Datteren min fikk ingen venner og jeg ble helt satt ut da jeg skjønte årsaken

Da Tanja kom til verden, dukket også angsten for å miste henne opp. Hun var den som ga livet mening. Engstelsen ble ikke mindre da det ble klart at datteren min hadde diabetes.

Jeg var redd for at hun skulle kunne få insulinsjokk hvis jeg ikke var der. Jeg sa derfor opp jobben for å passe på henne, i stedet for å la henne gå i barnehage.

Hjemme lekte vi og koste oss. Når vi gikk på lekeplassen, var jeg alltid klar for å ta imot henne i enden av rutsjebanen.

Hun gledet seg til å begynne på skolen, men gleden ble kortvarig.

Hun kom ofte hjem i tårer og fortalte at klassekameratene holdt henne utenfor. Da jeg tok det opp med læreren, sa hun at Tanja måtte lære seg å ta mer initiativ selv.

De andre barna ba henne ofte med i leken, men hun kunne ikke bare vente passivt på at de andre skulle komme til henne. Jeg mente at skolen sviktet, og flyttet Tanja over til Steinerskolen.

Ikke invitert

I starten gikk det fint. De andre elevene tok godt imot henne. Men det tok ikke lang tid før hun igjen begynte å klage over å bli holdt utenfor.

Jeg kontaktet flere foreldre og lagde leke­avtaler. Men det ble aldri orden på det. Tanja gikk gjennom skoletiden uten egentlig å ha en eneste god venninne.

Hun var lei seg for det, men verden brøt for alvor sammen da de andre jentene i klassen hadde fest, og hun ikke var invitert.

Hun var så ulykkelig at hun hadde lyst til å slutte på skolen. Da jeg kontaktet læreren og satte henne inn i problemet, ville hun ta en prat med klassen.

Samtidig foreslo hun at Tanja snakket med skolepsykologen. Allerede etter ganske få samtaler, ba psykologen oss vurdere et år på folkehøyskole.

Det ville jeg slett ikke – og heller ikke Tanja. Men så skiftet hun mening. Det virket som psykologen hadde fått overbevist henne om at hun ville ha godt av å komme bort hjemmefra, ikke minst fra meg.

For nå beskyldte hun meg for å være overbeskyttende, og at det var min skyld at hun aldri hadde fått noen venner. Jeg syntes dette var helt urimelig påstander, men Tanja sto på sitt.

Etter sommerferien kjørte jeg henne derfor til folkehøyskolen, som lå mange mil hjemmefra.

Jeg ga skoleledelsen utførlige instruksjoner om diabetesen hennes, men jeg følte meg elendig da jeg dro derfra. På denne skolen hadde de en regel om at ingen av elevene fikk ringe hjem før det var gått en uke.

Hele denne tiden gikk jeg rundt meg selv og så for meg det verste.

Da hun endelig fikk ringe hjem, gråt Tanja hjerteskjærende. Hun savnet meg, og hun følte at alle de andre elevene var blitt venner, mens hun gikk rundt alene.

Jeg var allerede på vei ut i bilen for å hente henne da hun ringte igjen. Hun hadde snakket med noen andre som også lengtet hjem, og de var blitt enige om å gi skolen en sjanse til.

Den neste måneden fortsatte Tanja å ringe hjem. Hun ba meg hente henne – for så å avlyse. Jeg var i konstant alarmberedskap, men innså samtidig at Tanja måtte bli på skolen. Hvis ikke, ville hun fortsatt tro hun ikke kom til å greie seg uten meg.

Les også (+): Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet

Personlig seier

Det var beinhardt å si det til Tanja, men det førte faktisk til en endring.

For det første ringte hun mindre hjem. I stedet begynte hun å snakke mer med romkameratene sine. Ikke minst om at hun alltid følte seg utenfor.

Hun skjønte at hun hadde vært veldig lukket overfor de andre, og det ga henne mot til å åpne seg mer. For første gang opplevde hun å bli del av et fellesskap. Samtidig merket jeg at Tanja begynte å gi slipp på meg. Var hun hjemme en helg, kunne hun nesten ikke vente med å komme tilbake til vennene på skolen.

Jeg ville lyve om jeg sa at det var lett å gi slipp på henne, men jeg måtte innse at min redsel for å miste henne ikke skulle hindre henne i å leve sitt eget liv.

Det var jo det jeg hadde gjort fra hun var liten: Jeg hadde lært henne at verden var et farlig sted om hun ikke hadde meg til å passe på henne.

Tanjas år på folkehøyskolen ble en stor personlig seier for henne. Hun lærte å ta ansvar for sitt eget liv, og hun fikk mange venner. Jeg har også greid å slippe henne fri, noe som har styrket forholdet mellom oss.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle