annikas utrolige historie

Annika fikk beskjed om at hun aldri ville leve et selvstendig liv igjen, men hun nektet å gi opp

Hun var bare 38 år gammel og godt trent. Men en dag hun var på lekeplassen med datteren, begynte det å stikke i øret. Deretter husker Annika Gaardsdal (45) ingenting.

<b>VILJE AV JERN:</b> – Hvis ikke Annika hadde hatt en slik indre glød, vilje og positivitet, ville hun definitivt ikke vært der hun er i dag, sier mannen Anders.
VILJE AV JERN: – Hvis ikke Annika hadde hatt en slik indre glød, vilje og positivitet, ville hun definitivt ikke vært der hun er i dag, sier mannen Anders. Foto: Bo Håkansson
Sist oppdatert

Hjemme i huset i Gislaved sør i Sverige er det full fart. Annika sitter ved kjøkkenbordet og spiller spill med to av døtrene sine, Ofelia og Magnolia.

Anders hjelper de to eldste, Rafaela og Severina, med å pumpe en sykkel.

Annika roper glad:

«Jeg vant!»

Barna svarer:

«Mamma, du var bare heldig!»

Det har gått syv år siden Annika fikk hjerneblødning. Den gangen var hun 38 år, og familien bodde i USA. Hun hadde permisjon fra jobben som lærer, og Anders (47) var fabrikksjef i et svensk firma. De trivdes godt og gledet seg til å tilbringe et par år i USA.

Livet var et eventyr.

<b>USA-LIV:</b> Før hjerneslaget bodde familien i Boone i South Carolina.
USA-LIV: Før hjerneslaget bodde familien i Boone i South Carolina. Foto: Privat

Men som lyn fra klar himmel ble alt forandret den 17. mars 2017.

– Alderen min og den sunne livsstilen min passet absolutt ikke med risikoprofilen for dem som rammes av slag. Hva var sjansene for at det akkurat skulle skje meg? sier Annika.

Om morgenen hadde hun som vanlig levert de to eldste barna, Rafaela og Severina, på skolen og Ofelia i barnehagen. Senere på dagen møtte hun venninnen Amanda da hun skulle hente Ofelia.

– Ofelia og Amandas yngste datter ville gjerne bli igjen å leke på lekeplassen ved barnehagen. Jeg hadde også med meg Magnolia, som på det tidspunktet var 16 måneder gammel. Jeg hadde følt meg litt dårlig på morgenen, men det var ikke noe jeg hadde tenkt noe mer over.

Etter en stund på leke­plassen begynte hun å kjenne noen stikk i ørene.

– Jeg husker ingenting, bare at kroppen min føltes merkelig og ikke ville lystre. Etterpå har jeg tenkt på hvor heldig jeg var som var sammen med venninnen min, som kunne ta seg av barna og ringe til nødsentralen.

Hun fikk rask hjelp, og det var flaks.

– For ellers hadde jeg nok ikke sittet her i dag, forteller Annika.

Les også: Da Johanna trykket inn gassen i stedet for bremsen, forsto Henriette at noe var alvorlig galt

Sprukket blodkar

Anders var på jobb da han tok imot samtalen. Han forsto at noe hadde skjedd da venninnen ringte fra Annikas telefon.

– Ingen av oss skjønte på det tidspunktet rekkevidden av Annikas massive slag. Det kom først senere på sykehuset, forteller Anders.

Her ble det klart for familien at det sto dårlig til med Annika, men ingen turte å si hvor ille det var, eller si noe om prognosene.

– Jeg innså at det eneste vi kunne gjøre, var å vente og se hva tiden ville bringe, og gi Annika den støtten hun trengte. Livet tok en ny vending, men jeg visste at min kones kampånd og målbevissthet ville hjelpe henne gjennom dette, sier Anders.

Hennes slag skyldtes at en blodåre i hjernen hadde sprukket, en såkalt aneurisme – en medfødt feil Annika ikke visste at hun hadde.

– Med det vi vet nå, kunne det likevel ikke ha vært unngått, for eksempel ved en operasjon. Legene har forklart oss at siden aneurismet satt i den nederste delen av den sentrale hjernestammen, er det svært risikofylt å operere, forteller Anders.

For ham handlet det nå om å ta seg av alt det praktiske og pakke ned huset i USA. Etter at barna var ferdige med skolen og det ble sommerferien, tok han dem med hjem til Sverige.

– Jeg var veldig fokusert på at vi skulle klare dette sammen, og tenkte faktisk ikke negativt. Alt ville bli bra igjen, sier Anders.

Les også: I Norge rammes 80 000 årlig: – Jeg var livredd

Rehabilitering hver dag

Annika var kommet til Sverige allerede i april. Utenom korte permisjoner nå og da, var hun i syv måneder skilt fra familien og innlagt til behandling og rehabilitering frem til oktober 2017.

Under rehabiliteringen var Annika fast bestemt på å bli frisk igjen og kjempet hver dag.

– Det er kjennetegnet på vår familie, vi sørger for å håndtere utfordringene. Vi gir ikke opp, sier Annika, og Anders legger til:

– Hvis ikke Annika hadde hatt en slik indre glød, vilje og positivitet, ville hun definitivt ikke vært der hun er i dag.

