audun Mistet samboeren
Karine (38) skulle bare hente datteren i barnehagen. Dit kom hun aldri: – Jeg vil for alltid huske det trygge, varme smilet hennes
Samboeren til Audun Mo ble påkjørt og drept for litt over fire år siden. Dagen etter ulykken bestemte han seg for at dette skulle han klare. For døtrenes skyld. – Å sørge er ensomt. Det er en jobb du må gjøre alene.
Høsten for fire år siden, mens politikere og syklister kranglet om sykkelforholdene rundt operaen, ble Auduns 38-årige samboer, Karine Wang, påkjørt der av en lastebil – og drept.
– Jeg vil for alltid huske det trygge, varme smilet til Karine.
Audun lar blikket vandre utover i stuen hjemme i Askim, og smiler – nesten som om han kan se henne.
Det henger likevel et vemod over øyeblikket.
Kort tid før den tragiske hendelsen hadde han sendt henne en SMS; «Kan du hente Sara i barnehagen?». Parets 14 måneder gamle datter.
Det var en travel dag for ham på jobb som enhetsleder ved en rus og psykiatri-avdeling på Ski.
Nå har han skrevet bok om hva som skjedde, og om sorgprosessen. Boken handler om sorg, savn og håp og er skrevet med et ønske om å hjelpe andre gjennom sorg.
– I dag blir jeg glad ved tanken på Karine.
Rett etter ulykken, derimot, var det bare ett minne som ga et snev av ro, nemlig ordene han sa til henne den siste kvelden hun levde.
– Jeg kom hjem etter en joggetur. Karine kom ned fra andre etasje hvor Sara sov og slo armene spontant rundt den svette kroppen min. Nok en gang kjente jeg en intens lykke over å ha møtt henne, og sa; ‘Tusen takk for at du gjør meg til verdens lykkeligste mann. Jeg er så takknemlig for alt vi har sammen’.
Da de kysset, rant tårene hennes.
– Hun var slik, varm – fullt og helt til stede. Karine levde med hjertet utenpå kroppen.
Overlykkelig over elsykkel
Tidlig neste morgen, torsdag 13. september 2018, ga Karine samboeren og datteren en klem før hun satte seg på sykkelen hjemme i Ås. Hun frydet seg over å kunne sykle til Lovisenberg diakonale høgskole, hvor hun tok master i avansert klinisk sykepleie.
På bursdagen hennes, én måned tidligere, hadde hun fått en elsykkel i gave av foreldrene. Også da hadde hun grått av glede.
Planen var å sykle 32 kilometer tur-retur storbyen til langt utover høsten. Hun hadde trukket setet med saueskinn og festet et par tykke votter på sykkelstyret. Det var allerede nokså kjølig.
Vel fremme i Oslo la hun ut en fornøyd selfie på Facebook, og skrev: «For en fin start på dagen. Ha en fin dag alle sammen, gjør den bra for dere selv.»
Den startet svært lovende. Hun fikk beskjed om at praksisplassen på Akershus universitetssykehus var hennes.
Hoppende glad sendte hun kjæresten en Snapchat-melding om det.
På ettermiddagen, rett før hun setter kursen hjemover, sender hun en blid selfie til moren sin, som raskt svarer tilbake – uten å høre mer fra datteren.
Trolig hadde den livsglade jenta begynt å sykle.
Les også: Monicas jobb føltes meningsløs etter at tragedien rammet. Da tok hun et uvanlig karrierevalg
I blindsonen
Ruten hjem gikk via Rådhusplassen. Der plukket Karine opp et startnummer til Audun som skulle delta i Oslo maraton to dager senere.
Deretter startet hun på turen hjem til Ås.
Etter å ha tråkket gjennom Rådhusgata, svingte hun til venstre inn på Langkaigata. Karine holdt seg i sykkelfeltet frem mot rødt lys ved Opera-gata.
Der stoppet hun ved siden av en fireakslet lastebil, som også ventet på grønt.
Da lyset signaliserte at de begge kunne fortsette turen, svingte han til høyre uten å se Karine. Takspeilet dekker ikke blindsonen på rundt én meter.
Overvåkingskameraene fanget heller ikke opp det neste som skjedde.
Sjåføren av den 16 tonn tunge lastebilen stoppet og gikk ut fordi han merket «noe» under hjulene. Under de to venstre bakhjulene lå Karine og den nye sykkelen.
– Det antas at hun omkom umiddelbart – skadene var omfattende, deler Audun stille.
