alkoholavhengighet og psykisk helse
Eli Marie var jenta som skilte seg ut i skolegården. Diagnosene kom altfor sent
Drakk seg nesten i hjel: – Uten mammas støtte hadde jeg vært død!
Mobbingen startet på barneskolen. Eli Marie Almeli (31) har alltid følt seg annerledes. To diagnoser i voksen alder forklarer mye, men kom for sent.
– Som barn og ungdom var dyrene min flukt fra det vanskelige livet. Som ung voksen ble det alkohol, sier Eli Marie, som vokste opp på et lite sted ved Mjøsa og nå bor på Tveita i Oslo. Her har hun bodd siden slutten av 2019. Eli Marie savner å ha dyr, men vil vente til hun er sikker på at hun kan gi dyret det livet det fortjener. Fylla savner hun ikke. Hun har lagd regler og satt grenser for seg selv, de overholder hun bestandig.
– Jeg snakker med mamma i telefonen hver dag. Hun er, og har alltid vært, min største og beste støttespiller som aldri har gitt meg opp. Jeg prøvde å ta livet mitt to ganger, og hadde det ikke vært for mamma, hadde jeg nok gjort flere forsøk, sier Eli Marie.
Intervjuet foregår per telefon, men Eli Maries følelser kommer likevel tydelig fram. Det er ikke langt mellom tårer og latter.
Les også: Alle trodde Nils var dum. I voksen alder viste han at de tok grundig feil
En god start på livet
Fram til skolestart hadde Eli Marie en trygg og fin barndom, med gode venner, lek og moro. Hun trivdes godt i barnehagen, og husker spesielt skuespillet på avslutningsdagen. Da fikk Eli Marie spille prinsesse, det var stor stas.
De første årene på barneskolen gikk også fint. Det var fortsatt mye lek, både i friminuttene og etter skoletid. Eli Marie var en sosial og glad jente, som likte å hoppe tau, strikk og paradis.
– Dyr har alltid betydd svært mye for meg, og jeg fikk lov til å ha mange dyr hjemme, forteller Eli Marie.
– Jeg hadde fisker, hamster, hund, katter og kaniner. Jeg ble spesielt knyttet til katten Labbetuss, som knyttet seg sterkt til meg. Jeg fikk ham da jeg var 12, og hadde ham til han ble 16 år. For meg var Labbetuss som et menneske i en katt, og jeg snakket mye med ham. Og ble selvfølgelig knust da han døde.
Ellers var kaniner Eli Maries store lidenskap. Hun fikk sin første som tiåring, og begynte med kaninhopping da hun var 12. I flere år reiste Eli Marie land og strand rundt for å være med på konkurranser. Hun tok ofte tog, og kaninene ble reisevante i buret sitt. Eli Marie ser med glede tilbake på denne barndomstiden.
Les også: Har barnet ditt ADHD eller er det bare urolig?
Følte seg annerledes
Da hun kom litt oppover i klassene på barneskolen og videre på ungdomsskolen, merket Eli Marie at hun ikke mestret det samme som medelevene. Hun følte seg annerledes, og fikk kommentarer både fra lærere og elever. Etter hvert gikk det over til mobbing.
– Mattetimene var et mareritt. Da læreren hadde forklart noe på tavla, og vi skulle jobbe med oppgaver selv, skjønte jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ba læreren forklare om og om igjen, og merket at han ble lei av maset mitt, sier Eli Marie.
– Nå har jeg forklart dette mange ganger for deg. Det er andre som også trenger hjelp, fikk hun ofte høre.
Eli Marie prøvde hardt å forstå alt sammen, men uansett hvor mye hun strevde, fikk hun det ikke til. Hun ble sittende å tulle med sine egne ting, sånn var det også i engelsktimene. Det var vanskelig å sitte stille ved pulten når tankene spant rundt i hodet. Hun slet med å konsentrere seg og ble sint når de andre pratet.
– Kan dere ikke hysje? Utbrøt hun ofte.
Resten av klassen brølte av latter og sa det het å være stille, ikke å hysje. Eli Marie uttalte noen ord litt annerledes enn andre, og ble alltid pirket på. Hun slet også med å lære klokka, forstå kart og retninger, og hun visste ikke forskjell på høyre og venstre.
– I åttende klasse fikk jeg samme tilbud som en annen i klassen, om tilrettelagt matematikk og engelsk. Da jeg så hvordan denne eleven ble mobbet for å bli tatt ut av klassen, takket jeg nei. Jeg gjorde alt for å bli mest mulig «vanlig» og lik de andre, men fikk det ikke til, forteller Eli Marie.
I ettertid skulle hun ønske hun hadde tatt imot tilbudet om mer tilrettelagt undervisning.
