Mirakelhunden Yava overlevde alene i fjellheimen
Fem utrolige historier om hunder som forsvant.
At hunden er menneskets beste venn er ingen floskel. Kjærligheten til hundene forklarer det enorme engasjementet som oppstår når den forsvinner. Hundeeierne gjør hva som helst for å finne igjen hundene sine.
Alle mulige midler tas i bruk – frivillige bakkemannskaper, synske, snøscootere, fly, helikopter, droner og termiske kamera.
Heldigvis går det ofte bra. Hunder kan være borte i dager og uker, og klare seg lenge hvis de finner ly. Det varierer selvsagt hvor godt en hund for eksempel tåler kulde, men generelt sett er de langt mer hardføre enn mennesker.
Vi bestemte oss for å finne historier om hunder som har vært lenge borte, men kommet til rette igjen.
Noen av disse historiene har nådd lokalpressen, og sågar rikspressen. Det skjedde med berner sennen-tispa Belle, som stakk av åtte dager etter at hun ble hentet fra Irland til Sarpsborg. Forsvinningen utløste et enormt engasjement, der hundrevis av personer deltok i letingen.
Belle ble flere ganger oppdaget, men kom seg unna helt til hun havnet på Grimsøya i Skjeberg, der videre eskapader kunne forhindres til hun ble fanget inn. Da var det gått fem uker siden hun stakk av. En hund som gjemmer seg, er vanskelig å finne!
Les også: Ni utrolige fakta om hunden – menneskets beste venn
Her er fem utrolige historier om hunder som forsvant i ulendt turterreng.
Synsk traff blink
Om morgenen en dag i juli 2020 står støver-tispa Ava utenfor hytta til Robin Hansen og kjæresten Beate Aannestad, bundet til et jordspyd med en fem meter lang wire. Hytta ligger i fjelltraktene mellom Nore og Uvdal kommune og Eggedal, og reven er stadig innom nattetid.
Robin og Beate spiser frokost, og reagerer ikke med en gang da de hører halsingen fra en hund et stykke unna. Så drar de kjensel på målet og sjekker utenfor. Det eneste som står igjen i jordspydet er en karabinkrok. Ava er søkk vekk!
– Vi løp etter først, men måtte fort gi oss. Hun dukket ikke opp igjen med det første, så vi la ut en etterlysning på Facebook-sidene våre, siden vi kjenner mange i området, forteller Robin.
Flere hytteeiere hadde hørt henne, men antatt at noen trente bikkja. Og så ble det stille. Robin og Beate kjørte rundt hele kvelden og natta, og regnet med at Ava snart ville dukke opp på hytta igjen. Men om morgenen var hun fortsatt vekk.
– Da skjønte vi at noe var galt. Vi visste jo at kabelen, eller i hvert fall løkka i enden av den, før eller siden kunne sette seg fast i noe. Og vi fryktet at det kunne ha skjedd i en skrent, og at Ava kunne ha blitt kvalt.
Et par dager senere må de to hjem til Eidsfoss i Vestfold igjen, men søk gjøres hele tiden av venner og bekjente. Ava etterlyses over hele regionen. En etterlysning legges også ut på Facebook-gruppa «Rømlingen» og andre relevante grupper. Lokalaviser og lokalradio følger opp.
– Alle visste at Ava var borte, og fjellet var fullt av folk. Likevel var det ingen som verken så eller hørte henne. Og hun pleier å være full av lyd, beretter Robin.
Området Ava har forsvunnet i er krevende og uoversiktlig. Det er åser, myr, fjell og vann over alt. Selveste Lars Monsen klarte å rote seg bort her, i «Monsen på villspor».
Ava kan dessuten løpe sju mil om dagen, så radiusen ut fra passerspissen på hytta er potensielt stor. Det blir litt som å lete etter nåla i høystakken.
Etter at en drøy uke er gått, begynner Robin å miste håpet. Kjæresten Beate er fortsatt sterk i troen, og tenker ut av boksen. Hva med å kontakte en synsk?
Robin synes umiddelbart ikke at ideen er god. Og et par av dem som besvarer henvendelser «ser» heller ikke mer enn Robin ser selv – setre, sauer, vann og åser.
