DEMENS
Det var kona til Olav (68) som først skjønte at noe ikke stemte
For Olav, Gunnar, Grethe og de andre deltakerne, er muligheten til å spille gåfotball med andre demensrammede uvurderlig. Glede, samhold og mosjon er noen av faktorene som har gjort tilbudet til en suksess.
Sola skinner, og det yrer av liv på fotballanlegget Flint stadion utenfor Tønsberg.
Her er ungdom, småbarn, engasjerte foreldre, rop og latter. På en bane lengst inne: En gjeng godt voksne fotballspillere som er i gang med å drible, sentre og trene på skudd.
De smiler og ler, noen er litt ustø på bena. Ser du litt nøyere etter, er det ingen som løper. Og spillerne opererer alle i par, to og to. Dette er gåfotball. For personer med demens.
93-åring med supportere
– Heia, far!
Hilde Walmestad og en stor gjeng barn og voksne, pluss en hund, sitter på tribunen og ser på den krokryggede 93-åringen med «Gunnar» på ryggen.
Det et faren, bestefaren og oldefaren deres, Gunnar Walmestad.
Han har nettopp blitt enkemann og har Alzheimers sykdom, men bor fortsatt hjemme.
Kona han har mistet, og sykdommen som spiser opp hukommelsen hans, tenker han ikke på nå. Det er den runde ballen foran ham som er viktigst.
– Han er så ivrig at han ofte får gult kort fordi han løper. Det er ikke lov i gåfotball, sier Hilde og smiler.
Gunnars sønn, Jørn Walmestad, er kommet helt fra Løten, og barnebarn Kristine har reist fra Oslo for å se bestefar på fotballbanen.
Les også: Lene var bare 55 år da hun fikk den fryktede diagnosen
Kommer langveisfra
– Det er klart vi må komme og heie på ham. I alle år var det han som heiet på oss, nå er det vi som må være heiagjeng for ham, sier datter Hilde og smiler.
Gunnar er tidligere fotballspiller, og han spilte i 1. divisjon. Her er han i sitt ess. Minnene fra tidligere fotballbragder sitter i den gamle kroppen.
– Idrett har alltid vært en stor del av livet til far. Det skal så lite til før han kommer tilbake til den gode følelsen, sier sønnen, Jørn.
– Oi, der falt han!
Barnebarn Kristine ser litt bekymret ut.
Gunnar snubler, men blir raskt hjulpet opp av sin frivillige støtteperson. Så er 93- åringen i gang igjen. Familien klapper.
Sprekere og gladere
Det er ett år siden tilbudet om gåfotball for personer med demens startet opp. I treningsgruppa er aldersspennet fra 67 til 93 år. Og det har vært en suksess.
Her er ikke demensen det som hindrer dem, men det som binder dem sammen. Her er de ikke demenssyke, de er fotballspillere. Med navn på trøyene.
Primus motor, Kjell Einar Hamnes fra Flint fotball, forteller om mestring og bedret funksjon hos deltagerne. Han er selv pensjonist, og dette er noe han brenner for.
– Vi har sett deltagere komme med rullator og staver, og de måtte leies. Men etter noen treninger har de kunnet gå selv. De blir både sprekere og gladere. Det er utrolig gøy å se, sier Kjell.
Han er engasjert i gåfotball både for de med og uten demens. Det er han som planlegger treningene med øvelser tilpasset deltagernes funksjonsnivå.
– Nå går vi sidelengs over banen og tilbake igjen, roper Kjell.
Noen er raske, noen roter litt med retningen, noen er ustø på beina. Men alle konsentrere seg og følger trenerens instruks – med litt hjelp fra ledsagerne sine.
Les også: (+) Mette Lise er en skygge av den hun en gang var. Men Kjell forlater aldri hennes side
Følger mor på trening
– Det der er moren min, sier Anne Flaatten.
Hun peker på en godt voksen dame i hvit fotballtrøye med navnet «Grethe» på ryggen. Den eldre damen med hvitt hår løfter foten, får støtte av en hjelpende hånd – og scorer! Grethe Lauritsen er 89 år og har Alzheimers sykdom. Nå smiler hun som en sol.
– Hun elsker å være sosial og at det skjer noe, forteller Anne.
