DE BLÅ SIDENE

Det startet med at jeg hjalp naboen min Truls. Det endte med at jeg måtte flytte

I dag har jeg om­si­der fått pak­ket ut de siste es­ke­ne fra flyt­te­las­set. Endelig er jeg kvitt Truls.

Pluss ikon
Først publisert Sist oppdatert

Jeg kjen­ner en ind­re let­tel­se over en­de­lig å ha flyt­tet. Det fø­les helt rik­tig, og jeg er glad for at jeg gjor­de det i tide.

For et par år si­den ble jeg skilt, og det var en tøff tid i li­vet mitt. Eks­man­nen min øns­ket ikke å fort­set­te ek­te­ska­pet, og jeg var bunnfortvilet. Jeg ville så gjer­ne at vi skul­le få det til, så det var van­ske­lig for meg å slip­pe ta­ket både på ham og på alt vi har delt gjen­nom et langt liv.

Barna våre syn­tes det var vel­dig trist de også, men de sa også at jeg ikke kun­ne tvin­ge fa­ren de­res til å føle noe an­net enn han føl­te.

Selv bor de langt unna, så de var ikke ak­ti­ve i skils­mis­sen vår. Og jeg prøv­de å skjule over­for dem hvor van­ske­lig og vondt det­te var for meg.

Jeg kjøp­te en blokk­lei­lig­het et­ter at hu­set vårt ble solgt. Og jeg prøv­de å være po­si­tivt inn­stilt til at frem­ti­den min nå så ut til å bli helt an­ner­le­des enn det jeg had­de fore­stilt meg.

Men da jeg had­de kom­met på plass i lei­lig­he­ten, kom en­som­he­ten sni­ken­de inn­på meg. Jeg gråt mye, og jeg slet med å av­fin­ne meg med den nye livs­si­tua­sjo­nen min.

Na­bo­en

Et­ter noen uker be­gyn­te jeg å bli på hils med en av mine na­bo­er i opp­gan­gen. Han het Truls, og han ville mer enn gjer­ne slå av en prat.

Det vis­te seg at Truls slet med al­ko­ho­len. Han var skilt og had­de to barn som han ikke had­de kon­takt med. Han var også en­som, det sa han rett ut. Og jeg kjen­te at jeg syn­tes synd på ham. Han vir­ket så snill, så det var van­ske­lig for meg å for­stå at bar­na hans ikke ville ha noe med ham å gjø­re.

Av med­li­den­het for ham, og kan­skje like mye for å lind­re min egen en­som­het, in­vi­ter­te jeg ham over på mid­dag en dag vi kom i snakk nede ved post­kas­se­ne. Øy­ne­ne hans lys­te opp, og han tak­ket ja med en gang.

Det var en im­pul­siv hand­ling fra min side, men da jeg så hvor glad han ble, tenk­te jeg at det sik­kert ble hyg­ge­lig for oss beg­ge.

Truls kom. Jeg la mer­ke til at han had­de tatt på seg en ren gen­ser, for han var ikke så nøye med hvor­dan han så ut til dag­lig. Han koste seg med ma­ten, og han ros­te meg opp i sky­ene. Det var det beste han had­de smakt på len­ge, sa han, og jeg tok komplimentet til meg.

Et­ter den­ne mid­da­gen ble det til at vi had­de mer og mer kon­takt. Han for­tal­te at han ikke had­de greie på vas­king og or­den i lei­lig­he­ten sin, og jeg fikk et lite sjokk da jeg kom in­nen­for dø­ren hans og så hvor­dan han had­de det. Det var rot over­alt, og det var ty­de­lig at det var len­ge si­den han had­de vas­ket og ord­net.

Jeg var ikke be­visst på hva som skjed­de med meg der og da, men jeg til­bød meg å hjelpe ham. At jeg flyk­tet fra meg selv og mine egne fø­lel­ser, det tenk­te jeg ikke på i det hele tatt.

Men det var ak­ku­rat det som skjed­de da jeg først strakk ut hån­den min til Truls. Jeg hjalp ham med å ryd­de og vaske, og det føl­tes godt å være til nyt­te og bli satt pris på.

Len­te seg på meg

Truls hjalp til han også, men et­ter hvert som jeg had­de fått kon­troll på det mes­te av rot og kaos hjem­me hos ham, og had­de vært på fyl­lin­gen utal­li­ge gan­ger, had­de han fle­re øns­ker. Han ville gjer­ne prate med meg om li­vet sitt og bar­na sine.

