– Det var helt jævlig. Et helvete. Verden raste

Drøbak: Blid. Hyggelig. Omgjengelig. En som brydde seg om menneskene rundt seg. Som spilte tennis en gang i uka med en kamerat og var stolt over å ha fått jobb på McDonald’s. Og, ikke minst, en som gledet seg til søsterens bryllup til sommeren.

Annette Grønstad (54) trekker pusten dypt.

Det er vanskelig å snakke om Adrian, attpåklatten som tok sitt eget liv, bare 16 år gammel.

– Han var kjempegrom. Han var den som satt på fanget nesten til siste slutt. Helt til det siste året, da ble det litt tenåringsfakter. Han var den som kom og holdt rundt deg, den som brydde seg om folk rundt seg, sier Annette om yngstesønnen.

Hun så det ikke komme. Han hadde riktignok vært lei seg en stund, men ikke noe urovek­kende, følte moren. Adrian ville ikke snakke om det som plaget han, og hun maste ikke mer om det.

I ettertid skjønner familien at det var ett eller annet de ikke forsto.

Uvirkelig

Hun var på jobb i sin ny­åpnede butikk da faren til Adrian ringte. Alt gikk i svart. Det var helt uvirkelig.

– Det var helt jævlig. Et helvete. Verden raste.

Før begravelsen var hun hos ham hver dag, for å prøve å forstå at han var død. For å ha ham så lenge som mulig. Hun klippet en hårlokk fra håret hans som bevis på at han hadde levd, men ikke så det syntes. Hun ville at han skulle være fin på håret.

Ikke visste hun at sorg kunne sette seg fysisk i kroppen. Hun kunne skrike, hyle og grine uhemmet. Smerten var voldsom.

– Barnet ditt velger deg bort og har hatt det så vondt uten at du har forstått det.

Skyldfølelsen holdt på å spise henne opp. Men hun dytter den vekk.

– Skyldfølelsen var hinsides det meste i nesten ett år. Nå lever jeg med den. Den er mindre, heldigvis. Alle jeg snakket med, sa at det ikke var min skyld. Men det hjalp ikke meg å høre det. Jeg hører mange som sier det til andre nå også. Det nytter ikke. Det går ikke inn. Jeg forstår at folk vil si det som en slags trøst, de vet jo ikke hva de skal si, sier Annette.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Hvis hun skal orke å leve videre, må hun legge skyld­følelsen litt bort.

– Hvis jeg skal leve, kan jeg ikke gå og tenke på det. Jeg lærte meg at jeg ikke skulle ta hele skylda. Jeg fant ut at den aller siste avgjørelsen var Adrian sin. Jeg begynte der.

Ressurssterk

Timene, dagene, ukene og månedene gikk i en døs. Det var ingen hjelp å få, følte hun. Og hva trengte hun egentlig?

Hun vet ikke helt. Hun er ikke en som ber om hjelp. Liker best å klare seg selv, og ville ikke «plage» venner.

En venninne sendte meldinger hver dag i mange måneder, det var godt. Etter hvert kom også et par andre på banen og hjalp henne i tykt og tynt.

Ressurssterk, fikk hun ofte høre at hun var. Sterk.

– Om jeg så er ressurssterk, trenger jeg ikke hjelp da? Ordet «sterk» orker jeg ikke høre. Alle sier det. «Du er jo så sterk». Jeg føler ikke det. Men jeg forstår at det virker sånn utad. Hvordan skulle det blitt om jeg viste frem alt, gråt, skrik, hyperventilering, kramper og fortvilelse?

Mye skjedde gjennom sommeren og høsten etter at Adrian døde. Samlivsbrudd. Hun jobbet og jobbet, forsøkte å fortrenge sorgen.

Men i desember sa det stopp. Da ble hun lagt inn på Sanderud sykehus. Hun orket ikke å leve lenger. Klarte ikke lenger smertene i kropp og sjel. Hun ble på Sanderud i fem uker og lærte seg å leve med skyldfølelse og sorgen.

– Jeg visste ikke at sorg kunne være så fysisk, at det kunne bli så mye kroppslig vondt. I begynnelsen trengte jeg bare noen som var der og lot meg få snakke, eller gråte. Noen som viste forståelse og omsorg. Jeg trengte noen som kunne fortelle meg hvordan sorg kan være. Ingen sorg er lik. Jeg trengte noen som ga tips og råd om hvordan man skal overleve at barnet ditt velger bort livet.

Les også: – Jeg tenkte mye på om det var hans måte å ta farvel på

Festbrems

Annette lette etter mening i det meningsløse.

– De som finner mening i det meningsløse, klarer seg best. Jeg ser mennesker som fortsatt er bitre og sure for ting de har opplevd for lenge siden. Sånn kan ikke jeg ha det. Jeg er ute på ting. Jeg skravler. Hadde jeg ikke vært så åpen, hadde jeg ikke sittet her i dag.

Hun fant tidlig ut at hun ville gjøre noe med hvordan samfunnet møter selvmord. Hun vil ufarliggjøre, fjerne tabuet.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

– Ved å snakke om det, bidrar vi til å fjerne tabu og stigma. Hvis vi klare det, tror jeg også det blir mye lettere å fortelle at man sliter med selvmordstanker. Kanskje blir det lettere å overleve et selvmordsforsøk og lettere å være etterlatt etter et selvmord?