Politi og prest på døra
Da han ikke fikk svar på om samboeren kunne hente datteren i barnehagen, trodde Audun at hun fortsatt syklet. Så banket en kollega på døren til kontoret hans, og sa at det var noen som ville prate med ham.
På gangen ventet to politibetjenter og en mann i prestesnipp. De spurte om det var et sted de kunne sette seg ned.
– Det kjentes som om hjertet sluttet å slå. Min første tanke var at noe hadde skjedd med Sara.
De gikk inn på et møterom, og det ble sagt at det ikke gjaldt datteren. Det de hadde å fortelle var like vondt.
Mobiltelefonen skled ut av de skjelvende hendene hans.
– Jeg glemmer aldri lyden idet den knuste mot gulvet. Slik hjertet gjorde. Det var som om hørselen ble skrudd opp, da presten sa ‘Beklager, men det finnes ingen enkel måte å si dette på; Karine er død’.
Han beveget seg inn i dyp sorg og usikkerhet, det gjorde ubeskrivelig vondt. Det føltes som om all luft forsvant fra lungene, og kroppen ristet. Han var kvalm og ville kaste opp.
Hun var den rette
De møttes på Instagram mot slutten av 2014 og startet det neste året som par.
– Jeg visste umiddelbart at Karine var den rette.
Hun var nyutdannet sykepleier, og han allerede spesialsykepleier i psykisk helsearbeid.
– Vi hadde en felles drivkraft – å hjelpe andre, forteller han.
Han beskriver henne som tvers igjennom ekte.
– I motsetning til meg var Karine veldig ekstrovert. Alle elsket den jenta! Hun var så i kontakt med følelsene sine at også jeg våget å bli mer åpen og sårbar.
Det tok ikke lang tid før de ble samboere i hans leilighet i Oslo.
– Deretter la vi ut på reiser. Hun viste meg sitt New York, en by Karine – som vokste opp med en mor som er flyvertinne – hadde besøkt over 20 ganger. Jeg tok henne med til mitt vakre Hardanger.
På starten av 2017 kjøpte kjæresteparet en tomannsbolig i Ås. De trengte mer plass. Audun har fra et tidligere forhold datteren Astrid (nå 10½ år), og et par måneder etter ventet de Sara.
– Jeg visste at Karine ville elske morsrollen. Hun var en fantastisk bonusmamma for Astrid.
Les også: (+) Christel Alsos hadde kjærlighetssorg og ingen planer om å finne en kjæreste. Så møtte hun Finn-Erik
Husker ikke mamma
Allerede dagen etter den forferdelige ulykken bestemte Audun – dette skal jeg klare.
I hele sitt voksne liv har han som sykepleier hjulpet andre. Nå var det han som trengte hjelp.
– Det var tanken på døtrene mine som gjorde meg sterk. Jeg ønsket å gi dem nye, gode minner. Karine hadde til fulle lært meg å gripe livet.
Året som fulgte ble krevende.
– Familien og jeg var heldige å ha mange støttende folk rundt oss, sier han takknemlig.
– Å sørge er likevel ensomt. Det er en jobb du må gjøre alene.
Han kjente tyngden av å stå igjen med en ettåring uten mamma.
– Jeg gråt ved tanken på hva mor og datter ble frarøvet, som Saras første skoledag,
sier Audun.
Klær til inntekt for barnehjem
Han er glad for den nære kontakten med Karines familie i Oslo.
– Gjennom dem blir Sara bedre kjent med mammaen sin. Selv er hun for liten til å huske henne. Mor og datter er for øvrig nesten prikk like, både av vesen og utseende, smiler han.
– Også sånn sett er Karine med oss videre.
Som en del av sorgprosessen ryddet Audun samboerens klær ut av skapene og inviterte til loppemarked. Pengene, nesten 35.000 kroner, ble gitt til et barnehjem i Thailand hvor Karine hadde praksisplass som sykepleierstudent.
Foreldrene hennes reiste dit og leverte pengene.
– Et og annet plagg har jeg lagt til side, slik at Sara som litt eldre kan få noe som var morens.
Enten det gjelder å rydde i skapene og lage loppemarked, eller å gå turer og trene, er fysisk aktivitet et av mange gode råd i Auduns bok.
– Å løpe ble for meg et viktig pusterom. Det hjalp meg videre gjennom sorgen og holdt ved like et håp om at bedre dager ville komme.
Ny kjærlighet
Ett år inn i sorgprosessen var han ennå ikke på søken etter en kjæreste, men livet ville at han via felles venner skulle møte svenske Maria.
– Det første jeg tenkte var at hun virker veldig trygg i seg selv, sterk og modig.
