liv i total isolasjon:
«Huleboeren» Michel bodde under jorden i flere måneder. Gjorde utrolig oppdagelse
Hans ekstreme forsøk ville aldri ha blitt tillatt i dag. Men det han avdekket, er blitt viktig kunnskap for ettertiden.
Allerede 10 år gammel begynte Michel Siffre å vise interesse for å utforske huler og grotter.
Mens han studerte ved Universitetet i Paris begynte en idé å vokse fram inne i hodet hans.
Han studerte spelelogi, det vil si den vitenskapelige disiplinen som dreier seg om ulike aspekter ved grotter og huler.
Bare 22 år gammel satte han sammen et team bestående av speleologer og iverksatte sitt første underjordiske eventyr 375 meter under bakken i de franskitalienske maritime alpene.
Det opprinnelige ideen var å utforske geologien og isbreen under bakken, men planene hans skulle etter hvert endre seg.
– Jeg planla først 15 dager, men fant ut at det ikke ville være nok. Jeg bestemte meg for å bli værende i to måneder og det var da jeg fikk ideen: Jeg ville leve som et dyr, uten klokke i mørket, uten å vite tiden, forklarte Michel Siffre i et intervju med Cabinet Magazine i 2008.
Les også: 20 utrolige, forlatte steder
Total isolasjon under bakken
I to måneder i 1962 var han totalt isolert under bakken, mens han kjempet mot temperaturer under frysepunktet og en luftfuktighet på 98 prosent. Han pådro seg lungebetennelse og den psykiske påkjenningen var stor.
Siffre bodde i et telt med en sovepose og en campingseng. En liten generator sørget for at han hadde lys i en leselampe, og mesteparten av tiden gikk med til lesing og å reflektere over fremtiden.
Han hadde ikke klokke og den eneste kontakten med verden utenfor var en telefonlinje som gikk én vei: Siffre kunne fortelle de utenfor når han våknet og når han la seg og hvordan det gikk, men fikk ikke vite noe fra utsiden annet enn hjerterytmen sin.
Etter hvert som prosjektet skred frem, ble det klart at det som startet som en studie av grotter, utviklet seg til å bli en studie av tid og menneskets biologiske rytme.
Oppsiktsvekkende oppdagelse
Og Michel gjorde snart en oppsiktsvekkende oppdagelse.
Fra han gikk inn i hulen 16. juli førte han dagbok over søvnmønsteret sitt. For hver natts søvn noterte han at det hadde passert én dag.
Da han kom ut av hulen hadde han beregnet at datoen var 20. august. Det var bare ett problem:
Den reelle datoen var da 14. september – 25 dager senere.
Siffres eksperimentet avdekket at mennesker har en indre klokke, men at klokken etter hvert får et annet mønster av å leve helt isolert i mørket over lang tid. Hjernens oppfatning av tid blir rett og slett forvridd av å leve isolert uten stimuli og uten naturlig lys.
Les også: (+) Drev seks måneder på havet: Alle trodde at Einar var død
– Jeg hadde følelsen av å stå helt stille, men likevel visste jeg at jeg fulgte med den kontinuerlige strømmen av tid. Tiden var den eneste tingen som forandret seg i grotten. Jeg forsøkte å definere den, men hver kveld innså jeg at jeg hadde feilet, skrev Siffre om opplevelsen i boka Hors du temps i 1962.
Den dag i dag er ikke Siffre sikker på hvorfor hans oppfatning av tid ble så drastisk endret av å leve isolert og uten naturlig lys nede i hulen.
– Jeg tror at når man er omgitt av natt, klarer ikke hjernen din å få med seg tiden. Du glemmer. Etter en eller to dager, husker du ikke hva du gjorde en eller to dager i forveien. Det eneste som endrer seg er når du våkner og når du legger deg. Foruten det, er det helt svart. Det er som én lang dag, sier Siffre i intervjuet med Cabinet Magazine.
Døgnrytmen endret seg
Frem til da var det akseptert viten at menneskets døgnrytme er presis 24 timer, men Siffres eksperiment viste noe annet.
Selv om hans søvnmønster varierte mye – fra så lite som seks timer til så mange som 40 sammenhengende søvn, stabiliserte han seg etter hvert på en døgnrytme som var 24 timer og 30 minutter, skriver Alan Burdick i boka Why Times Flies, gjengitt av New York Post.
Burdick slår fast at denne forskyvningen av søvnmønsteret raskt førte ham ut av sync med hva som var dag og natt på utsiden av hulen og endret hans begrep av tid.