Fra første stund valgte familien å være åpne om at det var selvmord.

– Mange blir redde og forskrekket når jeg sier ordet selvmord. Det er som en «festbrems», et ord som gjør at smil blir borte.

Mange ikke vet hva de skal si, eller hvordan de skal oppføre seg.

– Selvmord er tabu og stigmatisert. Dette må vi bli kvitt. Når jeg forteller at Adrian tok livet sitt, kjenner jeg inni meg at nå ødelegger jeg stemningen. Folk er jo høflige, og mange vet ikke hva de skal si, men det er helt greit. Det forstår jeg. Da er det bare å si at du ikke vet hva du skal si.

Les også: Kim (31) fant ikke ut hva som var galt med pappa

Veien videre

Å møte andre i samme situasjonen ble en trøst.

Hun engasjerte seg i organisasjonen LEVE, Landsforeningen for etterlatte etter selvmord. Det hjalp å få fokus litt vekk fra seg selv.

– Det var utrolig fint å treffe andre som hadde opplevd det samme. Du slapp å si noe. Folk tror kanskje at man sitter og sipper og griner, men det er ikke nødvendigvis slik. Du møter folk som vet hvilket helvete du går igjennom.

Hun har selv funnet frem til verktøy for å håndtere sorgen. Kurs, foredrag, tilfeldige ukeblader, bøker.

Etter hvert kom også tanken om å starte en egen stiftelse.

– Etter å ha møtt mange etterlatte, og hørt at de fleste, i likhet med meg, har fått lite hjelp, tenkte jeg at det ikke kan være slik. De som sliter, må få god hjelp og forståelse. Sorg er ingen diagnose før det har blitt til komplisert sorg, da har det gått en stund.

I sommer så Lillebrors minne dagens lys. Stiftelsen er godt i gang med både søndagsturer og nettside.

Seminarer skal arrangeres, slik at etterlatte kan bli kjent med andre etterlatte som har opplevd det samme som dem. Men også for å gi deltakerne verktøy til å leve videre med sorgen.

Det første seminaret skal være en helg for mødre som har mistet barn. Det neste er for fedre, deretter for søsken, besteforeldre, venner.

– Vi vil også ha et seminar for helsepersonell, der temaet er hvordan de på best mulig måte kan møte etterlatte. Vi vil bidra til mer forståelse om sorg i samfunnet. Hva kan vi gjøre når noen vi kjenner mister noen? Lillebrors minne er for alle etterlatte, uansett årsak til død. Jeg har erfart at det er like lite hjelp å få, uansett dødsårsak.

Les også: – Folk trekker seg unna når jeg forteller hvordan pappa døde

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Trøst

I sommer flyttet Annette til Drøbak, en ny start. De drøyt tre årene som har gått siden Adrian ble borte, har gått i bølger.

– Det har vært kjempefint. Og kjempevanskelig. Begge deler. Så godt som hver morgen våkner jeg, og alt er greit. Så er det noe som skjer, jeg kjenner det. «Å ja, Adrian er død». Jeg føler en sitring i kroppen.

Tekoppen er sjelden langt unna.

– Te er min trøst. Og bling, sier hun og kikker ned på glitrende ringer på fingrene.

– Jeg må ha glitter inn i øynene mine. Og farger, og musikk, ikke minst. Sånne ting, for å overleve. Vi må gå inn og ut av sorgen. Vi kan ikke være i sorgen hele tiden.

I april 2020 var det tre år siden Adrian døde. Sorgen og savnet sitter i. Hverdagen kan snu på et blunk. En sang han likte som kommer på radioen. Et bilde, et minne, og vips, så er det der igjen. Hun kan plutselig ty til tårene menge ganger om dagen.

Ikke sunket inn

Fortsatt sliter hun med å forstå.

– Hvordan skal man ta inn over seg at barnet ditt er dødt, og at han valgte det selv? Jeg vet at Adrian er død, men vet jeg det? Jeg tror ikke at det har sunket helt inn ennå. Jeg venter ikke på ham. Men likevel orker ikke kroppen å ta det inn, det er altfor vondt. Det er mulig at skyldfølelsen også kommer, undres hun.

Med tiden kommer også en forventning om at man skal gå videre. At tiden leger alle sår. Hva betyr det egentlig, undres hun, å gå videre? Skal hun late som om Adrian ikke har levd, legge ham bak seg, glemme ham?

– Jeg føler at mange har glemt ham. Når ingen snakker om ham, blir han liksom glemt. Folk tør kanskje ikke nevne ham, i frykt for at jeg skal bli lei meg. Men det varmer når folk spør og vil snakke om ham, eller spør om å få se bilde av ham. Det har skjedd noen få ganger. Skulle jeg ha en dårlig dag, og ikke vil snakke om ham, sier jeg ifra.

Tina (29) ble ødelagt av den nådeløse sykdommen – til slutt tok hun et hjerteskjærende valg

Det startet med at jeg hjalp naboen min Truls. Det endte med at jeg måtte flytte