Men så får de kontakt med en synsk som kommer med noe konkret. Hun mener at noen er i nærheten av Ava, og hun fornemmer dertil en elv, et slags høyt tårn og en blå bru. Og så mener hun at hunden ser ned på et område med mange folk – kanskje et alpinanlegg?
Ut fra dette tenker Robin på et bestemt sted. Haglebu. Der er det et skianlegg et stykke nordøst for der noen hørte Ava siste gang.
Letingen fortsetter. Mange bidrar. Oppdretteren de har kjøpt Ava av starter en innsamlingsaksjon. Bare på noen dager samles det inn 20 000 kroner – nok til et søk med helikopter!
En dag går et helikopter opp med termiske kameraer, og starter et nitid søk etter Ava i det mest bratte og ulendte terrenget, også rundt Haglebu. På bakken kjører Robin og hjelpere i biler og leter.
Ava er trent til å svare når Robin blåser i et jakthorn. De stanser og blåser. Stanser igjen og blåser. Ingenting. Så ringer Beate. Et eldre ektepar fra en seter nær et hyttefelt har fått med seg helikopteret og at det søkes etter en hund. De hørte et hyl for en halvtime siden, omtrent samtidig med at vi hadde blåst i jakthornet.
Robin og flere andre drar og møter ekteparet, som peker ut retningen hylet kom fra. De går et stykke den veien, og så blåser Robin på ny i hornet. Reaksjonen er ikke til å ta feil av. Alle springer alt de orker mot bjeffene Robin kjenner igjen. Og så står hun der, Ava. Med fem meter wire surret fast i en enebærbusk.
Gjensynsgleden er enorm. Tårer felles, Ava klemmes. Elleve dager har hun vært borte. Sulten og tynn, men åpenbart i grei form – og det skal snart vise seg at Ava er forbausende uberørt av det hele.
Så reiser Robin seg opp. Ser seg omkring. Og får gåsehud.
– Nedenfor der jeg sto var det ei elv og en diger mast. Videre så vi rett ned på en blå bru vi nylig hadde kjørt over. Og vi kunne se rett bort på skianlegget på Haglebu. Den synske kvinnen hadde aldri vært her i området, men alt hun sa stemte.
Les også: Hundens skyldige blikk er ikke et tegn på dårlig samvittighet, men frykt
To forsvant, en kom hjem
En kald dag i februar 2018 er Anders Vråberg ute og lufter vorsteh-tispene Aily og Leina nær en rallycrossbane i Ramfjord i Tromsø kommune. Ingen av dem har GPS, slik de alltid har under jakta. Dette er bare en liten luftetur, ikke langt hjemmefra.
Så skjer det! Eldstebikkja Aily legger i vei, antageligvis etter å ha fått los på en hare. Ti måneder gamle Leina henger seg på. Og så er de søkk vekk på den harde skaren.
Snart finner Anders ut at hundene har dukket opp på Ramfjordmoen forskningsstasjon, der de etter alt å dømme har blitt jaget vekk.
– Det blir jo bare spekulasjoner, men jeg tipper at valpen ble skremt, og stakk av gårde, og at Aily har løpt etter henne, sier Anders til Villmarksliv.
Som så ofte ellers når hunder forsvinner, stables et stort og velorganisert hjelpeapparat på bena. Aily og Leina etterlyses i mange kanaler; ikke minst på relevante Facebook-grupper. Anders får snart også hjelp av et stort antall frivillige. En innsamling gir nok penger til at helikopter kan leies. Frivillige fra Norsk Folkehjelp dukker opp med snøscooter og en drone med termisk kamera. Når Forsvaret er i området holder også de utkikk.
Anders tar seg umiddelbart fri fra jobben, og etablerer base i bilen ved forskningsstasjonen der hundene sist var sett. Der skal han bli i tre uker, av og til avløst av venner.
Han mister aldri håpet helt, for han vet at dette er hardføre hunder som kan overleve ute i mange døgn, selv om temperaturen er så lav som den er under leting – mellom 20 og 30 minusgrader. Til tross for det store apparatet som er i sving, er letingen resultatløs.
– Å finne hunder som kanskje ikke vil bli funnet er svært vanskelig, konkluderer Anders.