Kvaliteter han også viste å ha selv. Han startet med å fortelle henne om den tragiske ulykken, og at de som familie fremdeles var i sorg.
– Maria lyttet, viste stor empati og lot seg ikke skremme.
– Det var ikke rom for en umiddelbar forelskelse, men
vi merket at det skjedde noe mellom oss, en veldig god energi. Kort og godt – Maria og jeg gjør hverandre bedre.
Det gode samspillet førte både til dyp kjærlighet og to barn til. I dag er Sara og Astrid stolte storesøstre til Oscar på to og et halvt og Ingrid på ett og et halvt år.
– Jeg er en heldig mann, sier Audun lykkelig.
Les også: Ektemannen Kjartan: – Du skal ikke dø, Solveig. Du skal sove
Karine vil aldri bli glemt
I september i fjor fridde han til Maria – og fikk et gledestrålende ja.
Det står en bukett med rosa roser på spisebordet. En hyggelig hilsen fra venner som gratulerer og gleder seg med paret over forlovelsen.
Frieriet skjedde i Barcelona.
– Vi hadde planlagt turen et par måneder. Vår første barnefrie helg. Etter en lang dag på kryss og tvers i den fantastiske byen fridde jeg og fikk ja.
Han roser forloveden for også å være kjærlig til stede for Sara og Astrid.
– På nytt har jeg funnet en jente som er helt fantastisk!
Uten å si noe mer går Audun bort til platespilleren. Snart fyller vakre, melankolske – og samtidig oppløftende – toner rommet, Songbird av Eva Cassidy.
«For you, there'll be no more crying
For you, the sun will be shining …»
– Det var min og Karines låt. Nå gjør det ikke lenger vondt å høre den – tvert imot!
Han tenker ikke lenger på henne hver dag, men sier at han for alltid vil savne henne.
– Det kan jeg leve godt med, og det samme kan heldigvis sies om Maria. Hun er raus og klok nok til å forstå at Sara trenger at vi holder minnene om moren hennes levende. Den flotte kvinnen som ga henne livet vil aldri bli glemt.
Om Karine kunne ha sett oss nå, er jeg sikker på at hun ville ha smilt.
Sara er den mest sprudlende og utadvendte i en sammensveiset søskenflokk. Hun elsker livet – og vi henne.
Gleden over livet
Da Karine døde to dager før han skulle løpe Oslo Maraton for litt over fire år siden, tenkte Audun at han aldri i verden skulle delta i det løpet igjen.
Men man skal aldri si aldri. Sist høst var han endelig klar for å løpe Oslo Maraton.
– Jeg var godt fysisk trent, men løpet ble en voldsom mental utfordring.
Langs ruten var det flere som heiet ham frem. Folk som visste noe om hva løpet kostet ham. Han hadde delt sin historie i Aftenposten, og boken var allerede utgitt.
– Da jeg løp i mål på Rådhusplassen, tok følelsene overhånd. Tårene flommet! På samme tid kjente jeg på en enorm lettelse. Den lørdagen tok jeg Oslo tilbake.
Tidligere i år kom han også i mål med rettssaken mot lastebilsjåføren. Mannen ble dømt for uaktsomt drap. Han har sonet tre måneder i fengsel og betalt oppreisning.
– Vi får aldri Karine tilbake, men jeg ga aldri opp håpet om en form for rettferdighet. Jeg vil at Sara og hennes søsken skal vite at vi kjempet for det.
Stresset over boka
Tankefull avrunder han praten med at prosessen frem til boken og dette intervjuet har vært lang.
– Det var kaos i hodet, og jeg var stresset og redd da jeg skrev de første ordene om Karine og sorgen på en serviett. Jeg visste ikke hvor jeg skulle i livet, og knapt nok hvor jeg var. Det er mange erkjennelser i løpet av en sorgprosess. De er med på å forme deg. Det som har skjedd har skjedd, men glem aldri at livet er her og nå – og at det er skjørt.
– Livet er åndedragene dine, smaken av kaffe og barna som ikke vil høre på deg. For de fleste av oss blir det uansett ikke som tenkt. Nettopp derfor bør vi forsøke å gjøre vårt beste ut av det, sier Audun.
– Sorg og savn vil for alltid være en del av mitt liv, men ikke lenger som en tung, vond sekk. Snarere i form av ettertanke, takknemlighet, tilstedeværelse – og håp.
– Slik tenker jeg. Og slik har jeg kommet meg gjennom sorgen. Å glede meg over livet er min måte å hedre Karine på, og vise mine kjære at jeg elsker dem.