Jannicke ble enke i ung alder
Jannicke overrasket ektemannen med skitur til Østerrike. Det ble den siste gaven hun ga ham
Jannicke Haug Doksæter overrasket ektemannen med en skitur til Østerrike som 40-årsgave. Lite ante hun at det var den siste gaven hun skulle gi ham, og at hun måtte reise alene hjem til deres to barn.
Bærum 2006: Angen fra
den sprakende bjørkeveden fylte den gamle villaen i Bærum med velvære.
De to små barna hadde sovnet og foreldrene krøp opp i sofaen, hun i armkroken hans. Per og Jannicke Doksæter rundet gjerne av dagene med småprat.
«Jeg er heldig» var en følelse hun ofte hadde kjent på i de 15 årene de hadde vært sammen.
Som for andre småbarnsfamilier var hverdagen travel. Begge hadde heltidsjobber utenfor hjemmet. Hun var salgssjef i et bladforlag, han medeier i en klesbutikk, men de tok godt vare på hverandre.
Den kvelden hadde Per et lurt glimt i øynene. Han dro frem et atlas og minnet henne om et løfte de hadde gitt hverandre syv år tidligere.
«Hvor vil du reise, kjære?» spurte han.
Les også: Lill-Tove møtte drømmemannen. Hemmeligheten han bar på, skulle endre livet hennes for alltid
Oss to
De møttes i 1991. Hun var 21, han 23. Per var bartender på et utested, og da Jannicke kom dit med en venninne, møttes blikkene deres. Det falt naturlig å gå bort til den kjekke gutten med det lune smilet. Fra den kvelden var det dem to.
Siden opplevde de den ene tilfeldigheten etter den andre, eller var det tilfeldigheter? Da for eksempel en av Pers kamerater fikk se det nyforelskede paret hånd-i-hånd, sa han overrasket: «Det er jo henne fra seiler-reklamen, Per!»
Under en kompistur på byen flere måneder tidligere hadde Per fått øye på en vakker, blond jente på en reklameplakat i et butikkvindu. Han hadde pekt mot henne og nærmest proklamert: «Henne skal jeg gifte meg.»
Men det var så lenge siden at han ikke koblet Jannicke med «den jenta» på plakaten. Men tiltrekningen var gjensidig og åpenbar for begge.
To år senere – under en ferie i Spania – fridde Per, men de hadde ingen hast med bryllup. De ønsket først å reise verden rundt og dro av gårde i 1995. I ett år var de sammen 24 timer i døgnet og besto
det de skøyeraktig kalte «den ultimate samlivstesten».
Ved veis ende kjente begge på et vemod. Det var da Per fikk ideen. «La oss love hverandre å reise ut igjen om syv år.»
En ny reise
Året etter giftet de seg i Haslum kirke i Bærum. Fire år senere ble Tobias født, og tre år etter Karina. Nå var de et lykkelig firkløver. De neste syv årene forsvant på et blunk.
Den kvelden Per hentet frem atlaset, tenkte Jannicke at «det er typisk ham». Per holdt alltid ord, og han elsket å glede andre. Hun kjente sommerfuglene kile i magen og svarte impulsivt «Costa Rica». Der hadde det reiseglade paret ennå ikke vært.
Sommeren etter dro hele familien til republikken i Mellom-Amerika og landsbyen Jesus Maria. Et bitte lite sted midt inne i landet hvor folk bodde i blikkskur og viste en stor kjærlighet til livet.
Bærumsfamilien ble tatt imot med åpne armer. Per hjalp til på markene og Jannicke på den lokale skolen. Barna lærte flytende spansk og fikk nye venner.
Da de sommeren etter reiste hjem til Norge, var det med sterke minner om å ha kommet tett på en helt annen kultur, der kjærlighet og respekt var en fellesnevner.
40-årsturen
I januar 2008 fylte Per 40 år. Kameraten Thomas fulgte hakk i hæl. Konene deres, Jannicke og hennes bestevenninne Line, overrasket gutta med en skitur til Zürs i Østerrike.
De ankom Østerrike i snøstorm. Seg selv lik sa Per til de andre at «i morgen blir det fint vær. Solen skinner alltid på Jannicke».
Som bestilt våknet de til solskinn, og de hadde en herlig dag i bakken. Per trakk kona inntil seg og nesten hvisket: «Misforstå meg rett, jeg elsker barna våre, men det er deilig å ha deg litt alene.»
