Tove Kristin hedret etter heltegjerning
«Nå dør vi», tenker Tove. Så skjer det utrolige
En eksplosjonsartet brann der hun reddet liv, endret også livet til Tove Kristin (61) drastisk.
– Hører du bekken? Det var slike lyder jeg ikke la merke til før, men som jeg hele tiden hører nå, etter at jeg lærte meg å bli oppmerksom på naturen rundt meg.
Tove Kristin Strømsvåg har tatt med Norsk Ukeblad for å vise frem sin nærnatur, vakre Bymarka i Trondheim.
Her tar hun stadig folk med seg på tur, både privat og gjennom sitt virke som frivillig turleder for Trondhjems Turistforening (TT).
– Det er viktig for meg å kunne bidra med noe positivt, både gjennom fysisk aktivitet, frivillig innsats og gjennom å fortelle min historie, sier hun.
Til daglig jobber hun ved Løkkan frivilligsentral, og på fritiden er hun turleder og aktivitetsleder i TT og
styremedlem i Hørselshemmedes Landsforbund i Trondheim.
Tove Kristin har nemlig et medfødt nevrogent og arvelig betinget hørselstap som gjør at hun har sterkt nedsatt hørsel på begge ørene.
– Jeg er opptatt av hvordan vi kan bruke våre egne krefter konstruktivt til å hele oss selv, for eksempel ved å være til stede i naturen. Men det er jo ikke meningen at vi skal gjøre det alene. Vi trenger fellesskapet, sier Tove Kristin.
Vi vandrer langs Theisendammen, et av de mest populære stedene for rekreasjon i byen.
I en tilværelse som i flere år var preget av angst og redsel, er det naturen som nå spiller en av hovedrollene i livet hennes. Det er her hun har tatt roen tilbake.
Dramatisk brann
Og ro, det har Tove Kristin trengt. For 10. februar 2011 tar livet hennes en uventet og dramatisk vending. Den dagen er hun på jobb i hjemmetjenesten. Det har brutt ut brann hos en av brukerne.
– Da vi kommer inn i huset, hører jeg ikke brannalarmen. Jeg kjenner heller ikke varmen som slår mot oss, forteller hun.
Det gjør sykepleierstudenten som er sammen med henne. Hun løper ut og slår alarm.
Tove Kristin forstår ikke alvoret i situasjonen og går inn. Der skjønner hun at noe er galt.
– Det er en svart stripe over hele stuetaket. Men det er ingen i stuen. Jeg forstår at hun som bor der, ikke har hørt brannalarmen.
Hun går videre inn i leiligheten og finner beboeren inne på kjøkkenet der hun står og lager mat.
– Jeg prøver å fortelle henne hva som skjer, og tar henne med meg. Men da vi går tilbake til stuen, slår flammene inn fra gangen. Heldigvis vet jeg at vi har en annen utvei fra kjøkkenet via badet, forteller Tove Kristin.
«Du skal ikke dø ennå»
Men der møter de enda et flammehav. Det er da hun fryser fast i gulvet. Kroppen er som forsteinet. «Nå dør vi», tenker hun. Inni seg ser hun for seg sine seks barn gå forbi. Det er livet som passerer i revy.
Kanskje bare i noen sekunder, men for Tove Kristin er det som om tiden står stille. Men så skjer det noe.
– «Nei. Du skal ikke dø ennå», sier jeg til meg selv. Da får jeg kraften til å handle.
Hun begynner å lete etter en annen utvei. Kan kjøkkenvinduet over benken brukes?
– Jeg forstår at jeg kan klatre opp på kjøkkenbenken, men at jeg ikke vil klare å få med beboeren. Da får jeg øye på en dør. Vi har én sjanse – hvis døren går utover, kan vi klare det.
Døren er låst med sikkerhetslenke. Hendene til Tove Kristin skjelver. Bak seg hører hun eksplosjoner. Sikkerhetslenken setter seg fast, hun vet ikke om hun vil klare det. Men det gjør hun.
– Jeg sender damen som bor i huset, ut foran meg. Idet jeg selv kaster meg ut, eksploderer alle vinduene, og glass spruter over oss, forteller hun.
Utrolig nok kommer begge fysisk uskadet fra hendelsen. Men når de er utenfor huset og i sikkerhet, går alt i svart.
– Jeg husker ingenting før vi sitter i huset over gaten. Det er politifolk, brannvesen, redningsfolk, medier og andre som har kommet til. Det var kaotisk, forklarer hun.
