Cecilie holdt på å dø i en bilulykke:
Cecilie (22) tar sjansen og setter seg inn i pirattaxien. Hun aner ikke at turen skal forandre livet hennes for alltid
Snart skal hun spørre en sykepleier som holder hånden hennes, om hun kommer til å dø fra toåringen sin. Opplevelsen får henne til å ta et livsforandrende valg.
Hva er det arret du har på magen din, mamma?
Alle barna har med nysgjerrige, litt bekymrede uttrykk spurt Cecilie Søreid om dette.
Først Matilde (15), som bare var to år den fatale natten hun nesten mistet mammaen sin.
Hun forsto selvsagt ikke noe av dramatikken der hun lå og sov trygt ved siden av mormor, som passet henne denne kvelden og natten mens mamma var ute på byen sammen med søsteren sin og noen medstudenter.
I dag vet hun, og forstår, arrets historie.
De to andre barna til Cecilie, Isabella (7) og Matheus (6), har også spurt, men er for små til å forstå at det arret kanskje er det eneste synlige beviset på flaksen mamma hadde novembernatten for 13 år siden.
Flaks som gjorde at førsteklassingen og andreklassingen selv faktisk finnes …
Les også:(+) Jeg trodde han var mannen i mitt liv. Helt til en venninne ringte meg en kveld
Alt gikk i svart
Kristiansand 30. november 2008: Cecilie og vennene skåler og stråler på byens uterestauranter. Norskstudentene skal snart ha eksamen og fortjener et avbrekk. Skiensjenta har flyttet til sørlandsbyen og går på høyskolen der.
Hun er fast bestemt på å bli norsklærer. At det ble nettopp Kristiansand, er for å bo nærmere moren, som har flyttet hit. Som alenemor til datteren Matilde på bare to år er det godt å være nær sin egen mamma.
22-åringen får mye oppmerksomhet denne kvelden i den mørkelilla silkeblusen med høy hals, som hun har lånt av venninnen på vorspiel.
«Jeg kan vel ikke låne den, den er jo splitter ny med prislappen på ennå!» hadde hun sagt, men venninnen insisterte.
Så sminket de seg mens de drakk drinker. Cecilie gjorde seg ekstra flid med lillafarge og glitter på øyenlokkene, så det matchet blusen.
Nå er kvelden over. Lysene i taket blinker. Tid for å dra hjem. Som studenter flest finner Cecilie frem til en privatbil som tilbyr å kjøre festfolk hjem under taxi-takst. Sjåføren er 18 år og har nettopp fått lappen. Hun setter seg i forsetet og fester sikkerhetsbeltet. De prater og kjører ut på E39 mot Søgne. Det er 80-sone. Rett vei gjennom nattens mørke. Det lille som har vært av snø, har smeltet.
«Inn til venstre her», sier Cecilie plutselig, hun kjenner at hun er god og brisen.
Da smeller det. Pirattaxien blir truffet i siden, hvor Cecilie sitter, av bilen som kommer kjørende i motsatt retning.
Herfra husker Cecilie kun bruddstykker. Det meste har hun blitt fortalt av politiet, brannmennene, ambulansepersonalet og traumeteamet av leger, sykepleiere og kirurger i grønne frakker som står klare og ventet på henne i akuttmottaket.
Les også: Tor Ove (16) hadde livet foran seg. Et øyeblikks ungdommelig tankeløshet snudde opp ned på alt
– Skal jeg dø nå?
50 kilometer i timen er som regel grensen for å overleve en bilkrasj der man får en bil inn i siden, sies det. Hvor høy hastighet bilene hadde i 80-sonen, har man ikke kunnet måle. Det fantes ingen bremsespor.
Begge bilene blir totalvrak. Føreren av motgående bil blir ikke alvorlig skadet. Den 18 år gamle sjåføren med pirattaxi slipper unna med ribbensbrudd, traume og sjokk. Han besøker Cecilie helt sønderknust på sykehuset og forteller at han vippet hodet hennes forsiktig tilbake og holdt det sånn til hjelpen kom. På grunn av taushetsplikten ante han lenge ikke om hun hadde overlevd eller ei.
«Jeg holdt deg i hånden mens vi strevde med å skjære deg ut av bilen. Du skrek høyt «Få meg ut! Få meg ut!» mange ganger», forteller en av brannmennene til Cecilie.
«Du nektet først for at vi skulle skjære opp blusen din for å få den av deg da du kom til oss på akutten», forteller en av sykepleierne.
Cecilie må smile litt av dette, selv i sjokk og smertehelvete ville hun ikke ødelegge venninnens fine, nye bluse.
Én ting har derimot brent seg fast i Cecilies hukommelse: Omgitt av travle grønnkledde og ledninger i sykesengen står en sykepleier tett ved hennes side og holder hånden hennes. Det synes Cecilie er merkelig. «Skal jeg dø nå?» spør hun. Med et varmt og rolig blikk og betryggende smil Cecilie umiddelbart tror på, svarer pleieren: «Nei da».
