Ble lam over natten
Elisabeth ble lam over natta og fikk beskjed om at hun aldri ville kunne gå igjen. To år senere skjedde det utrolige
– Du vil nok aldri kunne gå igjen, var beskjeden fra legene. Men Elisabeth ga ikke opp håpet. To år senere skjedde det utrolige.
Det er tidlig morgen søndag 10. mars 2020.
Elisabeth Hartz Braathen ligger og sover på hybelen på Geilo.
Hybelen tilhører Norges Toppidrettsgymnas (NTG), der 17-åringen er elev.
Hun er et lovende talent i skiskyting og har holdt på med sporten siden hun var ni år.
Så ringer vekkeklokken. Det er tid for å stå opp og begynne å trene.
Men når Elisabeth skal svinge bena ut av senga, skjer det ingenting. Begge bena er fullstendig livløse.
Elisabeth er en tøff idrettsjente som ikke er så lett å skremme.
Når hun i dag, to og et halvt år senere, skal beskrive hvordan hun opplevde den absurde situasjonen, sier hun bare nøkternt:
– Det var ekkelt.
– Hva gjorde du da?
– Jeg ringte mamma og sa: «Jeg kjenner ikke beina mine, mamma.»
Da var ikke veien lang til legevakt og derfra med ambulanse til Drammen sykehus. De nærmeste dagene ble Vikersund-jenta undersøkt på kryss og tvers uten at legene fant noen årsak til lammelsen.
– Jeg hadde noen mørke stunder innimellom da bena forble helt lammet, minnes hun.
– Jeg tenkte hele tiden at dette måtte være noe som ville gå over. Men det gjorde det ikke.
Lammet for alltid?
Fra sykehuset ble Elisabeth sendt til CatoSenteret, et rehabiliteringssenter i Son, for oppfølging.
I fire uker ble det meste prøvd for å få følelsen og styrken tilbake i bena hennes.
I tillegg hadde hun sin egen form for trening av bena, som hun hadde gjennomført fra dag én siden lammelsen:
– Jeg brukte bortimot en time hver dag på å prøve å tvinge hjernen til å styre musklene. Jeg forestilte meg at jeg trente musklene del for del, fra fot til navle. Men heller ikke det ga noen forandring.
Til slutt fikk hun den tunge beskjeden: – Du vil neppe komme til å gå igjen.
Hvordan reagerer man på en sånn beskjed? Med gråt, sammenbrudd?
Elisabeth reagerte med sinne.
– Jeg hadde lyst til å kverke den legen, sier hun kontant.
– Jeg kjørte ut av rommet og smelte igjen døra.
Men i bilen på vei hjem senere, kom realitetene sigende på.
– Jeg hylgråt, alt var mørkt. Idretten er min store interesse. Tanken på at jeg kanskje aldri mer skulle komme meg ut på ski, var ikke til å bære.
Les også: Da Ramona la ut et bilde av den lykkelige familien på internett, haglet hatkommentarene
Ekstremt morsomt
Men etter noen mørke dager, da hun ikke orket noe annet enn å ligge i senga, lysnet det. Trener Dag Bjørndalen kom på besøk og sa:
– Du kan jo ringe Beitostølen Helsesportsenter og spørre om de har en piggekjelke du kan prøve?
Det hadde de, viste det seg. Dagen etter forespørselen satt Elisabeth i piggekjelken for første gang.
– Dermed var livet ekstremt morsomt, jeg kunne dra ut og trene skikkelig, og så slappe av hjemme etterpå, sier hun med et smil.
– Ekstremt morsomt, et liv i rullestol?
– Ja, så lenge jeg kunne trene, var det for så vidt helt greit at jeg ikke kunne bruke bena. Jeg levde livet stort sett som før. Jeg bodde hos foreldrene mine, og der hadde jeg en rullestol i første og en i annen etasje. Jeg dro meg opp trappa ved hjelp av armene. Fin trening, og så slapp vi å montere trappeheis.
Elisabeth satte seg som mål å kunne konkurrere som parautøver. Hun var den eneste skiskytteren som drev med paraidrett i Norge.
Tiden ble fylt opp av trening og renn rundt omkring i landet.
Slik kunne det nok fortsatt hvis ikke skjebnen hadde hatt enda mer i bakhånd for Elisabeth.
Armen ble også lammet
Like før jul i fjor hadde hun lært seg å kjøre såkalt sitski (et sete montert på en slalåmski). Men hun var så uheldig at hun falt ut av en stolheis. Høyre arm ble skadet.
