Bernt Marius var nær døden
Bernt Marius skulle ta ett siste hopp. Så merket han at noe var fryktelig galt
Helt fra han kunne gå har Bernt Marius vært spenningssøkende. Han har vært høyt og lavt, testet grenser. Stort sett gikk det bare ut over ski og utstyr. Helt til den dagen det gikk galt, veldig galt.
Det er tirsdag 15. mai 2018, men det er ikke den forestående nasjonaldagen som opptar 21 år gamle Bernt Marius Rørstad. Det er været.
Været er akkurat så perfekt som det kan bli, for en ekstremsport-entusiast på Vestlandet.
Sola skinner. Det er passe mye vind – og passe varmt. Skyliften i Loen ligger bare en drøy times kjøretur hjemmefra.
Speedriding er en luftsport med stor risiko og ditto adrenalinkick.
Med en liten skjerm på ryggen løper du ut fra et fjell eller en høyde i terrenget, du flyr og styrer skjermen til landingspunktet.
Med 230 luftige turer loggført er det en ganske erfaren ekstremsportsutøver som møter kameraten sin i Loen denne maidagen.
Bernt Marius har fullført et år på ekstremsportlinja på Voss Folkehøgskule og har mange sprang bak seg.
Ett siste hopp
Etter noen hopp må kameraten si takk for seg, han skal i et jobbintervju.
Men været er for fint til at Bernt Marius vil slutte. Bare ett siste hopp før han pakker skjermen og drar hjem til Volda igjen.
Sola varmer, lufta er krystallklar, men vinden har økt på der han står, 1011 meter over havet, klar til å kaste seg utfor.
Speedriding er en luftsport der du setter utfor en bakke med ski på beina og skjerm over hodet. For å drive med speedringing må du ha lisens.
I Norge er det registrert rundt 300 speedridere med lisens. Farten kan komme opp i 100 km/t, men ligger vanligvis rundt 50–60 km/t.
De mest kjente stedene for speedriding i Norge er Voss, Loen, Røldal og Hovden.
Han merker med en gang at noe er galt. En plutselig turbulens treffer ham 30 meter over bakken. Den ene delen av skjermen «klapper sammen».
Bernt Marius styrter mot bakken med beina først. Det neste han ser, er hvordan de hvite tennissokkene farges røde av blod – og vinden som tar fatt i skjermen og truer med å dra ham utfor stupet.
Bernt Marius klarer å løsne skjermen og blir liggende og vente på hjelp.
En time senere er han i helikopteret på vei til Haukeland universitetssjukehus. Han får smertestillende, og alt blir svart.
Da han våkner igjen, står det en mann med grønn frakk over ham.
Telefonen
Hege Karete Hamre står ved stuevinduet da telefonen ringer. Foran henne ligger Volda, fjorden og Sunnmørsalpene i panorama.
Utenfor har bjørka fått grønne ører, og hestehoven spretter.
Men telefonen Hege får, er alt annet enn god. Den kommer fra kirurgisk avdeling ved Haukeland. Familien måtte komme. Det var alvorlig.
– Jeg takket ham for at han var ortoped og ikke prest. Jeg hadde gått med denne frykten for luftsport. Jeg var redd for Bernt Marius som alltid måtte strekke strikken. Jeg skjønte alvoret i det ortopeden sa, men jeg var mest opptatt av at han hadde overlevd. At han var i live.
Pappa Oddvar, lillesøster Marte og mor Hege setter seg i bilen. Det er nesten seks timer å kjøre.
Akkurat idet de passerer ulykkesstedet i Loen, ringer telefonen igjen.
Denne gangen hører de stemmen til Bernt Marius. Han har vært gjennom den første av mange operasjoner.
De sterke beina hans har reddet ham fra hodeskader, men de er ødelagte. Knust. Kanskje kan de redde den ene foten.
Langrennstalentet
Helt fra han var liten har Bernt Marius vært en type som utforsket alt. Skulle prøve alt. Han søkte fart og spenning, og han testet grenser.
Stillesitting var ingenting for ham. Han var en «utegutt».