Murhuset blir totalskadet, det er en eksplosjonsartet brann.
Tilbake står bare skallet av bygningen. Da Tove Kristin kommer hjem, ringer oppdragsgiveren og spør om hun trenger hjelp. Det trenger hun ikke, sier hun. Men når kvelden kommer, får hun ikke sove.
– Jeg skulle tilbake på jobb på mandag. I stedet ble det fire år med hard jobbing for å komme tilbake til livet, forteller Tove Kristin alvorlig.
Les også: (+) En vårdag i 2021 fikk Peggy telefonen med det tragiske budskapet: – Helt uvirkelig
Å flytte fokus
For hun får ikke sove de neste nettene heller. Hun er redd for alt. Hun har alle symptomer på PTSD, posttraumatisk stresslidelse.
Hun klarer ikke ta bussen eller være inne i bygninger med mange mennesker. Hun får panikk av sirener og synes ofte det lukter brent. I tillegg er det kommet en konstant lyd som ingen andre hører.
Tove Kristin har fått tinnitus, en pipelyd som alltid er der, som varierer i styrke, og som høres ut som NRKs gamle prøvebilde.
– Av og til er det som en tåkelur. Det kan skje hvis jeg blir stresset. Lyden kom på grunn av traumet jeg opplevde, den sitter inne i hodet og er ikke en hørselsskade, forklarer hun.
Heldigvis valgte hun å ta imot hjelpen hun ble tilbudt. Noe av redningen ble kognitiv terapi. Eller å flytte fokus fra lyden over til noe annet.
– Gjennom behandlingstilbudet ved Betania Malvik gikk vi tur hver fredag. Den første gangen gruet jeg meg veldig. Jeg var jo i så dårlig form, forteller Tove Kristin.
Men hun ble raskt glad i disse turene. Så da hun fikk høre om kognitiv terapi, hadde hun en aha-opplevelse.
«Hva om jeg på neste tur prøver å flytte fokus over på naturen i stedet for lyden?», undret hun.
Det ble starten på en ny reise for Tove Kristin. Hun hørte ting hun ikke hadde hørt før. Som gjøken.
– Så klarte jeg å skille mellom de ulike fuglene. Duer, ugler … Det var hard jobbing å få det til, men skritt for skritt klarte jeg å flytte oppmerksomheten ut mot sanseopplevelsene jeg fikk i naturen.
Naturen som meditasjon
Tinnituslyden er fortsatt der, men den er svakere, og hun tenker ikke så ofte over den.
Nå hjelper hun andre til å finne veien gjennom å dele sine erfaringer ved behandlingstilbudet for tinnitusrammede ved St. Olavs hospital.
– Jeg blir ofte stoppet på gaten av folk som forteller at det hjelper, og det setter jeg stor pris på, forteller hun.
Tove Kristin setter seg ved vannkanten og studerer endene et øyeblikk. De har kommet flyvende i håp om å få litt mat.
– Her finner jeg roen. Noen ganger snakker jeg med meg selv også. Eller med dyrene. Ja, det er faktisk nesten som meditasjon, smiler 61-åringen.
Naturen har blitt en kjær følgesvenn, men også det å ta med andre ut i den. I 2016 var hun med som gruppeleder for et turfølge til Galdhøpiggen gjennom integreringsprosjektet Til topps, som er et i samarbeid mellom Røde Kors, Trondhjems Turistforening og Løkkan frivilligsentral. Siden har hun ledet mange slike turer.
Les også: Bare 15 år skiller Gunnhild og datteren Monica: − Folk tror vi er søstre
Leder egne turer
I 2016 var hun deltager ved den populære turen Norge på tvers, og hun bestemte seg der og da for å bli turleder, et mål hun også har nådd.
– Det var jo en tur jeg ikke trodde jeg skulle klare å gå selv, så det er stort å få være turleder for andre. Det gir meg utrolig mye.
For sine handlinger den skjebnesvangre dagen i 2011 har hun mottatt flere priser, den mest høythengende er bronsemedaljen fra Carnegies heltefond.
Det var både stort og rørende. Og selv om det har kostet, angrer hun ikke på det hun gjorde den dagen.
– Jeg vet at det kunne gått helt galt, at jeg ikke hadde sittet her i dag. Men jeg hadde ikke kunnet leve med meg selv om jeg ikke hadde gjort et forsøk.
– Og jeg er jo faktisk i bedre form nå enn jeg var før brannen. Jeg har fått nye perspektiver på livet som jeg ellers ikke ville hatt, avslutter Tove Kristin.