levde i uvisshet
Anette er lege og hadde sett mange tilfeller. Da hun selv fikk symptomene, kunne hun først ikke tro det
Som lege trodde Anette Ellegaard at hun kunne det meste om kropp og sinn. – Jeg googlet og brukte 10-12 timer om dagen på å lete etter forklaringer.
Hver morgen, når Anette Ellegaard (55) har gjennomført dagens trening og spist frokost, krysser hun plenen bak huset sitt bakerst i hagen.
Her står en gammel sirkusvogn, som hun har innredet med skrivebord, bokhyller og hevet benk med leselampe og putehjørne.
Hun slår seg ned ved datamaskinen, hvorfra hun har utsikt til syrinbusker og en høy bjørkestamme med et fuglehus på, og så begynner hun å skrive.
Hun tenker hvor utrolig det er at hun kan. For kort tid siden var bare tanken på skrivehulen nok til å fylle Anette med panikk.
– Jeg trodde aldri jeg skulle skrive igjen og kunne ikke se en fremtid på noen måte. Så det føles surrealistisk at jeg nå går ut til plassen min hver dag og setter meg ned for å skrive, sier den danske legen og forfatteren Anette Ellegaard til Hendes verden.
Symptomer på overgangsalderen
Vi sitter under en pergola i et annet hjørne av hagen til Anette på Melby på Nordsjælland. Den 55 år gamle kvinnen lyser opp under det grønne taket – i rosa kjole og med løst hår – og på bordet ligger beviset på at hun har overvunnet frykten for åtseljakten:
Forbrytelsen Adams offer, som kom etter at Anette for åtte måneder siden kom ut på den andre siden av det hun beskriver som marerittet i livet hennes: en ekstrem helseskremsel forårsaket av overgangsalder.
Som lege med mange års erfaring innen psykiatri kunne man tro at Anette var forberedt på hormonelle endringer og psykiske bivirkninger, men bakgrunnen hennes hjalp ikke.
– Det eneste vi hørte om overgangsalderen på medisinstudiet var hetetokter, tørre slimhinner og leddsmerter – alt annet har historisk blitt avskrevet som hysteri. Så jeg ante ikke at du kunne få en rekke andre alvorlige symptomer, sier Anette til hendes verden.
Symptomene ved overgangsalder kan oppstå ti år før menstrasjonen opphører (menopausen). Forandringene inntrer ofte i 40-årene.
Når eggstokkene frigjør så lite østrogen og progesteron at menstruasjonsblødningene stopper opp helt, har du nådd menopausen.
De fleste kvinner slutter å menstruere når de er mellom 45 og 55 år.
Symptomer:
- Hetetokter der du plutselig føler deg varm, svetter og blir rød i ansiktet.
- Nattesvette, ofte i forbindelse med hetetokter.
- Slimhinnen i skjeden blir tynnere og tørrere i overgangsalderen. Dette kan gi kløe og gjøre samleie smertefullt.
- Mindre sexlyst.
- Søvnvansker. Du kan både få innsovningsvansker, nattlig oppvåkning på grunn av hetetokter og våkne tidligere enn normalt.
- Vektøkning, mindre muskelstyrke og mer fett rundt midjen.
- Tristhet, depresjon og humørsvingninger. Noen føler seg mer engstelig og glemmer lettere.
Kilde: Helsenorge.no
Les også: Når det koker over: Ekspertenes beste råd mot plager i overgangsalderen
Mer enn bare overgangsalder
Overgangsalderen var derfor det siste Anette ante da hun i 2019 tidvis våknet om natten med en vibrerende følelse inni seg.
Om morgenen var hun seg selv igjen, og siden hun hadde en travel dag på en psykiatrisk avdeling, børstet hun det av seg.
Seks måneder senere begynte hun å få tics i overarmene, gelélignende følelse i bena og skjelvinger i hendene, og mensen, som vanligvis kom fra minuttet, ble uregelmessige.
En dag brakk bena til Anette under henne. Å utsette legebesøket var ikke lenger en mulighet, og Anette fikk påvist akutt jernmangel og ble innlagt med drypp.
Alt skulle bli bra nå, tenkte hun. Men i stedet begynte hun å få hetetokter, alvorlige panikkanfall, ekstrem følsomhet for lyd og hodepine.
Skjelvingene i hendene ble så kraftige at hun verken kunne bruke telefonen eller datamaskinen, og det ble umulig å holde et glass i ro lenge nok til å drikke.
Det kunne ikke være stress, for Anette hadde akkurat tatt tre måneder fri for å begynne på boken hun drømte om å skrive.