Les også: Bård overlevde den grufulle sykdommen. Så rammet et nytt sjokk: – Vår verden raste sammen
Mer alvorlig enn antatt
Først tror legene at Cecilie kun har fått et benbrudd, men det viser seg fort at hun også har lårhalsbrudd, brudd i leggen og brist i bekkenet. Da familien haster til henne på sykehuset, får de vite at hun er alvorlig skadd, men stabil.
Så blir Cecilie plutselig veldig kvalm og dårlig. Da hun kaster opp, slår legene alarm. Det er tegn på indre skader! De må operere henne igjen med det samme.
Åtte timer senere kan de fortelle at Cecilie har en fem centimeter stor sprekk i urinblæren og har skader på milten. Lungene har også fått seg en trøkk. Det må legges inn dren, og de tapper 7,5 desiliter væske fra den ene lungen.
Skader etter høyhastighetsulykker viser seg ofte når det har gått en stund, forteller kirurgen. I flere dager kan han ikke svare familien, som med bedende øyne spør om tilstanden fortsatt er stabil. Det er kritisk. De vet ikke hvordan dette vil gå.
Cecilies mamma og søster bytter på å ligge på Cecilies sykerom om nettene. De er redde og vil våke over henne. Cecilie våkner flere ganger hver natt og skvetter til av smertene og marerittene fra ulykken. Når hun møter mammas øyne rett der ved sengen, kjenner hun en god trygghet. Senere ser hun søsteren ligge oppå dynen på en annen seng. Blodtrykksapparatet blåser seg opp så ofte, kanskje hvert 15. minutt, og hun tenker «dette må være alvorlig».
Hvor alvorlig er hun for omtåket til å ta inn over seg.
Smertene er nesten ikke til å holde ut, selv om Cecilie får all den morfinen hun kan få.
«Ligg som en kattunge, det hjelper», sier de gode sykepleierne.
Skåner datteren
Det tar mange dager før Cecilie forstår omfanget av hva som egentlig har skjedd. Det lange arret fra rett under brystet og til langt under navlen sier sitt. Det samme gjør alle naglene og jernstangen inni høyrebeinet.
Lille Mathilde er hjemme hos pappa. De vil ikke skremme datteren med å se mamma slik, forslått og med slanger og ledninger over alt.
Ikke å se henne er nesten en like stor smerte som all den fysiske.
Det blir 13. desember og Lucia-dagen. I gangen utenfor sykerommet sitt hører Cecilie sykepleierne synge «svart senker natten seg, i stall og stue». Ute i morgenmørket lyser kun en stygg lyktestolpe. Cecilie tenker på lille Matilde, som sikkert nå er i barnehagen og synger den samme sangen mens hun går i hvit kjole og holder det lille lyset på batteri, som hun har kjøpt til henne. Tårene triller.
«Jeg håper jeg kommer hjem til jul», tenker hun.
Les også: Torhild fikk to sjokkbeskjeder på én legeundersøkelse – det kan ha reddet livet hennes
Engler
Etter hvert som Cecilie blir bedre, blir hun flyttet til andre avdelinger. De gode sykepleierne er en velsignelse for henne i den tøffe tiden. Særlig hun som følger henne den første tiden. Hun som alltid har det trygge smilet og de varme øynene. Hun som sa «nei da» og holdt hånden hennes da Cecilie lurte på om hun kom til å dø.
Hun som sammen med moren hennes tålmodig og forsiktig brukte timer på å gre ut alle flokene i det lange, lyse håret hennes rett etter smellen. Håret var så sammenklistret at de lurte på om de rett og slett måtte klippe det av. Heldigvis trengte de da ikke det. Når denne sykepleieren kommer og besøker henne på den nye avdelingen i lunsjpausen sin, begynner Cecilie å gråte med det samme hun ser henne.
«Bare gråt! Det er helt naturlig. Du har ikke fått bearbeidet alt som har skjedd med deg ennå», sier pleieren og tar igjen hånden hennes.
Det betyr også mye for Cecilie at to av dem som tok henne imot på akutten, kommer til henne senere for å se hvordan det har gått. At de forteller at de syntes hun var så pent sminket der hun kom inn på ambulansebåren. Det gjør at Cecilie føler at de virkelig bryr seg.
Hjem til jul
I julen får Cecilie perm. Det er pappa og brødrene hennes fra Bergen som kommer med den store bobilen hans og triller henne inn der i rullestolen hun nå må bruke.
Mest av alt i hele verden skulle hun så gjerne ha feiret julen med den vesle jenta si også, men det ble ikke slik. Cecilie har ingen mulighet til å klare å ta vare på et barn nå. Hun kan knapt klare seg selv.
Rundt julebordet kjenner alle på en stor fred og takknemlighet for at Cecilie fortsatt er blant dem.