Én gang i uka følger hun moren sin på fotballtrening.
– Hvis hun ikke hadde hatt meg, hadde hun nok ikke kommet seg ut så mye, sier Anne, som er i gang med å smøre mat som spillerne skal få når de samles til sosialt treff etter trening.
Pusterom fra sykdommen
I tillegg til å være mor og pårørende er Anne Flaatten nestleder i den lokale demensforeningen. Hun ser hvor mye det betyr for moren og de andre gåfotballspillerne å møte andre og være i aktivitet.
Hun vet også hvor glade de pårørende blir for å se sine kjære lyse opp, være i aktivitet og bli en del av et sosialt fellesskap.
For demens er en tøff sykdom, også for de pårørende. Mye blir vanskeligere. Men å få et lite pusterom, møte andre i samme situasjon og vite at den de er glad i fortsatt kan mestre noe, gjør fotballtreningen til noe mer enn en treningsøkt.
Mestring og fellesskap
– Det som er så fint med gåfotballen, er at det er et lavterskeltilbud. Her kan de møte andre i samme situasjon, og de får brukt seg selv. Sykdommen kan føre til at sosiale arenaer og fellesskap forsvinner, og mange blir deprimerte. Men her får de fri fra tanker som kverner, og kan fokusere på noe annet. Etterpå kommer de hjem til pårørende og er glade, sier Kari-Ann Baarlid, demensfaglig rådgiver i Nasjonalforeningen for folkehelsen.
Hun har lang erfaring knyttet til demenssykdom, både med de som rammes og de pårørende.
– Både fysisk aktivitet, sosialt fellesskap og det ha noe å stå opp til er viktig for de som har en demenssykdom. Jeg håper dette er et tilbud som kan spre seg, sier hun.
Merket at noe ikke stemte
Demens rammer ikke bare eldre. Også unge mennesker kan få demens.
Gåfotballgjengens yngste deltager heter Olav Kringlebø, og han kommer seg til trening på egen hånd.
– Ja, jeg bor ikke så langt unna, så jeg sykler.
Det er ikke lett å se på den veltrente mannen at han har en uhelbredelig og dødelig sykdom.
Men når jeg spør hvor gammel han er, kan ikke den tidligere ingeniøren svare. Han er 68, finner vi ut. At han har jobbet både på Svalbard og for Kirkens Nødhjelp i Sør-Sudan, husker han. Men hva klokka er, eller hvilken dag det er, det er han usikker på.
– Det var kona som først skjønte at det var noe som ikke stemte, forteller Olav.
Så blir han stille et øyeblikk.
– Nei, fy søren! Det er ikke noen hyggelig diagnose å få.
To gode venner
«Da skyter du over til Bjørn!»
Trener Kjell instruerer de to krokryggede gutta. Gunnar sentrer til Bjørn (81), de er glade og konsentrerte. De to er blitt gode venner.
– Bjørn spør alltid etter Gunnar når vi kommer, sier Bjørns kone Else.
Hun er glad for at mannen hennes har et sosialt fellesskap, og at de begge kan tenke på noe annet enn sykdommen som har forandret livene deres.
Else og Bjørn Bjøre har vært i gift i 58 år, de har tre barn og åtte barnebarn. For tre år siden fikk Bjørn demensdiagnosen, men Else hadde lenge merket at noe var forandret.
Den ellers så ryddige bankmannen slengte fra seg klær og glemte både det ene og det andre. I 2020 fikk de bekreftet at det var demens. En sykdom det ikke finnes noen kur for.
Husker ikke navnet
– Jeg synes det er litt trist når datteren vår, Cecilie, ringer, og han spør; «Hvem er Cecilie?». Men sånn er jo denne sykdommen. Han har vært litt deprimert i sommer, men når han kommer hit på fotballbanen og treffer Gunnar og de andre, ser jeg hvor glad han blir. Det er litt fint for meg også, å treffe andre pårørende, sier Else.
Støttet av sine frivillige hjelpere kommer Bjørn og Gunnar gående mot klubbhuset. De smiler. Dagens trening er over.
Nå venter kaffe og smørbrød, og i dag er det i tillegg sjokoladekake.