Så stygge kallenavn at de ikke egner seg på trykk
Hun var veldig tynn, og hun fikk stygge kallenavn. Eli Marie røper ett av dem for journalisten, men det er så stygt og bringer med seg så mange vonde minner at hun ikke orker å se det på trykk. Hun følte seg liten og svak, og det ble ikke bedre da guttene lo og ropte:
– Ikke rør Eli Marie, da faller hun!
Skolen var liten, og hun hadde ingen mulighet til å stikke seg vekk. Det dannet seg ingen gjenger, her kjente alle hverandre. Guttene i klassen og klassen over var de verste mobberne i begynnelsen, de siste årene på ungdomsskolen kom jentene etter.
– Alt var ikke bare fælt. Jeg hadde heldigvis alltid én nær venninne fra første til tiende klasse. Det var ikke den samme hele veien, men det betydde ikke så mye. Vennskapet var viktig for meg.
– Jeg fortalte litt om mobbingen hjemme, mamma hadde lenge sett på meg at jeg ikke hadde det bra. Men når de voksne prøvde å hjelpe meg, førte det bare til at mobbingen forverret seg, så jeg holdt det meste for meg selv.
Eli Marie fortalte at lærerne ba henne overse mobbingen. Indirekte følte hun at hun ble bedt om å ta imot dritten mens de slemme skulle gå fri. Om kvelden lå hun hjemme i senga og gråt. Da moren spurte hvorfor, svarte Eli Marie med å bli sint, skrike og kaste ting i veggen. Hun maktet ikke å forklare hvor vondt hun hadde det. Alt ville sikkert bli bedre hvis hun startet på videregående et helt nytt sted.
Les også: (+) Da sønnen vår fikk diagnosen, falt brikkene på plass
Ga opp videregående
Eli Marie begynte på videregående et par timers kjøretur fra hjembygda. Hun bodde på internat, og det var lagt opp til mye sosial aktivitet. Allerede fra starten kjente Eli Marie på vonde følelser, ikke på grunn av andre, følelsene satt inni henne og hun forsto ikke hva det var. Eli Marie gjorde alt for å slippe å se noen inn i øynene eller å snakke med noen. Måtte hun si noe, evaluerte hun hvert ord.
Hun turte ikke å spise i kantina med medelevene, men spiste alle måltider på rommet. Alene. Senere skjønte Eli Marie at dette var hennes første møte med den sosiale angsten, som skulle følge henne videre i livet. Hun fortalte ingen hvordan hun hadde det, men begynte å tenke at hun ikke orket å leve. Hun var 16 år.
– Jeg ringte mamma og sa jeg måtte bort, ellers klarte jeg ikke å leve lenger. Da hadde jeg gått noen måneder på skolen, og var dypt deprimert. Det eneste som holdt meg oppe var kaninene jeg fikk ha i en stall like ved, forteller Eli Marie nøkternt.
– Som alltid ville mamma det beste for meg. Først i etterkant har jeg skjønt hvor redd og bekymret hun må ha vært. Selv bare skammet jeg meg over å ikke passe inn, ikke klare å få venner og ikke mestre skolen.
Nederlaget føltes ikke mindre de neste årene. Eli Marie gikk på fem forskjellige videregående skoler, på tre forskjellige linjer. Uten den minste følelse av mestring og uten eksamen. Hun var anspent og på vakt hele tiden, noe som også ga kroppslige spenninger og smerter. Hun bestemte seg for å reise langt bort.
Les også: (+) Jeg trodde det var datteren min som var syk. Men det var egentlig meg
Selvmedisinering med alkohol
Nå fulgte en periode der Eli Marie bodde både på Hawaii, Malta, i Spania og i Hellas i tillegg til i Norge. Hun hadde diverse småjobber i Norge; på aldershjem, innen salg, i barnehage og i butikk. I utlandet gikk hun på skoler. I hvert fall en del av tiden.
– Som 20-åring begynte jeg å feste en del. Først som alle andre, men da jeg oppdaget hvilken fantastisk medisin alkohol var for meg, ble det mer og mer, forteller Eli Marie ærlig.
– Når jeg drakk ble jeg den glade, bekymringsløse, morsomme og sosiale jenta, som jeg følte at var mitt egentlige jeg. Da kunne jeg snakke med alle og var ikke redd for å si dumme ting.
For Eli Marie, som hater vinter, snø og mørke, var det fantastisk å bo på sydligere breddegrader, både med et annet klima og en annen kultur. Hun ville så gjerne få til livet sitt, men som edru var det angst og depresjon som styrte.
