LESERNE FORTELLER
Jeg lovet pappa at jeg aldri skulle fortelle noen om vår hemmelighet
Både mamma og pappa sviktet fullstendig som foreldre. Men på helt forskjellige måter.
Hvor mange lar være å fortelle? Hvor mange er det av oss? Som fagperson og menneske har jeg stilt meg selv dette spørsmålet mange ganger.
Jeg har i mange år jobbet med barn som er utsatt for overgrep og omsorgssvikt, men er nå lykkelig barneskolelærer i en av landets storbyer.
Det er viktig for meg å få sagt tidlig i min historie at jeg er en velfungerende person som har fått et godt og stabilt liv. Livet har tilsynelatende fart godt med meg, for jeg har både mann, barn, hus, bil og hytte.
Fasaden er riktig så glattpolert og perfekt. Jeg er en glad og positiv person som er flink til å være løsningsorientert og som fremstår som trygg, klok og på alle måter «hel ved».
Jeg tror det er mulig å få et godt liv, til tross for hva man har blitt utsatt for. Jeg vet at det går an å bli lykkelig selv om grusomme ting har skjedd, ting du aldri vil kunne glemme og som du bærer med deg.
Det er dette jeg skal fokusere på nå. For å gjøre det, må jeg tilbake til da jeg var en liten jente. Jeg bodde sammen med to brødre og en mor og en far på et lite sted midt i Norge.
Noen vil kalle det en småby, andre vil si bygde-Norge, avhengig av hva man sammenligner med.
Både mor og far var folk som «fikk det til». De hadde OK jobber og var sosiale, aktive og ressurssterke mennesker, uten tvil.
Men moren min slet med sterke humørsvingninger, og det gikk ut over oss andre. Det skulle så ekstremt lite til før hun «klikket», og når hun gjorde det, kunne hun til og med finne på å slå den snille faren min.
Jeg kaller ham snill fremdeles, for vi er ennå ikke kommet til ham. Det var store kontraster i mitt liv. Mamma kunne også være kjærlig, øm, morsom, leken og nysgjerrig.
Når hun hadde kontroll og ikke var på etterskudd på jobben, var hun avbalansert og fin. Jeg nøt å være nær henne når hun var slik.
Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
Jeg syntes synd på pappa
Utad fremsto vår familie helt uklanderlig. Ofte pleide vi å gå til et lite vann i nærheten for å bade og hadde det gøy sammen. Pappa elsket mamma, og jeg minnes hvordan han pleide å holde armen rundt henne nede ved vannkanten, og jeg husker at jeg syntes det var så fint.
Noen ganger så jeg at hun nøt å ha hans oppmerksomhet, og han ble så mild i blikket at jeg forsto at hun hadde taket på ham.
Da jeg var åtte år gammel, gikk moren min på et vis i svart. Ikke ute blant andre, for der tok hun seg sammen, men når hun kom hjem. Det var pappa som fikk gjennomgå. Jeg så at hun lugget og sparket ham, og han bare sto der uten å ta igjen. Jeg syntes fryktelig synd på ham. Ennå var han bare snill.
Han var snill da han med tårer i øynene sent en kveld kom inn til meg på rommet mitt også.
– Kan jeg få ligge ved siden av deg? Spurte han.
Jeg nikket og løftet dynen min for ham. I begynnelsen likte jeg at han kysset meg, men så ble jeg engstelig. Brått var han ikke lenger den snille pappaen som jeg kjente så godt.
Etter dette ble jeg pappas trøst hver gang mamma hadde vært slem mot ham. Jeg forsto et sted inni meg at det han gjorde mot meg var galt, men jeg lot ham komme til meg fordi jeg syntes synd på ham.
Jeg så at han ble roligere og gladere når han fikk være hos meg, og jeg lovet ham at jeg aldri skulle fortelle noen om vår hemmelighet.
Det var mamma som var problemet, slik jeg så det. Vårt felles problem. Pappa var forsiktig og kjærlig overfor meg. Han ga meg fine gaver og sa til alle at jeg var hans lille prinsesse.
Jeg elsket å høre de ordene, selv om kroppen min ble urolig hver gang han kom inn på rommet mitt om natten. Jeg ville det ikke, men jeg protesterte likevel ikke, og jeg sa ingenting.
Da jeg var 11–12 år gammel sluttet han å komme inn til meg. Sannsynligvis skyldtes det at jeg var kommet i puberteten, og han var redd for å gjøre meg gravid.