Oppveksten ble preget av håndball, fotball og langrenn. I langrenn ble han så god at han begynte på landslinja i langrenn ved Meråker videregående skole da han var ferdig med ungdomsskolen.
Bernt Marius ble vestlandsmester i langrenn og kretsmester i skiskyting. Dagene på Meråker besto av målrettet jobbing, trening og skole.
Helt til han ble syk. Først fikk han kyssesyke. Senere utviklet det seg til et kronisk utmattelsessyndrom. Han måtte avslutte skolegangen i Meråker.
– Bernt Marius var en unge som ikke hadde vært syk i det hele tatt. Nå lå han på sofaen hele dagen. Det var helt forferdelig, sier mamma Hege.
– Det var mange drømmer som brast da jeg ble syk. Jeg hadde så store planer. Nå var det ingen som kunne si hvor lenge jeg kom til å være syk. Når jeg kunne begynne å trene igjen. Å gi slipp på langrennsdrømmen var helt forferdelig, minnes Bernt Marius.
Les også: (+) Brits mor var tjenestejente hos en enkemann med syv barn. Så ble hun gravid med husherren
Fant tilbake skigleden
Gradvis fikk Bernt Marius tilbake energien. Men det ble ikke som før. Ofte følte han at håndbrekket var på.
Men frikjøring ga ham tilbake skigleden. I 2017 bestemte han seg for å begynne på ekstremsportlinja ved Voss Folkehøgskule.
– Jeg har alltid likt å kjøre fort på ski, sier Bernt Marius.
På Voss ble det både fallskjermhopping og frikjøring. Det var også på Voss han begynner med speedriding.
– Jeg blir glad av ekstremsport. Det er ikke bare adrenalinkicket. Jeg blir fokusert. Det gir meg en lykkerus. Året på Voss gikk i et bankende kjør. Jeg kan ikke huske at jeg lengtet hjem en eneste gang, sier 25-åringen.
Bare dager etter at han var ferdig med skoleåret på Voss, la han ut på den fatale turen til Loen. Turen som snudde opp ned på livet hans, og som sluttet i en seng på Haukeland.
Sto ikke til å redde
Da foreldrene og søsteren kommer frem til sykehuset, er Bernt Marius' venstre fot ferdig operert. Den var reddet.
Men den høyre står det langt verre til med. Legene prøver. Fire ganger opererer de den knuste høyrefoten.
28. mai – 12 dager etter ulykken – blir høyre fot amputert like under kneet.
– Jeg så jo hvilken vei det bar, men jeg er sjeleglad for at jeg fikk de dagene til å venne meg til det, sier Bernt Marius om amputasjonen.
– Å våkne opp helt alene på intensiven, uten høyrefoten, er det tyngste jeg har opplevd. Smertene var enorme og ikke noe smertestillende hjalp. Det var rett og slett j …
En skygge av seg selv
Mamma Hege sitter ved sykesengen og ser gutten sin svinne hen.
Bare på et par-tre uker går den i utgangspunktet slanke gutten ned 20 kilo. Han må ha hjelp til alt – og eier ikke matlyst, selv om han får den maten han ønsker seg.
Bernt Marius sliter med å sove og har ofte mareritt i denne perioden.
Gjennom hele sykdomsperioden har Bernt Marius gode kamerater som stiller opp. I rullestol er han på perm både på festivaler, Brann-kamper og Ekstremsportveko på Voss.
– Jeg ville ikke være alene. Når jeg skulle sove, kom all elendigheten, sier Bernt Marius.
Nå skulle all treningen han hadde lagt ned for å bli god langrennsløper og ekstremsportutøver, komme godt med.
– Det falt meg naturlig å trene, naturlig å legge ned den innsatsen som skulle til.
Tre ganger om dagen trener Bernt Marius på rehabiliteringssenteret på Nordås ved Bergen.
Han setter seg tre mål.
Vil tilbake
Det første målet er å fullføre fallskjermlisensen. Det klarer han allerede i september 2019.
Dernest vil han fly i Loen igjen. Det gjør han i oktober samme år.
