Jeg så eksmannen med ny, blond dame og holdt på å forgå av sjalusi

Der var veldig stille i den nye leiligheten min. For stille. Den nye sofaen sto og bød seg frem med de lyserøde putene som jeg hadde kjøpt, som om den nærmest tigget om at jeg skulle sette meg ned.

Problemet var bare at jeg følte meg for rastløs til å sette meg.

Jeg var blitt skilt fra mannen min noen måneder tidligere. Det var jeg som hadde ønsket skilsmissen.

Jeg hadde lenge vært skuffet over ham. Vi hadde vært gift i mange år, og vi hadde to gutter sammen. Etter at guttene var blitt større, hadde jeg og mannen min glidd fra hverandre.

I flere år hadde jeg gjort hva jeg kunne for at vi ikke skulle gli ut i en taus likegyldighet. Jeg hadde arrangert dateaftener på restaurant. Jeg hadde meldt oss på museumsomvisninger og kjøpt kinobilletter, så vi kunne få felles opplevelser.

Jeg hadde kjøpt lekkert undertøy, men vårt sexliv var bare blitt borte, og de siste tre årene av vårt samliv hadde vi ikke hatt sex i det hele tatt.

Når jeg gjorde alle disse tingene, føltes det ofte som et slag i luften. Min mann viste ingen glede over at jeg tok initiativet, og han tok aldri selv initiativ.

Det skuffet meg gang på gang at han var så passiv, men det hjalp lite at jeg forsøkte å snakke med ham om det, og med alle midler prøvde å få ham opp av stolen.

Til sist ga jeg opp. Jeg sluttet med å ta initiativ og gjøre en innsats. Langsomt snek den tause likegyldighet seg inn i forholdet vårt. Vi hadde ikke noe å si hverandre, og ikke gjorde vi noe sammen.

Jeg ville skilles, men heller ikke det ga noen reaksjon hos mannen min. Han så trist på meg og sa:

– Det virker som om du har bestemt deg, så da blir det vel slik.

Reaksjonen hans bekreftet bare at skilsmisse var det eneste riktige.

Hva med hunden?

Guttene våre tok det pent. De gikk begge på videregående og snakket allerede om å flytte hjemmefra. De var også store nok til at de lenge hadde fornemmet den dårlige stemningen. Faktisk var vår største bekymring hvordan vi skulle dele på hunden vår.

Jeg fant en leilighet ikke så langt fra vårt gamle hus, som mannen min ble boende i, og vi avtalte at vi skulle ha hunden på skift. Guttene kom og gikk i begge hjem slik de selv hadde lyst.

Jeg følte meg lettet da alt falt på plass. Jeg hadde flørtet litt med en mann på jobben, og vi begynte fort å sees. I det hele tatt var jeg full av energi i de første månedene etter skilsmissen.

Jeg for rundt til det ene kulturarrangementet etter det andre med venninnene mine.

Hver gang jeg avleverte eller hentet hunden vår hos min eksmann, så jeg etter tegn på at livet hans var begynt å falle fra hverandre.

Jeg forventet hver gang han åpnet døren, at han skulle se uflidd og sjuskete ut, og med stabler av oppvask på kjøkkenet. Jeg håpet også litt på det, selv om det ikke høres pent ut.

Men jeg hadde behov for bevis på at jeg hadde betydd noe i livet hans, at jeg hadde vært uunnværlig, selv om han ikke hadde verdsatt meg de siste årene. Det skjedde imidlertid aldri.

Faktisk måtte jeg innrømme at han så akkurat like fornøyd og levende ut som jeg selv følte meg. Og det forvirret meg.

Den siste gangen jeg skulle hente hunden, hadde han til og med gitt meg komplimenter. Og det kom overraskende på meg.

– Du ser ut som om du trives, sa han da han ga meg hunden.

– Men det gjør jeg da også, svarte jeg med et smil jeg håpet skulle signalisere at jeg var ovenpå.

Jeg gikk derfra forvirret. Eksmannen min hadde faktisk sett bedre ut enn da vi var sammen.

Mitt eget smil var heller ikke helt ekte, for rett før eksmannen min hadde åpnet døren, hadde jeg fått en SMS fra jobbflørten min. Han avlyste kveldens stevnemøte, noe han hadde gjort flere ganger i det siste.

Nå som min elsker åpenbart hadde mistet interessen for meg, og sofaen min ikke kunne lokke meg, besluttet jeg å gå en ekstra lang tur med hunden.

Det var en fin og mild høstkveld, og jeg prøvde å innbille meg at det var en tilfeldighet at føttene mine førte meg forbi mitt gamle hjem.

Da jeg nærmet meg, hørte jeg noe som fikk meg til å stoppe opp.

Det var min eksmanns stemme blandet med kvinnelatter fra terrassen foran huset vårt.

Hjertet mitt dunket, og jeg snek meg videre langs hekken med hunden. Mellom grenene kunne jeg skimte en lyshåret kvinne på terrassen. Jeg så ikke mer, for hunden dro i kobbelet for å komme inn i huset.

