Sverre M. Fjelstad (1930–2024)
«Ingen skal noen gang kunne komme hit og ødelegge den gamle skogen», lovet Sverre M. Fjeldstad. Han holdt løftet sitt
Sverre M. Fjelstad brakte naturen og dyrelivet inn i stua til oss som vokste opp på 1960- og 1970-tallet. 28. mai døde han etter kort tids sykeleie, 93 år gammel.
Sverre Martin Fjelstad var mannen med den myke stemmen, mannen som langet ut i dypsnøen med truger på beina, mannen som vi nesten trodde bare eksisterte i svart/hvitt.
Fra 1966 til 1976 ble «Naturmagasinet» vist på NRK, kanalen alle så på.
Ikke rart at den skjeggete skogsmannen fikk heltestatus og ble flere generasjoners store helt.
Nå har NRK-legenden gått sin siste tur.
Ung dyrevenn
Fjelstad vokste opp på Bekkelaget i Oslo med en far som var eiendomsmekler og en mor som var sykepleier.
Området ligger ikke mange kilometer fra Østmarka, som nå har blitt nasjonalpark.
«Far bar meg på ryggen inn i marka før jeg kunne gå. Jeg føler at jeg hører til i disse skogene, at sjela mi er her», sa Fjelstad i et intervju med Turistforeningens medlemsblad Fjell og vidde i 2021.
Naturfotografen har helt siden ungdomstida vært levende opptatt av dyreliv.
Utallige arter ble med unggutten hjem til barndomshjemmet, noe som ikke alltid var like populært hos foreldrene.
To ugleunger som fikk navnene Alfa og Omega hadde falt ut av redet og ble reddet av den unge dyrevennen.
Likeledes hadde en fjellrev bosted hos familien en periode. Den tamme reven var blitt med fra en tur Fjelstad hadde i Nord-Norge.
Da nye turer sto på planen, gikk han ut og annonserte i lokalavisa etter «pleieforeldre» til reven.
Fjelstad fortalte i teksten at fjellreven var døpt «Mika» og stort sett oppførte seg som en vanlig hund.
Les også (+): En hel generasjon lot seg begeistre av Tarzan-skuespiller Johnny Weizzmuller
Holdt alderen skjult
Allerede som 12-åring skrev han et innlegg til en osloavis om en tam stær.
Seinere ble det flere artikler om dyr og natur, særlig i Aftenposten. Han var redd for at redaktørene han hadde kontakt med skulle gjennomskue hans unge alder, og utstyrte artiklene med fagspråk og det han mente var en voksen måte å skrive på.
Da avismannen endelig fikk greie på hva slags unggutt han hadde hatt som bidragsyter i flere år, smilte han bare, særlig av de veslevoksne formuleringene han brukte i starten, men som han heldigvis hadde lagt av seg.
De første tekstene illustrerte han med egne tegninger – han behersket den kunsten også. Så ble det film og foto.
Nasjonalpark – fra drøm til virkelighet
Som 15-åring skrev Fjelstad skolestil om at Østmarka burde vernes som nasjonalpark. Nå, nesten 80 år etter, har hans ønske gått i oppfyllelse.
Østmarka nasjonalpark ble vedtatt 10. november 2023 og ble offisielt åpnet 25. mai i år, kun tre dager før han døde.
Fjelstad hadde ikke sansen for jakt. Da han som ung fikk sitt første fotoapparat, foretrakk han heller dette som «jaktvåpen».
I sin bok «Mitt liv i villmarka» skriver han: «Kamerajakten er både spennende og vanskelig. Det fine med den er at du kan dele både jakten og opplevelsen med venner og bekjente.»
Les også: Lille Ester (4) passet ikke inn i mammas liv: Ble solgt på auksjon for 20 kroner
Formidleren
Fjelstad studerte zoologi, men ønsket ikke å bli noen «skrivebords-zoolog», som han selv uttrykte det.
Det å formidle naturglede og respekt for dyrelivet ble viktig. Med radio, TV og fast spalte i A-magasinet som arena, nådde han et stort publikum.