Så en dag, etter tre uker uten tegn til hundene, er han hjemme en snartur. Da ringer telefonen. Det er folkene på forskningsstasjonen som ringer. En hund har dukket opp, og de tror kanskje den er hans.
Anders kaster seg i bilen og kjører opp. Der møtes han av Aily. Utmagret, og bare 18 kilo på vekta – ti kilo lettere enn den var tre uker tidligere. Ellers virker hun å være i bra form.
Leina er ikke å se. Og da det noen dager senere faller én meter nysnø skjønner Anders at håpet er ute for henne.
– Jeg tror hundene har vært sammen oppe i fjellet mesteparten av tiden, men at Leina en eller annen gang har skadet seg og ikke kunnet fortsette. Ayli har blitt hos henne til alt håp var ute, og så har hun løpt strake veien til forskningsstasjonen.
Les også: Både dyrlegen og matmor fikk sjokk da de så røntgenbildene
Mirakelet Ambra
Den siste dagen i 2009 drar Heine Kleppe og datteren Eva til hytta på Guriset på Golsfjell. Med seg har de golden retriever-hundene Oia og Ambra, samt dachsen Pippi. Tilbake i hjemmet på Sotra er Heines kone Lise Basmo og datteren Heidi, sammen med et valpekull. Ekteparet er erfarne oppdrettere av golden retriever, og driver Kennel Fingerprint.
Det er bitende kaldt – ned mot 25 minusgrader – da far, datter og hunder låser seg inn i hytta. Om ettermiddagen er Heine klar for en skitur med de to retrieverne.
På vei oppover mot fjellet ligger de to hundene litt foran ham. Ved et løypekryss venter Oia. Ambra er ikke å se.
I skumringen gjør høyt skydekke og fullmåne det enkelt å se hele den store flaten som ligger foran Heine, men den femten måneder gamle hunden er søkk vekk. Roping, plystring og leting gir ingen resultater. Kan den ha løpt tilbake til hytta? Heine og Oia returnerer dit, men heller ikke der er Ambra å se.
Opp på fjellet igjen. Kan Oia ha skjønt hvor søsteren har tatt veien? Det virker ikke slik. Ambra er forsvunnet, tilsynelatende i løse luften.
Heine får orientert kona Lise. Politiet og lokale hotell kontaktes. Nye skiturer gås. Kjøreturer foretas. Men Heine må krype til køys nyttårsaften, urolig og tung til sinns, vel vitende om at smellene fra nyttårsrakettene i området neppe gjør verden enklere for en bortkommen hund.
Første nyttårsdag legger et lite snølag seg over området. Det sletter spor, men samtidig blir været noe varmere.
Letingen fortsetter. Nyheten om Ambras forsvinning sprer seg, også på sosiale medier. Etterlysningsplakater henges opp over hele området. Annonser opprettes i lokalpressen. En dusør på 12 000 kroner utloves for avgjørende opplysninger.
Stadig flere engasjerer seg. Venner dukker opp for å bidra med leting. Løypekjørere holder utkikk. Skigåere holder utkikk. Det blir sågar planlagt søk med fly, men temperaturen er for lav. Røde Kors står klar med snøscootere, men restriksjoner på kjøring i området står i veien. Ambras forsvinning får også nasjonal interesse da VG smeller til med et oppslag.
Men i et iskaldt område er og blir Ambra borte.
Etter ti dagers leting må familien forlate Golsfjellet. Fem dager senere drar ekteparet tilbake. Det er fortsatt beinkaldt. Et søk med fly er likevel planlagt dagen etter.
Etter flere timers leting er Heine sliten og motløs, og legger seg tidlig. Med ett kommer kona løpende inn på soverommet. Datteren Eva er på tråden. Hun har blitt oppringt av noen i Guriset-området. De har nettopp ankommet hytta, og til sin forundring sett en hund ligge sammenkveilet ved inngangsdøra. Urørlig, helt til de kom bort og tok kontakt.
Heine og Lisa kommer seg brennkvikt ut i vinternatten, og drar ned til den aktuelle hytta. Der venter en avmagret golden retriever.
