Ufrivillig barnløs
Da Cristina og Robin giftet seg, var de lykkelig uvitende om det vonde de hadde i vente
Cristina Archetti og Robin Brown fikk aldri barnet de ønsket seg. Det gjorde totalt om på livet de begge forestilte seg.
– Sorgen startet da vi måtte innse at vi aldri kunne få barn. Den sorgen var så stor, og den vil ingen ende ta. Det er fremdeles noe vi lever med hver dag, sier Cristina Archetti (46).
2014 måtte hun og mannen Robin Brown (59) innse at slaget var tapt. De hadde prøvd på å få barn i mange år, uten hell. De første årene prøvde de på naturlig vis, deretter ble det prøverørsbehandling.
– Vi lider av «uforklarlig infertilitet». Dette betyr at alle medisinske tester er fine.
Uforklarlig barnløshet
I prinsippet er de begge fruktbare, men de får det altså ikke til. Legene kan ikke forklare hvorfor. Prøverørs-behandlingen ble en hjerteskjærende opplevelse, både fysisk og følelsesmessig.
– Vi satt igjen med følelsen av at det var noe galt med oss.
Siden det ikke er medisinske årsaker til at de ikke kan få barn, behøver de i teorien ikke å gi opp håpet før Cristina kommer i overgangsalderen. Men paret har for lengst gitt opp prøvingen. De så seg nødt til å forsone seg med et liv uten barn.
– Det var vondt å innse at det ikke kom til å skje for oss. Det føles som en katastrofe som utspiller seg i sakte film. En vond følelse av mislykkethet som aldri helt har gått over.
Les også: Brita hadde så mye smerter at det var flaut å fortelle det til legen
Forholdet ble sterkere
Opprinnelig er Cristina fra byen Sulzano i Italia, men flyttet til Storbritannia for å gjøre ferdig studiene. Siden tok hun doktorgrad og begynte å jobbe på Leeds University.
Her giftet hun seg med engelske Robin. Etter 16 år flyttet de begge til Norge, da Cristina fikk en jobb på Universitetet i Oslo.
Planen var å stifte familie, slik «alle» andre gjør – og slik samfunnet forventer at man skal. Nedturen var stor da paret innså at de ikke ville lykkes med dette.
Sorgen over barnet som aldri kom, handler vel så mye om livet man ikke får. Det har vært like vanskelig for ektemannen Robin.
– Å ikke ha et barn reiser spørsmål om betydningen av vårt forhold og liv sammen. Hva er vårt felles prosjekt nå? Hvorfor skal vi være sammen? Mange par går i oppløsning når familiedrømmen ikke blir oppfylt. Andre par opplever at forholdet blir sterkere, og det opplevde vi.
Cristina og Robin måtte finne hverandre på nytt.
– Å gjenreise sitt liv som et resultat av sorg innebærer også å gjenoppbygge forholdet til partneren på et nytt grunnlag. Sånn sett kan jeg si at de barnløse parene jeg kjenner, er de med de mest ekte og ærlige forholdene. Noen holder sammen «for barnas skyld», mens vi er sammen fordi vi har valgt hverandre, sier hun.
– Vi har vært gjennom stormen sammen, og vi har bestemt oss for at vi vil fortsette å kjempe sammen resten av livet.
Samfunnets forventninger
I dag jobber Cristina som professor i journalistikk og politisk kommunikasjon ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.
Hun ønsker dele sorgen hun har opplevd med andre og har derfor skrevet bok om egen livssorg, og om tausheten som omgir ufrivillig barnløse i vårt moderne samfunn. Childlessness in the age of communicacion: Diconstructing silence.
– Det er vanskelig å leve som ufrivillig barnløs når forventningene fra alle rundt handler om å gifte seg og stifte familie. Samfunnet er utformet for familier, og derfor har ufrivillig barnløshet enorme konsekvensene for den det gjelder, sier hun.
Mange opplever at de mister vennene sine fordi livene deres nå dreier seg om barnas timeplan.
– Kanskje blir man ikke lenger invitert i sosiale sammenkomster fordi alt dreier seg om familien. Konsekvensene er så store. Når du innser at barnedrømmen ikke går i oppfyllelse, blir du også en outsider i samfunnet.
Om ikke lenge får Cristinas venninner voksne barn. En dag vil de også bli bestemødre.
Nok en gang vil hun kjenne på utenforskap. Barnløshet påvirker også vennskap.
Derfor har hun valgt sin omgangskrets med omhu. De som kun fokuserer på barna, har hun ikke orket å holde kontakten med.
– Venninnene mine forstår hvordan jeg har det og snakker derfor ikke bare om barn og familie. Den dagen de får barnebarn vil de også ha omtanke for meg.
Les også: (+) Kiropraktor: – Dette er tegn på at skoene definitivt ikke bør arves
En sorg ikke alle forstår
Barnløshet har mange årsaker. Det kan være at partneren døde, at man aldri fant en partner, eller det kan ha helsemessige årsaker. Noen har ikke råd til prøverørsbehandling, mens andre opplever at denne metoden ikke fungerer.
– Det er ikke alle som gir deg retten til å sørge over et barn som aldri ble født og et liv du ikke får. Det er mange misforståelser der ute om hvor lenge mennesker sørger over å få fremtiden knust på denne måten, sier Christina.
For andre er det ikke alltid så enkelt å forstå hvorfor man så lenge sørger over en familie man aldri hadde.
Rådene er mange: Hva med eggdonasjon, sædbanker i Danmark eller å prøve å slappe av? Eller kan man ikke bare adoptere?