<b>HARD TRENING:</b> Annika trener mange timer hver eneste dag for å bli bedre.
HARD TRENING: Annika trener mange timer hver eneste dag for å bli bedre. Foto: Bo Håkansson

I oktober 2017 kom Annika hjem for godt, og nå begynte en periode med rehabilitering på timeplanen hver eneste dag. Annika har hele tiden vært fast bestemt på at hun skal kunne gå igjen. Mange ganger har hun fått høre at det ikke er et mål, men et ønskemål, og at hun ikke skal ha for store forhåpninger eller forventninger om å bli bedre.

– Tenk om vi hadde tatt til oss alle de negative kommentarene. Hvorfor snakke et menneske ned i stedet for å løfte og støtte?

Les også: (+) Siv (50) hadde gitt opp livet etter 30 år med fibromyalgi-plager. Så fikk hun en ny pille hos fastlegen

Ukens høydepunkt

Annikas hjerneblødning har ikke hindret familien i å nyte livet og leve det til det fulle. De forsøker å ha et normalt familieliv, hvor de fyller dagene med glede og aktiviteter, selv om det krever litt ekstra planlegging og tankearbeid.

<b>HVERDAGSLYKKE:</b> Gleden er stor når Annika spiller spill med de to yngste jentene, Magnolia og Ofelia.
HVERDAGSLYKKE: Gleden er stor når Annika spiller spill med de to yngste jentene, Magnolia og Ofelia. Foto: Bo Håkansson

Anders forteller at i begynnelsen snakket bekjente og andre ofte til ham, over hodet på Annika.

– Det gjorde meg sint og lei meg. Selv om jeg ikke kan gå selv, har vanskeligheter med å snakke og bevege min høyre arm på grunn av hjerneblødningen, er jeg fremdeles den samme personen. Annika er fortsatt her inne, bare i ny innpakning, sier hun og peker mot brystet og hodet.

Det var en av grunnene til at Annika startet sin Instagram-konto Katastroke, der man kan følge hennes reise tilbake til et selvstendig liv. Hun dokumenterer sine egne suksesser ved å legge ut videoer og bilder.

Høydepunktet for følgerne er fredagsdansen:

– Det begynte med at barna og jeg trente balanse, og jeg danset med dem. Men etter hvert som jeg ble mer mobil, måtte Anders ta over. Han er sterkere og kan hjelpe meg med å holde balansen, sier hun.

<b>FREDAGSDANSEN: </b>Annika og Anders løfter og støtter hverandre og tar en dans hver fredag.
FREDAGSDANSEN: Annika og Anders løfter og støtter hverandre og tar en dans hver fredag. Foto: Bo Håkansson

Både hun og Anders kan av og til ha en dårlig dag, men det pleier å gå fort over fordi én av dem alltid er i godt humør.

– På en måte bytter vi på å ta en dukkert, og det er greit, sier Annika og ler.

<b>SAMMENSVEISET:</b> Hele familien Gaardsdal, Rafaela (f.v.), Anders, Severina og Ofelia. Fremst er Annika med Magnolia.
SAMMENSVEISET: Hele familien Gaardsdal, Rafaela (f.v.), Anders, Severina og Ofelia. Fremst er Annika med Magnolia. Foto: Privat

– For oss er det viktigste at vi fortsatt har Annika, og at hun er med oss i hverdagen. Vi vil fokusere på det gode og ikke på det som er mindre godt. Livet er her og nå og skal nytes fullt ut med de forutsetningene vi nå har, sier Anders.

Hjerneslag blant unge kvinner

I Norge får omlag 12 000 nordmenn hjerneslag hver år, opplyser Helse Norge.

Hjerneslag oppstår plutselig og skyldes som oftest en blodpropp, det vil si at en blodåre i hjernen tettes igjen av en blodklump. Men i 10-15% av tilfellene, slik som med Annika, skyldes hjerneslaget at en blodåre i hjernen sprekker, og det oppstår en hjerneblødning.

Et slag gir plutselig tap av kroppsfunksjoner på grunn av forstyrrelser i hjernens blodsirkulasjon. Ring alltid 113 ved mistanke om hjerneslag – hvert minutt teller.

Mistenker du at noen har fått et hjerneslag, kan du be han eller hun om å gjøre følgende:

Prate – prøv å si en enkel sammenhengende setning.

Smile – prøv å smile, le eller vise tennene.

Løfte – prøv å løfte begge armene.

Ifølge en artikkel publisert i Tidsskrift for den norske legeforening, skrevet av lege og seniorforsker Maren Ranhoff Hov ved Nevrologisk avdeling, Oslo universitetssykehus, overlege Karianne Larsen ved Slagseksjonen, Nevrologisk avdeling, Oslo universitetssykehus og Ida Bakke, spesialist i nevrologi ved Seksjon for pasientsikkerhet, Nordlandssykehuset, vil rundt 70% av de som har fått hjerneslag, ha problemer med enten å prate, smile eller løfte armene.

Men det betyr at 3 av 10 som får et hjerneslag, ikke vil avsløres med denne prate-smile-løfte-sjekken. Kvinner, særlig de yngre, kan nemlig ha andre symptomer enn de klassiske hjerneslagsymptomene med vansker med å prate, smile eller løfte armene.

«Feiltolking av symptomer kan føre til at yngre kvinner kommer forsinket til behandling og dermed ender opp med dårligere prognose», skriver forfatterne i saken.

«Studier avslører at kvinner opplever i større grad symptomer som generell sykdomsfølelse, angst, kvalme, hodepine og påvirket bevissthet », skriver spesialistene i Tidsskriftet om symptomer på hjerneslag blant kvinner.


Denne saken ble første gang publisert 28/07 2024, og sist oppdatert 29/07 2024.

Les også