LILLEBROR døde:
De tre søsknene var hjemme alene og så på Netflix da Daniel (14) gikk ut av stuen. Da de så ham igjen, var han død
På bildet er Daniel med brukket hånd på restaurant med familien. Ikke lenge etter fikk mamma Nina (54) den vonde beskjeden
England, 4. april 2016: Nina ligger på gulvet i taxien og roper «Kjør, kjør!» til taxisjåføren.
Hun har panikk og et skrik inni seg som hun ikke får ut. Tankene farer gjennom hodet: «Det er helt ufattelig. Det kan umulig være sant».
Nina og Jack Clarke er på vei hjem fra en konsert i Royal Albert Hall da de får den uvirkelige beskjeden.
Ekteparet bor i Reigate utenfor London. Nina er opprinnelig fra Bergen, men vokste opp i utlandet før hun tilbrakte ungdomstiden i Sandnes. Hun studerte i Skottland og under et arbeidsoppdrag i Tunisia møtte hun engelske Jack. De giftet seg og bosatte seg i England.
Nå er familien på fem samlet hjemme i forbindelse med påskeferien.
Tidligere denne vårdagen i april hadde pappa Jack, Daniel og storebror Johnny vært på dagstur til Brighton. De hadde trasket rundt i gatene, kjøpt gamle vinylplater og spist fish and chips ved kaia.
Så tok de toget hjem igjen, i god tid før Jack skulle treffe Nina i London. Der skulle paret hygge seg på konsert.
Barna var hjemme alene, spiste middag og så på Netflix. De tre søsknene hygget seg med middag og TV, før 14 år gamle Daniel gikk ut av stuen i sekstiden.
Johnny og Ellisiv på 20 og 22 år reagerte ikke på det. Det hendte Daniel ønsket å være litt for seg selv. Det er vel slik de fleste tenåringer er? Men da han ikke kom tilbake på en stund, gikk de to for å lete etter lillebroren.
Aktiv gutt
Som liten var Daniel en energisk og glad gutt. Som barn flest likte han å leke, hoppe trampoline og holde på med idretter som parkour, judo og rugby. Han var en smart gutt som gjorde det bra på skolen, til tross for at ADHD-diagnosen til tider gjorde det vanskelig å sitte stille.
Han skrev mye, både dikt og lengre historier. Han var en poet. Han likte også musikk og skrev raptekster.
Da Daniel var 13 år, endret livet seg. Det skjedde flere uheldige hendelser omtrent på samme tid, og sommeren 2015 ble vond for den ellers glade gutten.
I en periode opplevde han utenforskap på skolen og følte seg ensom. I tillegg ble det slutt med kjæresten – og han brakk hånden, noe som bidro til at han ikke kunne holde på med idrettene sine.
I tillegg hadde han fortalt skrøner om en medalje han hadde vunnet i judo. Da han innrømmet at han hadde overdrevet, ble han latterliggjort, noe som førte til at han ble veldig flau.
Mamma Nina hadde erfaring på området, hun hadde jo hatt tenåringer før. De to andre opplevde også vanskeligheter i tenårene, med trøblete vennskap og press på skolen.
Nå var det Daniels tur, tenkte Nina. Nå var det hennes oppgave å støtte ham gjennom det slik hun hadde gjort med de to eldste.
Les også: Alt virket normalt da Laila og Roger la seg for kvelden. 20 minutter senere startet dramaet
Ut i verden
Nina prøvde å få tankene hans over på noe annet, få ham til se det positive med tilværelsen.
Med den brukne hånden var det vanskelig å holde på med rugby og parkour, så Nina foreslo kano, siden han også var glad i vannsport. Men han ville ikke. Familien flyttet også nærmere skolen, så hverdagen hans skulle bli enklere.
Men han ble ikke gladere av det.
Nina og Daniel reiste på ferie til Amsterdam i november. De syklet rundt i gatene, gikk på kunstgallerier og tittet i bruktbutikker. I februar 2016 tok også begge foreldrene med seg sønnen til Venezia. De ønsket å vise Daniel at verden er stor, vakker og full av nye muligheter – når hans egen verden var mørk og trist.
I etterpåklokskapens lys ser Nina at dette kanskje ikke var det Daniel trengte i den tøffe perioden han gikk gjennom.
– Han behøvde mer hjelp enn jeg forsto. Barn har jo et annet tidsperspektiv enn oss voksne. Mens vi kan «bite tennene sammen», støtte oss selv og tenke at situasjonen snart vil bli bedre, er det annerledes for barn.
Ringer foreldrene
Denne dagen i påskeferien fortsetter Johnny og Ellisiv å lete etter Daniel. De leter både ute og inne, før de etter hvert finner ham død.
Ellisiv, som er legestudent, prøver gjenopplivning. Mens de venter på ambulansen ringer hun foreldrene som er på vei hjem fra konserten i London. Foreldrene hører Ellisiv si: «Dere må komme hjem, Daniel er død». Lillebroren hadde tatt sitt eget liv.
I dag bor Nina på Majorstua i Oslo. Hjemme i leiligheten tenker hun tilbake på den ufattelige mandagen for fem år siden.
– Det var forferdelig. Mammahjertet blir aldri helt igjen. Man kan lappe ting sammen og finne annen en annen måte å leve livet videre på. Men ingenting blir som før, sier hun.
Daniel hadde ingen psykisk lidelse, han var «bare» nedstemt. Derfor kom også selvmordet som lyn fra klar himmel.
– Jo da, han slet med utenforskap og hadde det vanskelig. Men jeg forestilte meg aldri at dette kunne skje. Jeg tenkte at det kom til å gå over. Vi har jo alle opp- og nedturer i livet.