Det siste, og kanskje mest hårete målet var å bli blant topp 10 i frikjøring i Norge. I fjor ble han nummer fire!
– Jeg driver med akkurat de samme tingene som før ulykken, men det er ikke alt jeg er like god til. Jeg spiller for eksempel fotball, men med halvannen fot er man ikke like god som med to.
Men speedriding har han sluttet med. Ikke fordi han ikke klarer det, men fordi han ikke vil ta risikoen.
Det var en annen ulykke i Loen som tok fra ham lysten. En dødsulykke på samme sted som der han selv ble skadet.
– Jeg sluttet på dagen. Egentlig var jeg lettet over å slutte. Du skal virkelig elske det du gjør for å forsvare så stor risiko.
Å skjule at han er funksjonshemmet, kunne ikke falle ham inn.
– At jeg har amputert en fot, betyr ikke at jeg er amputert som menneske.
Les også: Fra gjengleder til familiefar: Fengselsdommen reddet Abbas' liv
Bedre menneske
Om han fysisk aldri vil bli helt den samme som før, synes Bernt Marius at ulykken som nesten tok livet av ham, har gjort ham til en bedre utgave av seg selv.
– Etter ulykken følte jeg at jeg fikk en ny sjanse – en ny start – når det gjaldt måten jeg behandlet menneskene rundt meg på.
– Hva tenker du på?
– Jeg tror nok at noen kan ha oppfattet meg som arrogant, kanskje litt for overlegen. Jeg hadde ikke alltid så mye tålmodighet med dem rundt meg. Siden jeg stilte så store krav til meg selv, stilte jeg også store krav til andre mennesker. Etter ulykken er jeg blitt snillere. Jeg vil være en kjekk kar.
Bernt Marius smiler og mamma nikker enig. Allerede i sykesengen bestemte han seg for ikke å bli sint og bitter.
– Forandringen begynte før ulykken. Året på folkehøgskolen gjorde underverker med ham som person. Men jeg har alltid sett en myk og empatisk gutt inne i det litt stille, nesten følelsesløse ytre, sier mamma.
De to er veldig nær hverandre. Bernt Marius er evig takknemlig for den støtten han har fått fra familie og venner.
Men når det gjelder synet på ekstremsport, er de på kollisjonskurs.
Ulikt syn på risiko
– Vi har et helt ulikt syn på hva som er risiko, og hva som er greit og ikke greit. Jeg var konstant redd da han var ute og fløy. Jeg er sjeleglad for at han sluttet, sier Hege, som måtte ta seg en lang skogstur den dagen hun fikk vite at sønnen ville til Loen og fly igjen.
– Noen ganger får jeg høre at det er egoistisk av meg å velge sport som gjør at de rundt meg blir redde. Men jeg tenker at det kanskje er like egoistisk å hindre meg fra å gjøre ting jeg elsker, bare for at de ikke skal bli redde.
– Hvis jeg ga etter ville det muligens gjøre dem tryggere, men på bekostning av en annens lykke.
– Jeg kjenner meg veldig igjen i Bernt Marius. Men selv om han elsker å hoppe i fallskjerm, kommer jeg aldri til å gjøre det. Jeg får mitt adrenalinkick på andre arenaer, på toppturer for eksempel, sier Hege.
Studerer for å hjelpe
Etter ulykken var Bernt Marius klar på at han ville bruke sine erfaringer til å hjelpe andre. Nå er han godt
i gang med fysioterapistudier i Bergen.
– Jeg hadde masse jeg kunne bidra med fra før og enda mer nå etter ulykken.
Fortsatt har han stor glede av å rase ned fjellsidene på ski.
– Det gir en helt spesiell lykkefølelse. På fjellet, i bratte fjellsider, har jeg ikke hatt en eneste dårlig dag.
Så stor er hans fjell- og skiglede at ulykken og livet etter når blir dokumentarfilm.
Men det er ikke bare i fjellsidene Bernt Marius finner glede.
– Å lage mat og samle venner, det liker jeg. Det sosiale livet er viktig for meg, å få være del av en stor kameratflokk.