Ordet Parkinson begynte å bli snakket om, men legene var rådville. Og da en nevrolog fortalte Anette at han ikke kunne utelukke noe, raste det.
Les også (+): Gro hadde forsøkt «alt» for å bli slank. Så kom fastlegen med et forslag
Sjekket hendene
– Hjernen min kunne ikke tenke på noe annet, for jeg så for meg at jeg ville leve slik resten av livet. Jeg googlet og brukte 10-12 timer om dagen på å lete etter forklaringer. Og jeg sjekket hendene mine hele tiden.
Anette holder armene utstrakt for å vise hvordan hun sjekket mange ganger om dagen om hendene skalv. Svaret var alltid det samme: Det gjorde de.
I dag kan hun se at hun hadde utviklet helseangst – det som i gamle dager ble kalt hypokondri.
– Det tok over hele livet mitt og til slutt ønsket jeg å dø; det var uutholdelig å leve når symptomene fylte alt, sier hun.
– I årevis har jeg sett pasienter som har det slik, men plutselig kunne jeg forstå hvordan det føles - og hvor vanskelig det er å bryte tankemønsteret. For selv om jeg er utdannet i psykiatri, klarte jeg ikke å tenke rasjonelt om situasjonen min.
Fikk svar på uvissheten
Det resultatløse søket på nettet ga imidlertid én god ting: Anette kom over et blogginnlegg der en psykoterapeut skrev om sammenhengen mellom angst og overgangsalder.
– Hun hadde fått mange henvendelser fra kvinner som opplevde angst i forbindelse med overgangsalder, og jeg tenkte «kan dette være det?». Jeg kjente et lite håp, minnes Anette.
Som lege har hun vært mot hormoner, men her – på randen av kollaps – var hun villig til å prøve alt og ble behandlet med østrogen.
Etter 14 dager begynte ting å snu. Panikkanfallene avtok. Skjelvingene og den snurrende følelsen ble mindre. Men helseangsten var vanskeligere å overvinne.
– Jeg skalv fortsatt og hadde vanskelig for å gi slipp på at jeg måtte sjekke hendene mine. Jeg håpet hele tiden at neste gang ville det være borte.
Frykt for å skrive
Etter hvert som de fysiske symptomene avtok, fikk imidlertid Anette energi til å takle helseangsten.
Ved Aarhus Universitetssykehus ba sjefpsykologen henne om å avklare sine verdier, og det ble raskt klart at det å være kreativ – i form av å skrive bøker – var avgjørende for livsgleden.
– Psykologen sa: «Du må begynne å skrive igjen, det er det som vil gjøre deg frisk».
Men jeg var så redd for å se de skjelvende hendene på tastaturet, og i flere måneder turte jeg ikke å nærme meg skrivehytten min.
Jeg kjente angsten blusse opp bare ved tanken, minnes Anette. Psykologen holdt imidlertid på, og de gjorde en avtale: Fem minutter om dagen. Anette måtte skrive det hun tenkte på og ikke bry seg om skrivefeil.
– Første gangen var det så ubehagelig. Rommet seilte, hendene skalv, og musen fløy for fort over skjermen. Men så hang jeg en klut over skjermen så jeg ikke kunne se at jeg skrev feil.
Les også: Tar et oppgjør med skammen rundt overgangsalderen: – Kvinner lider i stillhet
Takknemlig
Sakte begynte frykten å avta. De fem minuttene ble til ti. Til 15. Til 30. Og etter hvert fikk Anette mot til å gjenoppta arbeidet med boken sin.
Hun kunne fort føle at det var godt å forsvinne inn i det fiktive universet.
– Når jeg skriver, er tankene mine opptatt av historien i stedet for kroppen og psyken. Det er en deilig følelse å skape noe ut av ingenting; plutselig er det en historie og noen karakterer der det før ikke var noe.
I dag føler Anette seg som seg selv igjen. Hun tar fortsatt hormoner; Det må hun kanskje resten av livet. Og hun kan ikke nekte for en viss frykt for å falle tilbake i angst.
Men hun har lært å fokusere på måten hun ønsker å leve på – som et kreativt, skrivende menneske – i stedet for å la seg styre av angst for en fremtid hun ikke har kontroll over.
Samtidig blir Anette lurt på hvor undereksponert overgangsalderen er, og at selv hun som lege ikke kjente til symptomene som påvirket henne.
Hun skulle gjerne vært foruten opplevelsen, men hun tar også med seg noe.
– Det har blitt lettere for meg å sette meg ned og skrive, fordi jeg har blitt sånn «det er bare en bok». Det er ikke verdens undergang hvis noen synes det er en dårlig bok. For jeg er her fortsatt.
