Insektet stankelbein
«Stankelbeinets bønn» deles i ekspressfart: – Vær så snill å ikke drep meg
Mange kan bli redd når det store insektet forviller seg inn på soverommet, men det er kun én ting man trenger å være redd for med stankelbeinet.
«Hei, jeg er en traneflue, normalt kjent som et stankelbein. På grunn av mange menneskers uvitenhet, dreper de meg uten at jeg har gjort noen fortred – annet enn å være irriterende.»
Slik starter en Facebook-post danske Bo Daugaard Jørgensen la ut i mai, og som skapte stort engasjement.
«Stankelbeinets bønn» har i skrivende stund blitt delt over 19000 ganger.
Norske Tove Halse Digernes har delt sin egen variant av innlegget, og også det har blitt delt av mange tusen.
«Jeg suger ikke blod, jeg er ikke en vampyr», lyder det videre i Facebook-posten, som avsluttes med en oppfordring:
«Nå som du kjenner meg bedre, vær snill å ikke drepe meg. Hvis du finner meg hjemme hos deg, så hjelp meg ut istedet!»
Biolog Kjell Magne Olsen er enig; selv om stankelbeinet er stort som en monstermygg, er det mer harmløst enn de fleste insekter:
– Ingen stankelbein kan stikke, og de er på alle måter fullstendig ufarlige for oss mennesker.
Svirrer den rundt inne i huset ditt, så har den forvillet seg dit mot sin vilje – og vil helst komme seg ut igjen så fort som mulig.
– Sett en kopp over den, skyv et papirark under så den ikke kan slippe ut og sett den fri igjen ute, oppfordrer biologen.
Les mer: Dette må du vite om «monstervepsen» geithams
Fire typer stankelbein
Stankelbein er bare én av svært mange dyre- og plantegrupper Olsen har jobbet med i årenes løp siden han startet som fuglekikker i 1981.
– Det langbeinte insektet både fascinerer, overrasker og interesserer meg, sier Olsen, som jobber ved Biofokus, en uavhengig stiftelse og blant landets ledende fagmiljø på artsmangfold og naturkartlegging.
– Min interesse for stankelbein startet i 2015 da jeg nokså tilfeldig forsøkte å bestemme et dyr som hadde gått i en insektfelle, et såkalt malaisetelt, og dette viste seg å være en art som ikke tidligere var registrert i Norge, forteller han.
Han begynte derfor å se på flere insekter, og også en god del av dem var nye for Norge. Siden dengang har det tilsammen blitt over 100 nye arter for landet, det vil si mer enn 1/4 av de artene som nå er kjent herfra.
Han forklarer at stankelbein er i samme underorden som stikkemygg, Nematocera, men i biologisk forstand ikke i samme slekt.
– Man kan dog godt si at «de er i slekt» i den forstand at de er likere hverandre enn de er mange andre insekter.
Den hører inn under den orden insekter som kalles tovinger, får vi forklart i Store norske leksikon. Felles for alle tovinger er at kun de to vingene foran er hinneaktige flygevinger. Bakvingene er derimot omdannet til kølleformede balanseorganer, svingkøller.
I Norge har vi fire familier med stankelbein: hårøyestankelbein (Pediciidae), småstankelbein (Limoniidae), «bueribbestankelbein» (Cylindrotomidae) og storstankelbein (Tipulidae).
De voksne store stankelbeinene har lange, trådformede antenner med mange ledd. Vingene er smale og 2 cm lange. Kroppen er slank med meget lange, tynne bein.
– De voksne stankelbeinene puster gjennom to par spirakler, pustehull, på forkroppen, mens larvene derimot har pusteorganene sine bakerst på kroppen, forklarer biolog Olsen.
Hvorfor har stankelbein så lange bein?
Hvorvidt de lange beina gir stankelbeinet noen fordeler, er usikkert.
– Det er vel mest sannsynlig at de lange beina gir den en eller annen form for fordel, men det er ikke så lett å se for seg hva dette er. Det kan også være at de lange beina ikke gir den noen spesielle fordeler, sier biolog Olsen.
Samtidig ser han ikke noen betydelige ulemper med de lange bena heller.
– Bein som sådan knekker for eksempel ikke lett, selv om de er så lange og tynne, men de har nokså lett for å falle av hele.
Dette mener Olsen kan være en forsvarsstrategi.
– Hvis for eksempel en fugl får tak i beina, og blir sittende igjen med kun disse, kan selve insektet klare å stikke av.
Og på den måten overleve - dog med et bein eller to færre.
Mange forveksler stankelbein med vevkjerringer, som også har lange, slanke bein.
Men vevkjerringer kan ikke fly, det er en type edderkopp som gjerne klatrer raskt opp husvegger og forviller seg ofte inn i bygninger om natten. I motsetning til stankelbeinet, er de fleste typer vevkjerringer altetende og spiser alt fra døde dyr til sopp eller levende smådyr som spretthaler, ifølge Store norske leksikon.
Les mer: (+) Bør man fortsatt være forsiktig med å kjøpe bolig med skjeggkre?
Myrstankelbein kan skade planter
Sverming av voksne stankelbein starter ca. 20. juli og pågår i én måned. Hunnene begynner eggleggingen rett etter klekking, og lever kun noen få dager deretter.
Hunnen kan legge opptil 400 egg. De legger egg ved å stikke eggleggingsbrodden og de siste par leddene av bakkroppen ned i jorda.
Myrstankelbein er den eneste arten av stankelbein som opptrer som skadedyr. Den kan ha periodiske herjinger, spesielt på Vestlandet, står det i plantevernleksikonet, som er utviklet av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO)
Det er larvene, som overvintrer i jorda, som kan gjøre skade på planter. De vokser fort og blir grådige på våren, hvor de er aktive om natten og gnager over rothalsen på plantene. Både korn, gress, jordbær og grønnsaker kan angripes.
Larvene lager tunneler i jorda og lever av underjordiske plantedeler, men på varme og fuktige netter kan larvene også søke opp til overflaten og gnage på selve planten.
Dett er noe som kan skape bekymringer for bønder.
– For vanlige hageeiere er dette dog ingenting å engste seg for, beroliger biolog Olsen.
Les mer: Ingen sommerfugler hos deg? Velg riktige blomster
Hva spiser stankelbein?
Faktisk er det slik at mest sannsynlig spiser de fleste voksne stankelbein lite eller ingenting. De hverken spiser av planter, slik de gjør som larver, eller suger blod.
– Det finnes dog noen arter med velutviklet sugesnabel, som artene i slekten Elephantomyia, og disse bruker sannsynligvis snabelen til å ta til seg nektar eller annen næring som voksne, sier Olsen.
Han forklarer at alle artene har et antall larvestadier som tar til seg næring, og det er denne som gir nok energi til at larven kan forpuppe seg, og at puppen kan klekkes til det voksne insektet.
– De voksnes eneste oppgave er å pare seg og legge egg, og også til dette har de fått med seg nok energi fra larvestadiet. Etter paring og egglegging dør de – hvis de da ikke blir spist av fugler eller andre dyr, sier Olsen.
