DE BLÅ SIDENE
Det startet med at jeg hjalp naboen min Truls. Det endte med at jeg måtte flytte
I dag har jeg omsider fått pakket ut de siste eskene fra flyttelasset. Endelig er jeg kvitt Truls.
Jeg kjenner en indre lettelse over endelig å ha flyttet. Det føles helt riktig, og jeg er glad for at jeg gjorde det i tide.
For et par år siden ble jeg skilt, og det var en tøff tid i livet mitt. Eksmannen min ønsket ikke å fortsette ekteskapet, og jeg var bunnfortvilet. Jeg ville så gjerne at vi skulle få det til, så det var vanskelig for meg å slippe taket både på ham og på alt vi har delt gjennom et langt liv.
Barna våre syntes det var veldig trist de også, men de sa også at jeg ikke kunne tvinge faren deres til å føle noe annet enn han følte.
Selv bor de langt unna, så de var ikke aktive i skilsmissen vår. Og jeg prøvde å skjule overfor dem hvor vanskelig og vondt dette var for meg.
Jeg kjøpte en blokkleilighet etter at huset vårt ble solgt. Og jeg prøvde å være positivt innstilt til at fremtiden min nå så ut til å bli helt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg.
Men da jeg hadde kommet på plass i leiligheten, kom ensomheten snikende innpå meg. Jeg gråt mye, og jeg slet med å avfinne meg med den nye livssituasjonen min.
Naboen
Etter noen uker begynte jeg å bli på hils med en av mine naboer i oppgangen. Han het Truls, og han ville mer enn gjerne slå av en prat.
Det viste seg at Truls slet med alkoholen. Han var skilt og hadde to barn som han ikke hadde kontakt med. Han var også ensom, det sa han rett ut. Og jeg kjente at jeg syntes synd på ham. Han virket så snill, så det var vanskelig for meg å forstå at barna hans ikke ville ha noe med ham å gjøre.
Av medlidenhet for ham, og kanskje like mye for å lindre min egen ensomhet, inviterte jeg ham over på middag en dag vi kom i snakk nede ved postkassene. Øynene hans lyste opp, og han takket ja med en gang.
Det var en impulsiv handling fra min side, men da jeg så hvor glad han ble, tenkte jeg at det sikkert ble hyggelig for oss begge.
Truls kom. Jeg la merke til at han hadde tatt på seg en ren genser, for han var ikke så nøye med hvordan han så ut til daglig. Han koste seg med maten, og han roste meg opp i skyene. Det var det beste han hadde smakt på lenge, sa han, og jeg tok komplimentet til meg.
Etter denne middagen ble det til at vi hadde mer og mer kontakt. Han fortalte at han ikke hadde greie på vasking og orden i leiligheten sin, og jeg fikk et lite sjokk da jeg kom innenfor døren hans og så hvordan han hadde det. Det var rot overalt, og det var tydelig at det var lenge siden han hadde vasket og ordnet.
Jeg var ikke bevisst på hva som skjedde med meg der og da, men jeg tilbød meg å hjelpe ham. At jeg flyktet fra meg selv og mine egne følelser, det tenkte jeg ikke på i det hele tatt.
Men det var akkurat det som skjedde da jeg først strakk ut hånden min til Truls. Jeg hjalp ham med å rydde og vaske, og det føltes godt å være til nytte og bli satt pris på.
Lente seg på meg
Truls hjalp til han også, men etter hvert som jeg hadde fått kontroll på det meste av rot og kaos hjemme hos ham, og hadde vært på fyllingen utallige ganger, hadde han flere ønsker. Han ville gjerne prate med meg om livet sitt og barna sine.
Han hadde mye på hjertet, og han ønsket at jeg skulle ringe barna hans i et forsøk på å få kontakt med dem på hans vegne.
Før jeg visste ordet av det, var Truls blitt mitt livsprosjekt ved siden av jobben. Jeg ble hans uoffisielle støttekontakt som lyttet til ham og sørget for at han kom seg til frisøren og til legen. Jeg kjørte ham hit og dit, men jeg satte også pris på at han hadde vett til å holde seg unna meg hvis han hadde drukket for mye.
Han spiste middag hos meg, jeg ryddet i klærne hans og jeg spanderte også nye klær på ham både til bursdag og jul. Sengetøy fikk han også. I tillegg strikket jeg både sokker og deilige gensere til han, som han satte stor pris på.
Da han ønsket å låne penger av meg, fikk han det. Og jeg ringte barna hans for å overbevise dem om at faren deres var et godt menneske som led av den manglende kontakten.
Det jeg fikk tilbake var en avhandling om at farens deres var en kynisk og selvopptatt mann som kun tenkte på seg selv.
Det var etter samtalene med barna hans at jeg begynte å legge merke til at Truls stadig oppsøkte meg fordi han trengte meg til ett eller annet. Og at det ble vanskelig for meg å sette grenser for ham. Han var så trengende på så mange ulike måter, og jeg syntes synd på ham. Én side av meg likte å bety noe for ham og utgjøre en forskjell, men han trengte stadig mer penger, og han sto utenfor døren min rett som det var og ville inn på besøk. «Det er så hyggelig hos deg», sa han alltid.
Les også (+) Ferieturen med pappa ble et mareritt
Jeg fikk nok
Jeg la merke til at han alltid tok imot, men at han aldri ga noe tilbake. Og pengene han lånte og lovet å betale tilbake, det utsatte han hele tiden.
Til slutt kjente jeg at jeg gruet meg til å komme hjem fra jobben. Truls kom oftere og oftere, og selv om jeg var sliten og ønsket å være for meg selv, følte jeg at jeg måtte slippe ham inn.
En vakker dag gikk det opp for meg at jeg hadde flyktet fra meg selv og den vonde skilsmissen min, ved å ta meg av Truls og distansere meg fra meg selv. Jeg innså at slik kunne jeg ikke ha det, men vegret meg for å ta et oppgjør med Truls. Jeg hadde rett og slett malt meg inn i et hjørne, og det var ene og alene min egen feil.
Løsningen min ble rett og slett å flytte. Jeg sa ingenting til Truls før jeg hadde kjøpt en ny leilighet og lagt min gamle ut for salg. Som forklaring sa jeg at jeg alltid hadde drømt om å bo i den bydelen hvor mitt nye bosted var, og han sa at han forsto.
Kanskje var jeg litt feig, men jeg har i alle fall flyttet til en leilighet som jeg kjenner er den rette for meg.
Truls er en mann som appellerer til meg, men det ble altfor mye av ham. Jeg vet at det var jeg selv som inviterte ham inn i livet mitt, men jeg kan ikke ta vare på et annet menneske på den måten. Jeg håper allikevel at han opplevde vårt kortvarige vennskap som noe positivt.
Men fremover skal jeg ta mer vare på meg selv, slik at jeg kan skape en meningsfylt tilværelse og virkelig komme meg videre etter skilsmissen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.