«Naturmagasinet» ble avløst av ungdomsprogrammet «Magnus», hvor han var fast bidragsyter. Flere av filmene han produserte, ble på 1980-tallet solgt til USA for visning på amerikansk TV.
Hans myke stemme og ektefølte interesse førte ham også inn i Reiseradioen og Nitimen, hvor han var en hyppig gjest.
I Villmarksliv var han også fast bidragsyter i en årrekke.
Les også: Med kulehull midt i panna ble Jacob etterlatt som død på slagmarken
Samefilmeren
Da dokumentarfilmskaper Per Høst i 1955 trengte en filmfotograf, falt valget på Sverre M. Fjelstad. Høst skulle lage dokumentarfilmen «Same Jakki», en film som også hadde mange scener fra Nord-Norsk natur.
Her fikk unge Fjelstad prøve seg med proft utstyr og proffe kollegaer. Filmen dokumenterte den norske urbefolkningen, et tema begge brant for.
Samefilmen ble godt mottatt både hos publikum og kritikere. Den vakte stor interesse under filmfestivalen i Cannes, men vant ingen priser.
Det var filmarbeidet her som brakte Fjelstad videre til NRK, hvor han startet «Naturmagasinet» i 1966.
Arkeologen
Sverre M. Fjelstad viste også i ung alder interesse for arkeologi.
På Ekeberg i Oslo, nær der han vokste opp, fant han jordbruksristninger fra bronsealderen. Et felt med flere hundre såkalte skålgroper og også flere gravhauger ble påvist av den unge hobbyarkeologen.
Funnet ble slått stort opp i Aftenposten, som skrev: «Særlig har en meget allsidig ung mann, Sverre M. Fjelstad, gjort oppsiktsvekkende oppdagelser» (24. oktober 1953).
Hobbyarkeologen Fjelstads funn kunne tyde på bosetting øst for Oslo allerede for 3000 år siden.
Funnene ble av forskere beskrevet som uhyre interessante. Fjelstad beskriver selv funnene i boka «Naturen året rundt».
Les også: Den ser på hunden din som fritt vilt
Tålmodig
Utallige timer tilbrakte Fjelstad i kamuflasjetelt og på leting etter dyr og hi, både i lavlandet og på fjellet. Kamera og filmutstyr var alltid parat.
«Bilkøer er det verste jeg vet. Der blir jeg urolig. Men å sitte i 12 timer i et kamuflasjetelt og vente på en ørn, gjør meg ingen ting. Da føler jeg en absolutt ro», sa han i et intervju i bladet Vi Menn i 1978.
Han har i alt skrevet nærmere 30 bøker, inkludert to romaner. I tillegg var han guide og fagmann for norske turister i afrikanske naturreservat.
For boka «Ville dyr i skogen» fikk Sverre M. Fjelstad Kultur og vitenskapsdepartementets pris for årets beste fagbok i 1988.
Han ble utnevnt til æresmedlem i Østmarkas Venner i 2010 og ble hedret av Norsk Friluftsliv med Friluftslivets hederspris i 2020.
Eventyreren og villmarksmannen Stein P. Aasheim kunne fortelle at Sverre M. Fjelstad var hans store forbilde.
Og nettopp på grunn av navnet, denne mystiske M-en hos Fjelstad, valgte Stein Peter å betegne seg selv som bare Stein P.
Bladet Vi Menn brakte et intervju med eventyreren i 2001, hvor han fortalte at han hadde øvd på å gå like stille som sin helt gjennom skogen.
Les også: «Kapteinen» fra «Kompani Lauritzen» avslører hvorfor han sluttet i Forsvaret
Tømmerhogger, sanger og hurtigløper
Den seinere så kjente TV-mannen tok i unge år jobb som tømmerhogger – eller egentlig vedhogger – dypt inne i Østmarka.
Han jobbet sammen med fetteren Knut, og de disponere en hytte som de overnattet i.