En ny dag med flotte skiforhold ventet. Da de skulle spise lunsj, tok livet brått en ny vending. Mens de satt og spiste reiste brått Per seg og vaklet ut av restauranten.
«Jeg må til legen», sa han og sank bevisstløs ned i snøen.
Han var rammet av et kraftig hjerteinfarkt.
To leger på stedet forsøkte å hjelpe, mens Jannicke så årene sammen med ektemannen flimre forbi. Hun forsto at livet aldri mer ville bli det samme.
Les også: Tegn på at du er rammet av hjerteinfarkt
Kollapset
Per ble fløyet med helikopter til sykehuset i Feldreich. De andre tre tok seg dit på egen hånd.
«Hjertet hans har startet å slå igjen», ble de fortalt ved ankomst.
«Herregud, det kommer til å gå bra!» jublet Jannicke. Legene pratet til døve ører da de varslet at «hodet hans aldri ville bli det samme». Det eneste som betydde noe, var at hun skulle få ham med seg hjem.
Mens Thomas hentet bagasjen deres, fant Jannicke og Line en kirke hvor de tente lys og ba om at Per skulle våkne fra koma.
De ble ikke bønnhørt.
Da Jannicke gikk for å si natta til ektemannen, slapp han taket – med hennes hånd rundt sin.
Klokken 01.00, 6. april 2008, døde Per Doksæter.
«Nå dør også en del av meg», kjente hun. «Dette orker jeg ikke»
Thomas tok seg av det praktiske. Han ringte foreldrene til Jannicke, som var barnevakter for Tobias og Karina, og faren hennes tok første fly til Østerrike.
Jannicke kollapset. Hun ville bare sove. Men hun hadde gitt klar beskjed om at hun selv ville fortelle hva som hadde skjedd til barna.
Da Jannicke kom hjem til foreldrene i Bærum, var også søsteren hennes Nina der. De hadde alltid stått hverandre nær. De som ville hjelpe den unge enken, var mange, men den tyngste oppgaven måtte bli hennes.
– Å fortelle at Per var død til barna, er det verste jeg har gjort i hele mitt liv!
Sønnen gråt sårt og rømte etterpå inn i et dataspill, mens datteren hadde problemer med å forstå. Jannicke tenkte at «det gjør heller ikke jeg».
Vesle Karina ble påpasselig med å se til at moren hadde det bra; hun slapp henne knapt av syne. Selv til toalettet fulgte hun etter Jannicke.
Symptomer på hjerteinfarkt
- Sterke brystsmerter som varer i mer enn 20 minutter
- Smerter som stråler ut til armene, ryggen, nakken eller magen
- Angst
- Uvelhet/sykdomsfølelse
- Kvalme
- Pusteproblemer
- Diffuse plager som smerter i armer, skulder, kjeve og nakke
Kilde: Overlege Maja-Lisa Løchen på Hjertemedisinsk avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge
Overnaturlig
Thomas, Per og Jannickes venn, var på det tidspunktet ansatt i TVNorge, kanalen med programmet Åndenes makt. Gro Helen Tørum, en av de synske i serien, overrasket ham med å fortelle at Per hadde tatt kontakt med henne.
«Han vil vise seg for deg når du kjører hjem», fortalte hun.
Skeptisk viftet Thomas det vekk. Samme dag på vei hjem hoppet plutselig en stor bukk foran bilen hans. Aldri før hadde han sett en sånn langs arbeidsveien, men Per og han hadde jo vært jaktkamerater. Kunne det være et tegn fra ham?
Da han neste dag nevnte det for den synske, sa hun bare «jeg vet». Hun fortalte at Per ville vise Jannicke et tegn i form av et ekorn. Etter det skulle hun ta kontakt og prate med enken, som etter å ha blitt fortalt om dette fra Thomas, gjerne ville det.
Den kvelden dro Jannicke for første gang hjem til huset etter at Per døde. Thomas, Line og Nina var med. Lukten av mugg slo mot dem da døren ble åpnet – det var vann over alt.
«Huset gråter med deg», sa senere synske Gro Helene om vannlekkasjen.
Da de kom opp i andre etasje, hoppet et ekorn ned på verandarekkverket. Det satt der lenge og stirret på dem. Var det tegnet hun hadde forespeilet?