– Den natten lå Ambra mellom oss i sengen, for første gang i sitt liv, forteller Heine Kleppe.
Etter å ha vært borte i femten dager har Ambra gått ned 8 kilo, men alle prøver hos veterinær viser at hun ellers hadde klart seg bra. Noe hun også har gjort siden. I dag er hun tolv år gammel, og «oldemor».
Les også: Sjekk om du er en av dem som kan ha hund
Løshunden som forsvant
Ingen kjente til hva som lå bak skjebnen til en skinnmager og forkommen løshund av jaktrasen istarski-støver, der den i 2016 snuste forsiktig rundt blant norske turister på Kypros.
Istarski-støveren – opprinnelig fra Kroatia – er en drivende hund med høy fart og nese særlig for rev og hare. Men det var ikke mye fart i den nå. Tannløs og stakkarslig, men hare- og revebikkja hadde skutt gullfuglen.
– Vi er en hundefamilie, og alle har hunder. Det var min søsters familie som møtte hunden på Kypros, og der tok de kontakt med et hundeshelter drevet av en dansk kvinne.
Siri Anne Bernum Halck forteller dette. I hundeshelteret fikk støver-tispa navnet Yava. Og hun fikk framfor alt mat, vaksiner og generelt god behandling.
Via internett fulgte Siri Anne og familien med på Yavas gode utvikling. Og etter hvert ble de enige om å adoptere den åtte år gamle støveren.
I Norge får Yava status som turkompis og kosehund. Men instinkter og en ekstremt god nese klarer verken kos, klapp eller myke sofaer å eliminere. Og 26. august 2017 skjer det.
Familien er på hytta i Vatnedalen på Gaustablikk ved Rjukan da Yava får los på noe, og forsvinner. Bak henne, som en oransje strek, henger femten meter langline.
– Vi hadde jo bare hatt henne ett år, og så skulle dette skje. Heldigvis fikk vi hjelp med en gang, blant annet gjennom Facebook-gruppene Rømlingen og Med Hjerte For Hunder på Rømmen, beretter Siri Anne.
Frivillige dukker opp med søkshunder. De får under tiden selskap av helikopter og droner. Synske kontaktes. Det samme blir sauebønder med GPS på sauene sine. Er det noen flokker som har flyttet seg raskt i det siste? Det lokale hotellet hjelper til med printing av ettersøkt-oppslag som henges opp over alt.
– Vi gikk også en type turer som ble anbefalt av folk på Rømlingen – rette veier til og fra hytta, noe som eventuelt kunne gjøre det lettere for Yava å lukte seg hjem, forklarer Siri Anne.
Etter hvert virker det som om hele fjellregionen på en eller annen måte er engasjert i Yavas forsvinning. Men dagene går. Og familien begynner etter hvert å tvile. Vil de få henne tilbake igjen i live? Kan de i det minste bare få vite hvordan hun har dødd?
Så – elleve dager etter at den forsvant – står en innvandret støver utenfor hytta igjen. Uten spor av langline.
– Kanskje har hun sittet fast et sted, og bare gjemt seg. Eller kanskje har hun bare levd livet på fjellet, ler Siri Anne.
Yava har mistet litt vekt, men er stort sett i god stand, antageligvis etter å ha ernært seg på avføring etter elg.
I dag er hun godt og vel tolv år gammel. Og fortsatt «alive and kicking».
Forsvant i uvær
Hunder som forsvinner har gjerne det til felles at de ikke er påsatt sporingsutstyr. Schweizerstøveren og jakthunden Lotte har forskriftsmessig GPS-vest med tracker på seg, da hun returnerer til eieren Harald Willersrud fra Kløfta etter å ha vært sluppet i Gransalmenningen 1. november i fjor.
Vesten blir tatt av, men da hunden skal inn i bilen hiver hun seg rundt og styrter av gårde igjen. Losen går, Lotte løper – og borte er hun!
Det regner. Været er generelt surt, og det skal bli skikkelig uvær til natten. Harald venter. Etablerer en gapahuk, og håper at hunden snart dukker opp igjen. Etter hvert kommer kona Astrid opp med kaffe, mat, et viltkamera og en hodelykt.
