en natt på koie:
Koier i Norge – her kan du overnatte gratis
Primitivt kan ofte være synonymt med stemningsfullt. Her får vi et referat fra en høstnatt på en av landets mange åpne buer.
Nordmenn er på verdenstoppen i hytteinteresse – av god grunn.
Hva er vel ikke bedre enn å koble helt av i ro og fred, i tett forbindelse med naturen?
Fritidsboligene ligger strødd over hele landet, fra skog og fjell til kyst og fjord, og tall fra SSB viser at det finnes nesten 450 000 hytter i Norge. Og det øker stadig.
Men, man trenger ikke eie egen koie for å kjenne på hytteidyllen. Klarer vi å dele på de mange hyttene vi har, kan vi til og med unngå at mer av vår dyrebare natur blir bygd ned.
Noen ganger kan man leie, låne, eller håpe på invitasjon fra svigers. Andre ganger kan man rusle rett ut i skogen og tilbringe natten i en av Norges mange åpne buer.
Åpne dører
Dette var på planen i fjor høst, da vi ønsket å dra på en spontan hyttetur en helg i oktober. Statskog tilbyr nemlig et mangfold av åpne koier og hytter rundt i landet vårt, hvor man bare kan rusle til døren og gå rett inn.
Jeg har ikke mye til overs for slagordet deres: «Vi gir deg naturen», men hyttetilbudet er det ingenting å si på.
Oversikten på nett viste flere, tiltalende koier i nærheten, men valget falt til slutt på Høljefallskoia ved Høljefallsdammen i Trysil kommune. Den skulle være ubetjent, ulåst, og huse opptil 10 personer.
Blant fasilitetene var det både utedo og mulighet for vedfyring. Hva mer kan man ønske seg?
Kjøreturen gikk dypere og dypere inn i den mørke høstskogen, og vi passerte flere hytter langs veien – av typen man kunne leid for noen hundrelapper.
– Vi skulle ikke heller tatt en av disse da?
Forslaget ble nedstemt like kjapt som det kom, og nysgjerrigheten på en åpen koie midt i skogen trumfet tanken på en hytte med senger og madrasser.
Les også: (+) Rundt omkring i Norge finnes tusenvis av hemmelige hytter
Pilen på kartet begynte å nærme seg svenskegrensa før vi endelig så at det var skiltet til både «Høljefallsdammen» og «Åpen koie». Koia og dammen lå omtrent en kilometer fra veien, via både granskog og myr, noe som gir en god følelse av å ikke være midt blant der folk ferdes.
Minner fra fløtingen
Tett pakket inn i omgivelsene, og koret med brusingen fra elven, lå den knallrøde koia på en liten høyde – med utsikt mot dammen og innsjøen Hølja.
Koieliv
● Statskog har over 120 åpne koier og buer. Sjekk www.statskog.no/apne-buer-og-koier.
● Det er ingen bestillingsmuligheter, her er det første mann til mølla som gjelder, men vær gjestfri om det er plass.
● Etter en natt i koia, er det en uskreven regel at man gir den videre om det kommer nye brukere.
● Koiene og buene har enkel standard. Som regel en enkel brisk, vedfyring og utedo.
● Før du forlater ei koie, må du rydde etter deg, bære inn ved og ta med søpla når du går.
● Vær forsiktig med bruk av åpen ild.
● Bruken er gratis, men det er mulig å vippse et støttebeløp.
● Forlat koia i minst like god stand som da du kom.
● Statskog har laget en håndbok som kan bestilles på Statskog.no eller lastes ned digitalt: bit.ly/koieliv
De store, doble inngangsdørene vitnet om at koia opprinnelig hadde et mer praktisk formål, i forbindelse med fløtingen i vassdraget. Dammen er ansett som et kulturminne, og ble restaurert på slutten av 90-tallet.
Innsiden av koia var ett stort, åpent rom, med brede benkeplasser langs veggene, pluss en høyere arbeidsbenk. Det var også anlagt en gedigen hems som også fungerer som soveplass. Og, som sentrum av opplevelsen – en åpen, murt peis i midten av rommet. Den minnet om at fyringsved var det første på agendaen. Vedstabelen utenfor var så-som-så, og var stort sett mettet med regnvann. Heldigvis hadde vi med et par poser, og gikk raskt i gang med sanking av døde trær og greiner.
Dugnad på kløyving utenfor koia ble en fin start på ettermiddagen.
Deretter sto utforskning av nærområdet for tur. Stien mot Sverige tok oss langs elven, og forbi et kupert landskap med store blokkesteiner. Den brusende elven er innbydende til å prøve fiskelykken, men det får bli en gang stengene er med. Visstnok skal laks fra Vänern vandre helt opp til Høljefallet, som ligger en kort tur unna koia.
Videre inn kommer man til riksgrensen – en hogd gate med regelmessige grenserøyser med gulmaling. Pandemirestriksjonen gjorde at turen stanset her, men ikke før vi hadde posert på grensen til søta bror.
Området gir en god villmarksfølelse, og med tålmodighet og tid kan jeg se for meg at skogen har et rikt dyre- og fugleliv.
Les også: (+) Spøkelsesbygda i Sogn er som en tidsmaskin
Middagshygge
Vel tilbake i koia er det tid for å teste den oppmurte teglpeisen – som hadde en formidabel trekk. De utette ytterdørene, sammen med den vidåpne peisen og den romslige pipa, førte til intense og varmende flammer. Plusspoeng for hygge, men det gir i gjengjeld stort forbruk av ved.
Kveldsmaten besto av grillpølser for tobeinte, og vom for firbeinte. Alle var godt fornøyde med menyen, og dansende flammer er alltid god middagsunderholdning.
Med langstrakte benker og hems fant alle hver sin romslige soveplass, og etter at flere hadde kakket i tømmerveggene for å lage gjenferdlyder, sovnet samtlige inn til lyden av det sluknende bålet.
Etter bålkaffe og flammegrillede ostesmørbrød til frokost, gikk turen igjen over myra mot bilen. Mens vi kjørte forbi de andre hyttene ved veien, med bedre standard og større kostnad, er vi enige i at den åpne Høljefallskoia var det perfekte valget for en spontan overnattingstur i de dype skoger.