– Noen sier man bare må komme over det. Andre prøver å oppmuntre. «Se positivt på det. Du har tid og anledning til å reise», sier folk. Jo da, det kan jeg. Men det er ikke det jeg har lyst til når jeg føler at jeg har mistet hele livet mitt.
Knust fremtidsdrøm
Sorgen startet for alvor da Cristina skjønte at håpet var ute. Alt kollapset rundt henne.
– Bildet av meg selv som voksen, selve fremtidsdrømmen, har dødd. Det er ikke bare drømmen om barnet som har dødd. Fremtidsdrømmen, parforholdet, oss som foreldre, som jeg forestilte meg, har dødd. Det føles som jeg har dødd også, sier Cristina.
– Jeg følte at jeg manglet referansepunkt i livet. Den verden jeg kjente eksisterte ikke mer. Jeg følte at jeg levde i en parallell dimensjon.
Hun føler hun har mistet fremtiden, men også fortiden.
– Fordi familielinjen ender med deg. I tillegg dukker tanker om praktiske problemstillinger opp. «Hvem skal jeg gi alt til når jeg dør?» Så dette handler ikke bare om barnet som ikke ble født.
Men så, etter en stund, snudde hun på det.
– Livet slutter ikke, for jeg er jo fremdeles her. Og nei, jeg fikk ikke det livet jeg ønsket meg. Men da må jeg lage et nytt liv. Sorgen forsvinner aldri, men det går an å leve videre med den. Man kan få et godt liv likevel.
Les også: D-vitaminnivået ditt kan avgjøre hvor syk du blir av Covid-19
Råd til ufrivillig barnløse
Etter hvert tar sorgen mindre plass i livet. Cristina har råd til andre som opplever livssorg i form av sykdom eller tap.
For det er faktisk mulig å få et godt liv, til tross for omstendighetene. Det er vanskelig, men mulig, å forsone seg med situasjonen.
– Sorgen kan føre til at du stenger deg inne, gjemmer deg. Ved å snakke om det kan du få ut smerten. Sorgen vil kanskje aldri gå over, men ved å snakke med likesinnede, kan smerten transformeres til noe annet, råder hun.
– Livssorg er en reaksjon på livsbelastning. Belastningen endrer livet ditt, hverdagen blir annerledes, nåtid og fremtid ble noe annet enn du hadde tenkt, sier psykologspesialist Janette Røseth.
Hun har sammen med kollega Emmeline Krogh Werner skrevet boka Livssorg - når livet ikke blir som du hadde tenkt.
Både sykdom, tap, skilsmisse og barnløshet kan gi oss livssorg. Alle mennesker rammes av livssorg en eller annen gang i løpet av livet. For ingen unnslipper det livet byr på.
– Livssorg kan føles som en kontinuerlig prosess. Den kan følge deg over tid, ikke for å ta all plass, men som en uro eller murring i bakgrunnen, sier hun.
Å ikke bli sett, hørt eller forstått kan gjøre vondt.
– Det kan godt være at den som sier «du kommer over det» har rett. Men det er ikke det man har behov for å høre akkurat da. Man trenger å bli lyttet til, anerkjent og bekreftet.
Les også: Et brutalt overfall forandret Anne Margrethes liv for alltid
Snakk med likesinnede
– Snakk med mennesker som er i samme situasjon som deg. De forstår hva du går gjennom, og det kan være en god støtte. Det å snakke om hva som har skjedd, og om hvordan du har det er en viktig anerkjennelse av deg selv og de opplevelsene du har, mener hun.
Det kan åpne opp for forståelse fra andre. Å bli sett og anerkjent er viktig i sorgprosessen. For mange oppleves det godt å snakke med andre med lignende opplevelser. Du kan føle seg mindre alene fordi andre deler de samme erfaringene og følelsene.
Hun oppfordrer også til å ha medfølelse med seg selv.
– Selvmedfølelse betyr å møte seg selv med den samme rausheten, empatien og vennligheten man ville møtt alle andre mennesker med. Det kan også være lurt å lage seg en liste med positivt påfyll. Skriv ned alle de tingene som gir deg energi, som du blir glad av. Da kan du hente ting i det som gjorde deg glad før, men som du av ulike årsaker har sluttet med, forteller Røseth.
Listen skal bestå av små ting, som å lytte til musikk eller nyte en rolig kopp kaffe til tente lys i stillhet om morgenen. Men også av ting som tar lengre tid og krever mer planlegging.
– Dersom vi gjør én ting på listen hver eneste dag, vil det over tid utgjøre en forskjell. Jo mer godt vi gjør for oss selv, jo bedre har vi det.
Lær å anerkjenne sorgen
– Det er ikke negativt å dvele ved ting, det spørs bare hvordan du gjør det. Det å anerkjenne sorgen er en viktig nøkkel for å leve bedre med den, sier Røseth.
Hvis du anerkjenner hvordan du har det etter en livsbelastning, og gir deg selv lov til å ha de naturlige følelsene som kommer, vil ikke livssorgen være til hinder for et godt liv, mener hun.
– Men selvmedlidenhet er en felle å gå i når livet blir vanskelig. Det betyr ikke at det ikke er lov å innimellom synes synd på seg selv. Det som er viktig, er å ikke bli hengende fast i den følelsen, sier psykologspesialisten.
Selvmedlidenhet kan nemlig være til hinder for å leve et godt liv.
– Over tid kan det gi deg tunnelsyn, en følelse av at ingen forstår deg, og av at ingen andre har det så fælt som deg. Å være fanget i selvmedlidenhet kan føre til ensomhet, og det stjeler all energi som kunne vært brukt på å jobbe seg videre i livet, sier Røseth.