Vi snakket aldri om det som hadde skjedd. Han fortsatte å behandle meg som sin ene, elskede datter. Da jeg flyttet hjemmefra, så han på meg og sa:
– Jeg har alltid ønsket deg det aller beste, Nina!
Jeg ble forlegen og bare nikket, før jeg klarte å gi ham en klem. Var det da han trodde at jeg klarte å tilgi ham det han hadde gjort mot meg?
Jeg tror at disse opplevelsene mine i barndommen var en av årsakene til at jeg valgte å utdanne meg til sosionom. Jeg hadde et ønske om å jobbe med barn som hadde hatt det vanskelig.
Det rare var at jeg ikke definerte min egen oppvekst som fryktelig, til tross for det som skjedde. Jeg var bitter på moren min, det var det eneste. Det var henne jeg klandret.
Jeg glemmer ikke da jeg møtte mine medstudenter for første gang. Jeg satt der og så rundt meg, mens jeg tenkte:
Hvor mange har opplevd noe grusomt, hvor mange er her for bedre å forstå seg selv? Vi virket alle helt normale. Vi hadde smil i blikket da vi hilste på hverandre. Ingen kunne se på meg hva slags historie jeg bar på, og jeg kunne ikke se deres.
Les også (+): – Jeg var aldri bra nok for mamma
Grusomme opplevelser
Mine foreldre levde fortsatt da jeg begynte å studere. Det gjør de ennå. Hvor utrolig det enn kan høres, så holder jeg av dem. De og brødrene mine er flokken min. Jeg vil beskytte dem. Selv om jeg hater og forakter menn som forgriper seg på små jenter, klarer jeg ikke å hate faren min. Jeg hater det han gjorde.
Hvor mange er vi? Hvor mange har det som meg? Jeg er sikker på at vi får hører om bare et fåtall av dem som har opplevd seksuelt misbruk i eget hjem. Beskyttelsesmekanismene er så sterke. Lojaliteten er en utrolig sterk drivkraft.
Det krever et enormt mot å ødelegge bildet av det som fremstår som en perfekt familie. Det motet har jeg aldri hatt. Jeg, sosionomen, som har arbeidet for at barn skal komme seg ut av destruktive hendelser, har ikke klart å forfølge de overgrepene jeg selv ble utsatt for.
Som sosionom har jeg jobbet med jenter som er blitt misbrukt, og jeg har hjulpet dem til å komme seg videre, til å se at det ikke er deres skyld.
For hver sak jeg har vært involvert i, har jeg følt meg litt mer helet. Men ingen av mine nærmeste har fått høre min egen historie. Ikke engang mannen min, som jeg forguder. Han liker foreldrene mine og kommer godt overens med dem, og det vil jeg ikke ødelegge.
De siste tre årene har jeg jobbet som lærer i barneskolen, og jeg har fanget opp og sett barn med helt spesielle historier.
– Du har en egen evne til å se dem, Nina, sa rektor til meg en dag.
– Hvis jeg har det, er det bra, svarte jeg.
Jeg vet selv at jeg er god til å avdekke, og det skyldes antennene jeg utviklet da jeg som barn sjekket ut hvordan stemningen var hjemme.
Hadde mamma en grusom dag, gikk det ut over pappa. Og når han trengte trøst, kom han til meg. Siden jeg lærte meg å lese andre mennesker på den måten, er jeg i dag flink til å oppdage det hvis et barn har det vondt.
Det rare er at min mor og far har et helt normalt forhold i dag, og det har de hatt gjennom de siste 15 årene. Det er som om alt som en gang var vanskelig nå har brent ut. Jeg orker ikke å konfrontere dem nå. De skal få ha alderdommen i fred. De lever sitt liv og jeg mitt. Vi sees bare én gang i året og snakkes mest over telefonen.
Å ha skrevet ned historien min føles absurd. Jeg ser at den kan se oppdiktet ut. Det skulle jeg ønske at den var, men dessverre, slik er det ikke.
Så hvorfor har jeg ikke forfulgt omsorgssvikten og overgrepene? Vel, det har gått bra med meg, tross alt. Jeg er et bevis på at det er mulig å få det godt, til tross for det jeg ble utsatt for. Men ett spørsmål stiller jeg til stadighet meg selv: Hvor mange er det av oss?
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