Etter hvert får hun også endelig møte datteren. Lille Matilde slår armene om mamma, og Cecilie holder henne hardt og lenge mens tårene renner.
«Mamma blir snart helt frisk igjen, jenta mi, og alt skal bli som før når sykehuset har reparert meg helt», sier hun.
Matilde nikker med store, alvorlige øyne.
Åpenbaringen i gangen
Det er straks februar 2009 da Cecilie blir skrevet ut av sykehuset og får flytte hjem. Med smertestillende i lommen, pasientbåndet fortsatt rundt håndleddet sitt og humpende på krykker, fortsetter hun på skolen. Men noe er forandret inni henne. Det å skulle bli norsklærer er ikke like viktig lenger.
Cecilie kjenner også på en lengsel etter å flytte tilbake til Skien, der hun vokste opp og flesteparten av vennene og familien bor.
Etter noen uker drar hun tilbake til sykehuset for å takke sykepleierne for alt de gjorde for henne. Hun har kjøpt en lykt og lagt et lys og et bilde av seg selv inni den. På et kort har hun skrevet: «Til englene på intensiven. Takk for at dere fikk meg til å føle meg trygg.»
Da hun kommer inn i gangen, skjer det brått noe. Noen har tydeligvis fått en vond beskjed. Hun hører hyl og skrik, og sykepleiere kommer løpende fra flere kanter.
Det er som om tiden stopper inni Cecilie, og hun ser alt i sakte film. Samtidig ruller flashback av diffuse minner fra hun selv kom hit, i hodet.
Der og da bare vet hun hva hun må gjøre videre. Hva hun skal bruke livet sitt på: Hun vil bli sykepleier! Hjelpe mennesker på sitt mest sårbare.
Moren, som selv er sykepleier, har alltid sagt at Cecilie passer til og burde bli sykepleier. Noe Cecilie bestandig har avvist som uaktuelt. Hun var helt sikkert på læreryrket.
Nå er alt endret. Like etterpå slutter hun på skolen, og Cecilie og Matilde flytter «hjem» til Skien, hvor hun begynner på sykepleierskolen.
Les også (+) Jeg presset gjennom viljen min, men så ikke hvor ulykkelig hun var
Depresjon
Takket være at hun var godt trent fra før, er Cecilie godt rustet for alt som møter henne kort tid etter ulykken. Men de kroniske smertene som kommer noen år senere, gjør noe med livskvaliteten.
At hun blir anbefalt å ta det med ro og ikke belaste benet, fører til at hun legger på seg og blir overvektig. Sammen med medisiner som virker dårlig inn på psyken hennes, fører alt dette til depresjon og fortvilelse.
I 2012 er Cecilie ferdig utdannet sykepleier. Hun tenker: Når jeg med min sykepleier-kunnskap og hjelp fra leger og spesialister sliter, hvor tøft må det da ikke være for alle dem som sliter og kanskje har mindre ressurser? Jeg sliter jo, selv om jeg er i de beste hender!
Vendepunktet
Den nyutdannede sykepleieren har belaget seg på å være alene med Matilde resten av livet da hun treffer Kristian Larsen (37). Han blir hennes store kjærlighet, og de gifter seg høsten 2014 – midt mellom fødslene av deres to felles barn, Isabella og Matheus.
Heldigvis finner Cecilie frem til en fysioterapeut som får henne til å trene tung, men enkel styrketrening tre ganger i uken. Det gir fort utrolige resultater. Hun tar frem løpeskoene igjen, for hun har alltid elsket å jogge.
I dag kan hun løpe en hel mil, fra Porsgrunn til Skien, og danse linedance uten smerter! Uten annen medisin enn den som er helt gratis – trening.
Funnet sitt kall
Skien, høsten 2021: Solen skinner inn vinduene i familiens sveitservilla rett utenfor sentrum. Cecilie skinner også da Norsk Ukeblad kommer på besøk. Hennes hvite, velbrukte joggesko står i gangen, sammen med en armé av små og store sko med gode såler. Familien på fem er en aktiv gjeng, og så lenge Cecilie følger treningsplanen sin, kan hun bli med på alt. Uten smerter. Det er som regel hun som tar initiativ til å gå enda en topptur i nærområdet.
Etter flere år som sykepleier jobber hun i dag på skolen som lærerveileder og følger opp sykepleierstudenter i praksis. Ved siden av tar hun en master i helsefremmende arbeid, der hun skriver om viktigheten av fysisk trening.
– Ulykken ga meg mitt kall i livet. Jeg vil bidra til å gi andre som sliter, livskvaliteten og smilet tilbake, sier hun med sitt eget store, varme smil.
I dag kan det gå flere måneder uten at hun tenker på ulykken. På årsdagen, 30. november, har hun lært seg å fokusere på noe helt annet.
– Den dagen tenker jeg nå mer på at jeg er heldig som kan glede meg til Lucia-sang, nissefester og jul sammen med barna mine og familien. Det er ingen selvfølge, sier Cecilie.
