år, glemmer han aldri. Det er vel ikke farlig å si at det er flest kvinner som har den sterkeste interessen for håndarbeid, og Øystein har ikke truffet mange «håndarbeidsmenn» på sin vei, men noen har han da møtt.
– En trofast kirkegjenger i Oslo imponerte med å lage store middagsduker i hardangersøm til den årlige julemessen, og det var fantastiske arbeider. Det var en medvirkende årsak til at jeg landet på at også jeg kunne holde litt på med håndarbeid.
Ofte når han sitter med hekletøyet eller broderiet i hendene, begynner hjernen nesten av seg selv å planlegge en preken han skal holde. Han føler at det fører til tankemyldring og synes det er godt å ha noe i hendene.
– Men at jeg som mann ses på som superflink bare fordi jeg gjør håndarbeid, synes jeg blir litt tullete. Selvfølgelig kan vi menn gjøre slike ting. Og når vi gjør det, er det ikke mer imponerende enn når kvinner gjør det, poengterer han.
I disse dager strever han med å telle masker for å få i havn filetbrikken han har startet på.