Ved midnatt er det skikkelig ruskevær. Det er å anta at støveren har konkludert med det samme, og søkt ly for natten.
Harald drar hjem for å få seg litt søvn. I gapahuken ligger litt mat og jakka hans. Støvere er gjerne trent til å returnere til slippstedet, og er det ingen personer der, skal Lotte i hvert fall finne ly for uværet, litt å tygge på og noe som lukter umiskjennelig av sjefen sjøl.
Men viltkameraet fanger ingen bevegelser. Ikke den natten, og heller ingen av de påfølgende.
Dager går, netter sleper seg av sted. Som så ofte ellers legges en etterlysning ut på Facebook-gruppa Rømlingen. Venner deltar i letingen. Lytteposter bemannes, sporhunder søker. Alt til ingen nytte.
Heldigvis er uværet byttet ut med finvær og behageligere temperatur. Så håpet mister ekteparet Willersrud aldri. Men en uro gnager. De er klar over at hunden kan være borte for godt.
10. november – ni dager etter forsvinningen – blir marerittet erstattet av en drøm som går i oppfyllelse. Lotte har vunnet i lotto! Turgåere ved Gran på Hadeland har snublet over henne. Nå sitter hun i varetekt hos etaten som er mer innrettet mot røvere enn støvere.
Hun er støl, sårbent og har sår nese. Ellers virker formen å være patent.
– Etter et døgn med søvn i godstolen var hun sitt gamle jeg igjen, bare litt mer matglad, forteller Astrid.
Tre uker senere er Lotte på jakt igjen. Etter ni timer i ti minusgrader, selvsagt med GPS-vest, blir hun hentet inn. Uvillig. Ni timer på jakt i kulda er åpenbart lett match for en robust jakthund som har greid seg alene i ni dager.
Hva gjør du når hunden blir borte?
Hva gjør du når hunden blir borte? Vi har spurt Norsk Kennel Klub ved rådgiver Kjetil V. Johansen. Det første man bør gjøre er å bli værende en god stund i området der hunden forsvant. Ofte vil den holde seg der, og kanskje komme tilbake til stedet den sist så eieren.
Det neste steget blir å varsle, og det mest effektive er å melde hunden savnet på sosiale medier. Ikke minst på Facebook er det grupper med titusenvis av engasjerte medlemmer (Rømlingen/Med Hjerte for Hunder på Rømmen/Nitrogruppa Savnet hund). Gruppene er godt organiserte. «Rømlingen», for eksempel, samler observasjoner, lager postkasselapper og plakater, og besitter og låner ut feller og annet utstyr. Aller viktigst er imidlertid medlemmene og deres engasjement og kunnskap.
Johansen anbefaler videre at hundeeier tar kontakt med steder der hunden kan være levert inn – veterinær, politi, Falck/Viking, omplasseringssteder for hund eller hundepensjonater. Så kan det handle om å henge opp savnet-plakater og eventuelt kontakte pressen. Oppgi alltid ditt telefonnummer. Et godt råd er for øvrig å chippe hunden (sjekk dyreid.no), og med GPS-halsbånd kan man på mobilen se hvor hunden befinner seg. Historiene her viser ellers at desperate hundeeiere også kan strekke seg lenger enn rådene her, og for eksempel bruke helikoptersøk med termisk kamera, samt kontakte synske.
Hvor langt kan en hund løpe?
Dette avhenger selvsagt av hunderasen, men det er bare små, tunge eller spesielt store hunder som ikke klarer lange løpeturer. For mange jakthunder er det ikke noe problem å løpe eller trave 7–8 mil i løpet av en dag. Dermed blir det et potensielt stort område det må letes i hvis en slik hund blir borte i lengre tid.
Kan en hund bli vill?
En hund som blir borte kan veldig fort bli sky for mennesker hvis den er i en stressende situasjon, forteller rådgiver Kjetil V. Johansen i Norsk Kennel Klub. Om hunden holder seg i området den ble borte i eller ikke, kan ifølge Johansen avhenge av motivasjonen for at den forsvant. En hund som løper av gårde i panikk oppfører seg annerledes enn en hund som har forsvunnet under jakt. Og det vil alltid ha betydning om hunden er kjent i området eller ikke.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 04 2021