– Mamma fikk meg til å gå til psykolog og psykiater. I begynnelsen gjorde jeg det for å dempe mammas bekymring. Etter hvert skjønte jeg at jeg trengte behandlingen for min egen del. Jeg fikk medisiner mot depresjon, uten at jeg følte det hjalp. Jeg var 20 år da jeg fikk diagnosen ADHD og 25 da jeg fikk diagnosen dyskalkuli. Med disse diagnosene falt mye på plass, spesielt hvorfor jeg hadde slitt så fælt på skolen. Men det endret ikke situasjonen min der og da og fjernet verken psykisk eller fysisk smerte. Hadde jeg fått diagnosene og riktig behandling som barn, tror jeg mye kunne vært annerledes, sier Eli Marie.
Les også: Tegn på at du har et alkoholproblem
– Jeg kunne få medisiner for å leve bedre med ADHD da jeg fikk diagnosen, det var imidlertid uaktuelt. Disse medisinene skulle ikke blandes med for mye alkohol, og jeg ville drikke. Å feste var det eneste jeg mestret, da følte jeg meg lik alle andre. Jeg innså ikke at jeg hadde en avhengighet. At jeg drakk både mer og oftere enn vennene mine, og også mistet venner på grunn av dette, fikk ikke varsellampene til å blinke. Jeg hadde det jo som oftest bra med meg selv når jeg drakk.
Vendepunktet
I august 2016 ble Eli Marie innlagt på sykehus med akutt bukspyttkjertelbetennelse. Hun ante ikke hva det var, hadde bare hørt at for mye alkohol kunne skade leveren. Legen ga henne den brutale beskjeden:
– Slutter du ikke å drikke nå, kommer du til å dø!
Siste natten lå Eli Marie på pasienthotellet. Hun fant fram mobilen og begynte å google. Hun hulkegråt da hun skjønte at hun nesten hadde tatt liv av seg selv med drikkingen. Og hun ba seg selv om unnskyldning sikkert tusen ganger. Eli Marie sier hun får gåsehud bare av å snakke om det.
– Først da forsto jeg at jeg var avhengig, og jeg kuttet ut alkohol et år. Jeg begynte bevisst å jobbe med tankene mine og skjønte at jeg måtte finne andre strategier for å mestre angsten.
– Jeg innså også at mamma er det sterkeste mennesket jeg kjenner. Hun har vært der for meg hele tiden, gjennom utagering og smelling med dører, hun har snakket meg vekk fra selvmordstanker og hun har aldri gitt meg opp.
Mamma har alltid vært den Eli Marie ringte til, slik er det ennå. De siste fem årene har de vært verdens beste venner. Eli Marie tør å være ærlig både overfor seg selv, mamma, behandlere og omverdenen. Hun oppfordrer alle som på en eller annen måte sliter til å snakke med noen, gjør man ikke det, er det ingen som kan vite og sette inn riktige tiltak.
Les også: Da René fikk diagnosene, falt så mange brikker på plass
Livet nå
Eli Marie har fått hjelp til å bearbeide mye av det som har skjedd, hun har lært seg selv bedre å kjenne og hun vet hva som kan trigge den verste fasen av depresjonen. Dagene da alt er svart og hun ikke bryr seg om noen eller noe. For slike dager har hun fremdeles, selv om det er langt færre av dem nå. Da ser Eli Marie på seg selv i speilet, og sier at det går over. Hun klarer nå å senke kravene til seg selv, og være fornøyd bare med å komme seg gjennom svarte dager.
– Hvis jeg har bestemt meg for det, kan jeg ta et glass vin i forbindelse med en bursdag eller noe annet, men jeg drikker ikke mye og aldri for å dempe ubehagelige følelser, slik jeg gjorde før, sier Eli Marie.
– Mange med alkoholavhengighet må være totalt avholdende resten av livet. Jeg er eksemplet på at det ikke gjelder for alle. Hadde jeg visst det tidligere, hadde jeg kanskje innrømmet avhengigheten før. Jeg skriver nå bok om mine erfaringer for å hjelpe andre.
Eli Marie deltar også i selvhjelpsgruppa Angstringen, hun mediterer og gjør yoga hver dag. Hun har blitt mer åpen etter at hun sluttet å drikke, og da hun begynte på ADHD medisiner for et drøyt halvår siden, merket hun enorm bedring.
– Tankekjøret roet seg og for første gang har jeg troen på meg selv. Jeg er like verdifull som andre, og det er mitt eget ansvar å forvalte det livet jeg har fått på best mulig måte, sier Eli Marie engasjert.
– Jeg må tåle at angst og depresjon også er en del av livet.
Hun deler åpent om alkoholavhengighet og psykisk helse på Instagramkontoen @Eli_helt_ærlig.
Eli Maries mor har lest og godkjent reportasjen.