Tørum kom på besøk og sa hun kjente en sterk energi av Per i huset. I flere timer pratet hun med Jannicke og delte ting om ham hun hadde mistet, og det fjernet all skepsis. Dagen etter skjedde det noe med buddha-lampen i stuen. Plutselig begynte den å gnistre. Jannicke sa: «Ærlig talt, Per, er dette måten å gjøre det på?» Da spraket den igjen.
Senere på kvelden fortalte sønnen at han gruet seg til å feire syvårsdagen uten faren.
«La oss sette oss ved buddha-lampen og prate med pappa», foreslo hun intuitivt.
«Fortell ham hvordan du har det …»
«Ja, men – mamma …», begynte Tobias. Han ble avbrutt av at lampen spraket voldsomt. «Det er pappa», sa Jannicke – uten tvil i stemmen.
En god venn
De holdt minnestund for Per hjemme hos foreldrene hennes. Huset var fullt. Ikke et øye var tørt etter Jannickes tale, men da Thomas hadde holdt sin, slo den gamle, store klokken i stuen to slag – «midt mellom en tid».
Hun var ikke alene om å sanse at ham de minnet, var der sammen med dem.
«Han vil gi oss styrke til å leve videre», tenkte hun. Selv om hun aller helst ville blitt med ham der han dro, hadde hun barna, Tobias og Karina, å tenke på. Midt i kaoset måtte huset renoveres. Håndverkeren som hadde hovedansvaret, skulle bli en god venn, men der og da var tanken på å slippe en annen mann inn i hjertet ennå fjern.
«Jeg kommer aldri til å elske en annen», erklærte den unge enken i samtaler med den synske. Hun på sin side forsikret Jannicke at «du har rikelig med kjærlighet i deg til å elske på nytt».
Et nytt kapittel
Jannickes foreldre var bekymret for sin eldste datter og
ønsket å hjelpe. De visste at naturen var den sporty jentas element, og de la inn et bud på Lykkja Fjellgard i Skåbu, en sidedal av Gudbrandsdalen.
Med gården fulgte en seter og jakt- og fiskerettigheter. De tenkte at kanskje ville det lindre noe av sorgen å komme til et nytt sted. Faren hadde dessuten drømt om å bli bonde. Jannicke var uinteressert.
Den idylliske plassen nær Jotunheimen ble likevel kjøpt, og Jannicke ble lokket med de fire timene det tar å kjøre opp. I starten var de turister i bygdesamfunnet, men Jannicke fanget raskt opp nærheten mellom de lokale.
Det minnet henne om det fine samfunnet hun og Per fant på Costa Rica. Hun kjente at Skåbu skulle bli et nytt og godt kapittel for dem.
Fjellhotellet
I dag er Jannicke (50) en av de 400 innbyggerne i Norges høyestliggende bygdesamfunn, 870 meter over havet. Hun er også samboer med tømmermesteren som renoverte huset i Bærum, Henrik Sverdrup Beston (50).
De siste årene har de pusset opp det gamle samvirkelaget i bygda og forvandlet det til Skåbu Fjellhotell.
– Jeg ønsket å gi noe tilbake ved å skape nytt liv i det gamle samlingsstedet, forteller Jannicke.
– Både Skåbu og Henrik har gjort barna og meg godt.
Paret har ingen erfaring med å drive et hotell, men de lar seg ikke skremme.
Jannicke lyser opp da hun forteller om det nye livsprosjektet og energien det gir å møte gjestene.
– Å prate er god terapi. Livet treffer oss alle, sier vertinnen omtenksomt.
Og selv om denne historien har handlet om å miste en
ektemann og sine barns pappa, spiller Henrik også en viktig rolle.
– Henrik har stått i mye av sorgen med meg. Det kan umulig ha vært lett, roser hun ham.
– Han er som en pappa for Karina, som i dag går på videregående. Hennes egne minner om faren er få. Det har nok vært mer krevende for Tobias, som nå er i militæret.
Når de er i Bærum, er det naturlig å ta turen til graven.
– Per ville ha fylt 53 år i januar, deler Jannicke.
– På bursdagen hans tente jeg lys for ham i Skåbu og takket for alt det fine vi fikk dele, mens Henrik ble med Karina og la ned blomster på graven hans. Per ville ha ønsket at vi skulle ha det best mulig. Det har vi nå.