Nina var lammet av sorg. Det tok lang tid før hun kunne føle noen form for livsglede etter at Daniel døde.
– Det var nummenhet, tomhet og håpløshet. Sorgen var altoppslukende. Jeg savnet ham forferdelig, og jeg grublet enormt mye. Jeg kvernet rundt med de samme tankene: «Hva gjorde jeg feil? Hva skulle jeg gjort annerledes?»
Hjelp å få
Hvis du har selvmordstanker, kontakt frivillige ved døgnåpne hjelpetelefoner, fastlegen eller ring lokal legevakt 116117.
Ved akutt krise kontakt legevakt 113, psykiatrisk poliklinikk eller sykehus.
Du kan trygt spørre en person om han eller hun har selvmordstanker.
Å få snakket om sin vanskelige situasjon kan være det som bryter det selvdestruktive tankemønsteret.
Kilder: Elpis.no og Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging
– Daniel ønsket å holde problemene sine skjult. Han snakket med en psykolog på skolen, men jeg tror egentlig ikke han følte at noen forsto hvor overveldende vanskelighetene var for ham.
– Årsakene til selvmord er sammensatte, og vi vil aldri få vite hva som skjedde i Daniels tilfelle. Men alle disse negative hendelsene gjorde at han endret seg, han ble mer innesluttet og isolerte seg.
Nina har forsøkt å slå seg til ro med at hun gjorde sitt beste ut fra det hun visste der og da.
– Som forelder gjør man jo sitt beste, selv om det ettertid kanskje ikke alltid er det lureste, sier hun stille.
Nå vil hun hjelpe andre til å forstå. Kanskje kan det redde liv.
Les også: Anette (44) mistet begge foreldrene i selvmord
Minnetur
Et halvt år etter Daniels død fikk Nina anledning til å lede en minnetur i sønnens navn.
– Jeg torde nesten ikke gjøre det, for alt føltes så feil og skjørt. Men med hjelp og støtte fra gode venner fikk jeg det til. Jeg holdt en liten takketale til alle som kom, og etterpå kjente jeg meg bitte litt sterkere, som om jeg hadde brukt sorgen min til noe fornuftig på en måte. Så da begynte jeg å gjøre flere ting i Daniels minne, forteller hun.
Nina jobbet i mange år for mobiltelefonindustrien. Etter at Daniel døde, ga ikke jobben lenger mening.
Hun har staket ut en ny vei og engasjert seg i selvmordsforebyggende arbeid.
Nina jobbet for en ideell organisasjon i London i noen år, og da hun flyttet tilbake til Norge i 2019, engasjerte hun seg LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Først som frivillig, deretter som vikar, og nå er hun landsstyremedlem i organisasjonen. Nina er også likeperson og leder en sorggruppe.
I oktober i fjor startet hun stiftelsen ELPIS selvmordsforebygging, som jobber for et samfunn der ingen skal streve med selvmordstanker alene.
– Å jobbe med selvmordsforebyggende arbeid gir meg mening. Det å gjøre dette med Daniel i tankene gjør at jeg føler meg litt bedre.
Målet er at ingen skal slite med selvmordstanker alene slike Daniel måtte. At samfunnet skal bli bedre rustet til å se hvem det gjelder, og føle seg trygg på å gripe inn før det er for sent, sier hun.
Nina har lansert Stay Alive Appen, en selvmordsforebyggende ressurs som kan brukes av både dem som har tanker om selvmord, og dem som er bekymret for noen som de ser sliter.
To år etter at de mistet Daniel, skilte foreldrene seg, og Nina flyttet hjem til Norge sammen med eldstesønnen Johnny. Etter mange år som Nina Clarke har hun nå tatt tilbake pikenavnet sitt Danielsen og føler med dette nærhet til sønnen hun mistet.
Les også (+): Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Tur i marka
Daniel ville ha fylt 19 år i august i fjor.
– I den perioden tenkte jeg mye på alle de jevnaldrende vennene som nå hadde gått ut av videregående skole og skulle begynne å studere.
Nina må passe på seg selv for at energiregnskapet skal gå opp. Hun henter krefter gjennom sosialt samvær med barna, kjæresten og gode venner.
– I helgene drar jeg gjerne på tur i byen eller i marka. Jeg føler at nærhet med naturen er viktig for at jeg skal holde meg frisk, sier hun.
Datteren Ellisiv og sønnen Johnny har begge slitt etter at de mistet broren sin. Nina har holdt seg sterk for barna. I begynnelsen var hun overbeskyttende, redd for at det skulle skje dem noe. Sorgen er der fremdeles med sin klamme hånd.
– Mange etterlatte opplever å få kommentaren: «Sørger du fremdeles?» når det har gått noen år. Sånn er det bare. Noen sliter med dette i årevis og vil kanskje ikke fungere normalt resten av livet. Det er en helt spesiell og ubegripelig sorg, sier hun og trekker pusten.
– Det er et ufattelig traume jeg må bære med meg resten av livet. Jeg har en svær bauta av en stein i ryggsekken. Jeg kan ikke gå hvor som helst med en slik sekk, fordi jeg har begrenset med energi. Derfor må jeg være forsiktig med hvor jeg går, sier Nina.
Selv har hun valgt sin vei i livet:
– Jeg går der jeg føler jeg kan utgjøre en forskjell. At jeg kan bidra til at ting kan bli litt bedre, at livet blir litt mindre fælt for noen. Det som gir meg mest energi, er å bidra til å skape et bedre samfunn. Daniel var opptatt av rettferdighet, så når jeg gjør slikt arbeid, tenker jeg på ham, og da får jeg bearbeidet sorgen min.