Jeg hadde vanskelig for å innrømme det for meg selv, men jeg var i sjokk da jeg gikk videre. Det var gått mindre enn et halvt år siden separasjonen, og jeg var allerede erstattet?

Spørsmålene kvernet rundt i hodet mitt mens jeg gikk hjem til leiligheten min. Hun så så ung ut!

Var hun veldig mye yngre enn meg? Det så sånn ut. Var hun penere? Og de verste spørsmålene av alle, hadde hans likegyldighet og passivitet overfor meg simpelthen handlet om at han hadde gått lei meg? Hadde han bare ønsket en annen? Hadde han henne allerede da vi ble skilt?

Jeg var så sjalu!

Jeg kastet meg rundt i sengen hele natten. Følelser jeg ikke trodde jeg hadde mer overfor eksmannen min, veltet rundt i kroppen min. For første gang gråt jeg over skilsmissen og det jeg hadde mistet.

Da jeg våknet neste morgen, følte jeg meg ør. Jeg sendte en SMS til eksmannen min, hvor jeg inviterte meg selv på et glass vin den kommende helgen for å snakke om det praktiske.

Da jeg sendte den, kjempet jeg en kamp for ikke å føle meg patetisk. For var jeg ikke bare rett og slett sjalu over at eksmannen min hadde funnet en annen?

Jeg stilte meg selv det spørsmålet flere ganger i den følgende uken, men hver gang merket jeg at det lå mer i det.

Det handlet ikke om kvinnen jeg hadde sett mellom grenene. Det dreide seg om det glimtet jeg hadde fått av den mannen jeg hadde savnet de siste årene. Den måten han kunne le helt ubesværet på, hans nærvær, hans humor.

Det gikk opp for meg at det var det jeg aller helst ville ha i livet mitt, og at jeg derfor var nødt til å gi forholdet vårt en siste sjanse.

Les også (+) Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet

Var på vakt

Jeg var nervøs da jeg sto på trappen hjemme hos eksmannen min lørdagen etter. Etter at vi hadde snakket litt om hvordan det gikk med hunden og guttene, nærmet vi oss de vanskelige spørsmålene.

De som handlet om hvordan vi egentlig hadde det. Vi var begge litt på vakt, men plutselig sa eksmannen min til min store overraskelse:

– Jeg må innrømme at du hadde rett. Vi hadde kjørt oss fast i et kjedelig spor, hvor vi ikke ga hverandre nok oppmerksomhet.

– Men jeg syntes jo at jeg prøvde …, begynte jeg.

– Det vet jeg godt at du syntes. Jeg følte bare at du krevde så mye av meg som jeg ikke klarte å gi deg. Jeg endte med å føle meg mislykket, svarte han.

Jeg ble for en gangs skyld helt taus.

– Hva synes du vi skulle ha gjort? spurte jeg.

– Slik vi gjør nå, bare sitte her på terrassen og hygge oss, uten at det behøver å være så flott hele tiden, svarte han.

Akkurat da gikk det opp for meg hvor mye vi hadde snakket forbi hverandre. Jeg hadde krevd noe av ham som han ikke kunne gi, mens han hadde håpet på å få noe av meg som jeg ikke hadde gitt ham. Hver på vår måte hadde vi gravd oss ned i skyttergravene.

Da jeg så på eksmannen min der han satt avslappet og med oppknappet skjorte, visste jeg at dette kunne vi gjøre bedre. Det avgjørende var likevel at det samme hadde gått opp for ham, og at kvinnen på terrassen ikke betød så mye for ham.

– Dersom du vil, forsøker jeg gjerne på nytt, sa han senere på kvelden da vi hadde tømt vinflasken og satt i stuen.

– Og jeg vet at jeg ikke gjorde nok tidligere. Jeg var frosset fast, men har klart å slippe meg løs nå, fortsatte han.

Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex

Et nytt liv

I dag er jeg lykkelig for at jeg ga ekteskapet vårt en sjanse til. Mine venninner trodde at jeg var blitt forrykt, da jeg fortalte at jeg gikk tilbake til eksmannen min.

Det er nå tre år siden, og det er som om vi har fått et helt nytt forhold, hvor det er plass til oss.

Jeg trekker han ikke med på museum, og jeg blir heller ikke skuffet over at han heller vil gjøre noe annet, for vi har funnet så mye annet å dele. Vi går og passer på huset vårt og hverandre, lager god mat og hygger oss med hunden vår – og med sønnene våre når de kommer på besøk.

Mannen min er på sin side blitt oppmerksom på å invitere meg ut og holde forholdet vårt levende. Vi verdsetter hverandre på en måte vi ikke gjorde før.

Vi hadde åpenbart begge bruk for å være fra hverandre før vi innså at det var oss to.

Jeg beklager ikke at jeg gikk fra ham. Det var det som skulle til for at vi kunne finne tilbake til hverandre.

Vi måtte begge oppleve sjokket det var å leve uten den andre, og dermed oppdage at det ville vi ikke.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier

Vi flyttet sammen etter et år. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å ane uråd

Jeg arvet hytta sammen med min bror, men så gjorde han noe som endret alt