– Det var ganske alvorlig, armen var ubrukelig, og jeg måtte gå med fatle. Der satt jeg da, med to lamme ben og en lam arm. Du kan si jeg var ganske handikappet. Det eneste jeg kunne bruke, var venstre arm – og jeg er høyrehendt!
Dermed måtte skiene legges på hylla nok en gang, og sesongen var spolert.
Denne gangen havnet hun på Frydenberg rehabiliteringssenter i Vikersund, et sted der pasientene har en gjennomsnittsalder på rundt 80 år.
– Siden jeg var den eneste unge, ble jeg en slags maskot.
Trente iherdig
Det var ikke akkurat drømmestedet å tilbringe hverdagen for en 18-åring. Men Elisabeth trente flittig det hun kunne, både alene og med fysioterapeuter.
Frydenberg er et av flere rehabiliteringssteder rundt om i landet som kan tilby en spesiell type treningsapparater kalt Feelgood.
De er motoriserte og tilpasser motstanden etter brukerens behov.
En av gründerne bak konseptet Feelgood er Elisabeths gamle trener, Christian Bache. Elisabeth tok kontakt og fikk hjelp til å komme i gang med denne typen trening.
– Målet var å få litt mer blodsirkulasjon og å kunne bruke hele kroppen uten at det ville koste ekstremt mye krefter.
Ved hjelp av apparatene ble bena hennes trent selv om hun ikke kunne styre det selv.
– Det var fantastisk å kjenne at jeg med denne hjelpen kunne gjøre en form for trening av bena, forteller Elisabeth, som satset for fullt på denne treningen.
Hun kjørte tøffe økter opptil tre ganger om dagen på 12 forskjellige maskiner, noe som blant annet fikk blodsirkulasjonen i beina til å øke.
Noe skjedde
Etter fem måneders intensiv trening skjedde det plutselig noe.
– Jeg så plutselig at en muskel i den venstre leggen beveget seg litt mens jeg trente. Jeg kjente ikke noe, men så det tydelig. Det var tidenes følelse, smiler Elisabeth.
Så gikk det fort. Stadig flere muskler ble aktivert.
– Det var helt fantastisk å oppleve at det var jeg som beveget bena mine, ikke en maskin eller en fysioterapeut!
Etter bare en måneds tid kom det store øyeblikket da hun kunne reise seg opp og gå.
Jenta som fikk høre at hun nok aldri kom til å gå igjen, kunne peke nese til alle dystre prognoser.
– Hadde du trodd at noe sånt som dette kunne skje?
Hun trekker på det.
–Ja, jeg hadde jo et håp. Jeg tror egentlig at alle har et håp, uansett hvor umulig det ser ut. Det er i hvert fall herlig å kunne bevise at de tok feil, de som fortalte meg at dette ikke lot seg gjøre!
Skal gjennomføre et renn
I månedene som har gått siden denne halleluja-opplevelsen, har Elisabeth trent videre.
Det lovende talentet har måttet nedjustere ambisjonene, det blir ingen toppidrettskarriere med det første. Men målbevisstheten er som alltid på plass.
– Nå trener jeg på å stille til start. Jeg vet at jeg kan gjennomføre et renn, ikke nødvendigvis vinne. Faktisk har jeg nettopp hatt min første tur på rulleski, etter mer enn to år. Det føltes helt fantastisk. Jeg er veldig glad for all støtte jeg hele tiden har fått fra familie og venner, sier Elisabeth.
– Men å komme opp og gå igjen – jeg hadde ikke klart det uten Feelgood-treningen, dyktige fysioterapeuter og alle andre ansatte på Frydenberg.
Tenke seg til: Et rehabiliteringssenter med gjennomsnittsalder på 80 pluss, får en ung idrettsjente opp av rullestolen.
Elisabeth fikk den meget sjeldne diagnosen kronisk motorisk lammelse, som innebærer at den delen av hjernen som styrer bena, ikke lenger fungerer som den skal.
Årsaken til lammelsen er det ingen som kan si noe sikkert om. En teori i Elisabeths tilfelle er at den har sammenheng med en akeulykke seks måneder tidligere, da hun måtte på sykehus og fikk konstatert en kraftig hjernerystelse.
Hun fikk beskjed om å ta det med ro, men trente likevel.
Det høyre beinet er ikke helt restituert igjen, muligens på grunn av overbelastning. Men dette er altså kun en teori.
