Er livet en sykdom?
Fastlegens hjertesukk: – Forsikringsselskap og NAV er mer opptatte av diagnoser enn meg
Alt er ikke sykdom. Det er det som er livet, skriver fastlege Endre O. Skjølberg.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Teksten ble først publisert i Romsdal Budstikke.
Det er tøft å leve. Det krever både sin mann og dame for å klare livet. Men har det ikke alltid vært en utfordring å leve?
Jeg tror ikke at vi er mer syke nå enn før. Vi har stort sett de samme sykdommene nå som i gamle dager, men jeg tror vi gikk mindre til lege før i tiden.
Noe måtte bare gå over av seg selv. Bare tenk over hvor ofte deres foreldre tok dere med til legen og hvor ofte dere tar med barna deres til lege. Men hvorfor går vi mer til lege nå enn før? Er livet blitt en sykdom?
Forutsetningene for å lykkes har aldri vært bedre enn nå. Vi har god økonomi og har tid og overskudd til å hjelpe hverandre slik det kan bli et godt liv. Likevel er vi mer slitne nå enn før.
Jeg lærte omtrent ingenting om kronisk utmattelse i medisinstudiet, men nå er det en stor del av jobblivet mitt.
Jeg tror ikke vi vet alt hva som er årsaken til dette, men det er uansett bekymringsfullt når så mange av oss er så slitne at vi ikke takler livet. Hva gjør vi når unge mennesker ramler ut av arbeidslivet på grunn av utmattelse før de har fått sin første jobb?
Med årene som fastlege har jeg blitt mindre opptatt av å sette diagnoser, men jeg føler at forsikringsselskap og NAV er mer ivrige på dette enn meg. Det er enklere å få sykemeldinger godkjent om man kaller det angst eller depresjon enn om man kaller stress eller utmattelse.
Diagnoser er ofte noe som henger igjen som en merkelapp på oss.
Når jeg møter unge jenter og gutter som sliter med å snakke høyt i klassen eller å holde en presentasjon, så har jeg mer lyst til å hjelpe dem enn å sette diagnoser. Det er ikke viktig for meg eller ungdommen om vi kaller det sosial fobi, bare de lærer seg noen teknikker som gjør at de fikser det som stopper dem.
Er det sosial angst eller er bare noen svært sjenerte? Men gleden over å hjelpe en ungdom i starten av livet at det fungerer bedre, er ubetalelig for meg. Uansett hvilken diagnose jeg må sette til slutt. Er det viktig med en diagnose eller er jeg da bare med på å sykeliggjøre det normale livet?
Jeg blir utrolig lei meg når jeg hører hvor mange ungdommer som bruker antidepressiva. Er ungdommer mer deprimerte nå enn før eller er det vi leger som ønsker å hjelpe så mye at vi tyr til piller? Har vi forsøkt alt i verktøykassa vår før det?
Vet foreldrene hvor tøft ungene deres har det? Skolen? Venner? Hvor mange ganger har jeg ikke brukt timene på å snakke om helt andre ting enn depresjon og angst bare for at vi skal finne et felles ståsted først. Lykkes jeg med å få en ung gutt til å le høyt eller krangle med meg om hvilken Star Wars-film som er best, så er jeg på rett vei mot noe som jeg har mer tro på enn all verdens antidepressiva. Selvtillit og tillit.
Les også: Den skjulte folkeplagen: – Noen vil dø av det, noen vil måtte leve med det hele livet
Jeg har troen på møtet mellom lege og pasient. Jeg tror at det kan skje utrolige ting bare vi ønsker det. Bare at noen bryr seg og har troen på andre er gull verdt. Ingen mirakel, bare ren og skjær medmenneskelighet og et ønske om å hjelpe. Man trenger ikke å være lege eller psykolog for å hjelpe. Det hjelper lenge med en god kompis eller ei tante fra Bud.
Livet vil alltid by på utfordringer. Noen dør rundt oss. Vi vil bli syke og vi kommer til å gå på en smell eller to. Vi blir deprimerte og vi får vondter. Influensaen vil herje hvert år. Svigermor krangler med deg. Vi mister jobben og blir lei oss.
Men vet du hva? Det er helt normalt. Alt er ikke sykdom. Det er det som er livet.
Hvilken Star Wars-film er egentlig best? Det er ikke så farlig, det er krangelen som er viktig. Jeg sovner alltid under filmer likevel. Eller gråter.