Fjelstad fikk lære bruk av øks og buesag. De jobbet og bodde der inne i skogen, men tre kvelder i uka måtte Fjelstad ta turen ut til sivilisasjonen – han skulle nemlig på korøvelse i byen.
Han var i kjempeform, og etter en lang dag med skogsarbeid, løp han fram og tilbake til Oslo, en tur på sju kilometer hver vei.
Fjelstad minnes at han ikke brukte lykt på returen, selv om det var blitt mørkt, så godt kjente han stier og tråkk han måtte følge.
Han sang i det prestisjefylte koret Olavsguttene og var med dem på turné i både Europa og USA. Han og koret sang blant annet i Carnegie Hall i New York.
Les også: Som niåring fikk han beskjed på farens dødsleie: «Husk, Anders: Du skal ta vare på Brunborg»
Løpssterk
Det britiske løperesset Gordon Pirie, førstemann til å løpe 3000-meter under åtte minutter, ble venn med Sverre M. på slutten av 1950-tallet.
Engelskmannen kom til Norge på treningsopphold sammen med sin kone, men hadde ingen steder å bo.
Fjelstad bodde selv hjemme hos foreldrene på Bekkelaget på den tida, og det endte med at herr og fru Pirie flyttet inn på gutterommet hos Fjelstad, mens Sverre Martin flyttet opp på loftet.
Pirie var imponert over unge Fjelstads hurtighet, særlig i terrenget.
På slektningenes hjemtrakter
Steder som Dølerud og Fjelstad vil være kjente for mange Østmarkatravere, og det var på disse enkle husmannsplassene at naturfotografens oldeforeldre vokste opp.
I mesteparten av sitt voksne liv bodde Fjelstad i og ved Østmarka, ikke langt fra sine forfedres bosteder.
En stor del av filmopptakene til «Naturmagasinet» var tatt nettopp i denne delen av Oslomarka, men han var alltid nøye med ikke å navngi noen av stedene. Han ville at seere skulle føle at dette kunne være nær der de bodde, for å gjøre programmet så landsdekkende som mulig.
Å røpe spillplasser og steder med hi og reir var selvfølgelig også uaktuelt.
Fjelstad fortalte at bestemoren hans ofte snakket om beveren som var aktiv i Østmarka i hennes barndom. Gnageren var for lengst utryddet fra Østlandet da Fjelstad begynte å legge turene til skogs.
Les også (+): Da Olaug solgte leiligheten, fikk hun en overraskelse som snudde livet hennes på hodet. Så rammet et nytt sjokk
Miljøverner
I noen år var han valgt inn i Oslos bystyre som upolitisk representant, en som skulle snakke naturens sak, og i denne perioden fikk han gjenutsatt beveren i Østmarka.
To par ble satt ut i 1975, og dyret har nå formert seg til en solid stamme og er å finne over hele Oslomarka.
Fjelstad var opptatt av miljøvern helt til det siste. I et intervju i Fjell og vidde i forbindelse med Fjelstads 90-årsdag i 2021, trakk han fram faren ved det stadig økende antallet vindturbiner i landet.
Han mente det var viktig å se på naturens egenverdi, en verdi som ikke kan måles i kroner og øre.
I sin bok «Mitt liv i villmarka» skriver han: «Jeg vet at jeg skal få oppleve disse skogtraktene her i hjertet av Østmarka akkurat slik så lenge jeg lever. Ingen mennesker skal noen gang kunne komme hit inn med øks eller motorsag og ødelegge den gamle skogen. Den er min og alle skogvenners skog, og framfor alt – den er de ville plantenes og dyrenes skog.»
Og, ja – Sverre M. Fjelstad fikk oppleve disse urørte skogene så lenge han levde.
Kilder: Aftenposten 24.10.1953, 13.11.1954 og 15.9.1978. Nytt fra Østmarka nr. 3 2020. Vi Menn 17.8.1970 og 25.7.1978. Samtaler med Sverre M. Fjelstad
Denne saken ble første gang publisert 11/06 2024, og sist oppdatert 11/06 2024.