Han had­de mye på hjer­tet, og han øns­ket at jeg skul­le rin­ge bar­na hans i et for­søk på å få kon­takt med dem på hans veg­ne.

Før jeg viss­te or­det av det, var Truls blitt mitt livs­pro­sjekt ved si­den av job­ben. Jeg ble hans uof­fi­si­el­le støt­te­kon­takt som lyt­tet til ham og sør­get for at han kom seg til fri­sø­ren og til le­gen. Jeg kjør­te ham hit og dit, men jeg sat­te også pris på at han had­de vett til å hol­de seg unna meg hvis han had­de druk­ket for mye.

Han spis­te mid­dag hos meg, jeg ryd­det i klær­ne hans og jeg span­der­te også nye klær på ham både til burs­dag og jul. Sen­ge­tøy fikk han også. I til­legg strik­ket jeg både sok­ker og dei­li­ge gen­se­re til han, som han sat­te stor pris på.

Da han øns­ket å låne pen­ger av meg, fikk han det. Og jeg ring­te bar­na hans for å over­be­vi­se dem om at fa­ren de­res var et godt men­nes­ke som led av den mang­len­de kon­tak­ten.

Det jeg fikk til­ba­ke var en av­hand­ling om at fa­rens de­res var en ky­nisk og selv­opp­tatt mann som kun tenk­te på seg selv.

Det var et­ter sam­ta­le­ne med bar­na hans at jeg be­gyn­te å leg­ge mer­ke til at Truls sta­dig opp­søk­te meg for­di han treng­te meg til ett el­ler an­net. Og at det ble van­ske­lig for meg å set­te gren­ser for ham. Han var så tren­gen­de på så man­ge uli­ke må­ter, og jeg syn­tes synd på ham. Én side av meg lik­te å bety noe for ham og ut­gjø­re en for­skjell, men han treng­te sta­dig mer pen­ger, og han sto uten­for dø­ren min rett som det var og ville inn på be­søk. «Det er så hyg­ge­lig hos deg», sa han all­tid.

Les også (+) Ferieturen med pappa ble et mareritt

Jeg fikk nok

Jeg la mer­ke til at han all­tid tok imot, men at han ald­ri ga noe til­ba­ke. Og pen­ge­ne han lån­te og lo­vet å be­ta­le til­ba­ke, det ut­sat­te han hele ti­den.

Til slutt kjen­te jeg at jeg gru­et meg til å kom­me hjem fra job­ben. Truls kom of­te­re og of­te­re, og selv om jeg var sli­ten og øns­ket å være for meg selv, føl­te jeg at jeg måt­te slip­pe ham inn.

En vak­ker dag gikk det opp for meg at jeg had­de flyk­tet fra meg selv og den von­de skils­mis­sen min, ved å ta meg av Truls og dis­tan­se­re meg fra meg selv. Jeg inn­så at slik kun­ne jeg ikke ha det, men veg­ret meg for å ta et opp­gjør med Truls. Jeg had­de rett og slett malt meg inn i et hjør­ne, og det var ene og ale­ne min egen feil.

Løs­nin­gen min ble rett og slett å flyt­te. Jeg sa in­gen­ting til Truls før jeg had­de kjøpt en ny lei­lig­het og lagt min gam­le ut for salg. Som forklaring sa jeg at jeg all­tid had­de drømt om å bo i den by­de­len hvor mitt nye bo­sted var, og han sa at han for­sto.

Kan­skje var jeg litt feig, men jeg har i alle fall flyt­tet til en lei­lig­het som jeg kjen­ner er den ret­te for meg.

Truls er en mann som ap­pel­le­rer til meg, men det ble alt­for mye av ham. Jeg vet at det var jeg selv som in­vi­ter­te ham inn i li­vet mitt, men jeg kan ikke ta vare på et an­net men­nes­ke på den må­ten. Jeg hå­per al­li­ke­vel at han opp­lev­de vårt kort­va­ri­ge venn­skap som noe po­si­tivt.

Men frem­over skal jeg ta mer vare på meg selv, slik at jeg kan ska­pe en me­nings­fylt til­væ­rel­se og vir­ke­lig kom­me meg vi­de­re et­ter skils­mis­sen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.