– Eksperimentet viste at det er en indre klokke uavhengig av den vanlige natt/dag-syklusen. Forsøk vi gjorde med andre testpersoner, viste at alle personene i grotter fikk sykluser som var lengre enn 24 timer. Faktisk ble det vanlig å å oppnå sykluser som varte 48 timer. De kunne ha 36 timer med våken aktivitet, etterfulgt av tolv til 14 timer med søvn, forteller Siffre.
Les også: (+) Rundt omkring i Norge finnes tusenvis av hemmelige hytter
Fullstendig nedkjørt under nytt eksperiment
Ti år senere utførte Siffre nemlig et nytt huleeksperiment under bakken i Texas i USA. Planen var å leve i total isolasjon i seks måneder: Den lengste tiden et menneske hadde vært i isolasjon noensinne.
Her oppdaget han et annet mønster. De første fem ukene hadde han en 26 timers døgnrytme, men på dag 37 opplevde han et merkelig brudd fra rutinen og han begynte å ha uvanlig lange dager, for så å sove i 15 timer. Etter dette varierte dagene hans veldig fra 26 timer til 40 eller 50 timer, skriver New York Post.
På dag 77 var han fullstendig nedkjørt. Hendene hans klarte ikke å tre perler inn på en snor, og hjernen klarte knapt å føre to tanker sammen. To dager senere ringte han kollegene over bakken og tryglet om å få slippe ut, men eksperimentet var ikke en gang halvveis.
Han har ifølge New York Post fortalt at han på et tidspunkt vurderte å ta sitt eget liv, men at han ikke gjorde det fordi det ville etterlatt foreldrene hans med kostbare regninger å betale.
Les også: (+) Forbløffende nazi-spor under jorden i Oslo: – Dette får nakkehårene til å reise seg
Desperat av ensomhet
På dag 160 så han en mus og forsøkte å fange den fordi han var så desperat etter selskap. Forsøket feilet, og han endte i stedet med å drepe musen.
Eksperimentet ble avsluttet etter seks måneder som planlagt, men Siffre forble under bakken sammen med forskerkollegene i ytterligere en måned mens de fullførte de ulike testene.
Det lange oppholdet fikk imidlertid konsekvenser. Synet ble midlertidig svekket og han ble permanent sjeløyd.
Siffre er helt overbevist om at en 48 timers døgnrytme er helt reell. Han opplevde selv dette i to perioder i løpet av de seks månedene under bakken i Texas.
Han mener man burde forsket mer på 48-timers døgnrytmen, men sier at interessen for å sponse slik forskning forsvant etter den kalde krigen.
Les også: (+) Norges «villeste» hytte: Byggingen fikk fatale konsekvenser
Ville aldri blitt tillatt i dag
Kan hende får vi aldri vite dette sikkert.
Forsøk med personer i full isolasjon under bakken, vil neppe bli tillatt i dag.
– Tiden med eksperimenter i grotter er forbi. Da jeg først utførte dem, var jeg ung og vi tok stor risiko. Nå er det begrensninger på alle forskere og vi har fått etikkpaneler, sier han, og fortsetter:
– La meg gi et eksempel: I 1964 hadde nestemann etter meg under jorden en mikrofon festet til hodet. En dag sov han 33 timer og vi var ikke sikre på om han var død eller i live. Det var første gang vi noensinne hadde sett et menneske sove så lenge. Jeg tenkte at jeg måtte ta meg ned i hulen for å sjekke, men etter 34 timer begynte han å snorke, og vi forsto at han var i live. Noen minutter senere ringte han oss på overflaten for å registrere pulsen. I dag ville leger ha vekket ham opp, for det ville vært for risikabelt å la være, forteller Siffre.
At slike eksperimenter ikke lenger er tillatt, er nok fornuftig, dersom man tar en titt på dagboknotatene og skjebnen til Siffres tidligere forskerkollega Veronique Le Guen.
– Overmannet av galskap
Den 10. august 1988 begynte Le Guen (da 32 år) sitt opphold i total isolasjon i en hule 82 meter under bakken. Prosjektet, som ble ledet av Siffre, varte i 109 dager. Hun ble med det den kvinnen som hadde vært lengst i de-synkronisert isolasjon.
Fra dagboken hennes fremgår det at den psykiske påkjenningen var enorm, særlig i starten av hule-oppholdet. Hun beskriver flere tilfeller av hallusinasjoner, angst og depresjon i løpet av oppholdet.
– Plutselig innbiller jeg meg at jeg ikke er alene i grotten. Det bor en annen der sammen med meg. En grottealv som straks antar størrelsen og fjeset til den vise gnomen i Star Wars, skrev hun i en Vi Menn-reportasje fra 1989.
– Det mørkner i grotten og huleveggene er dekket av demoner med forvridde ansikter. Lydene i grotten blir sterkere. Jeg er stengt inne her for å dø i en umenneskelig verden. Jeg tar meg voldsomt sammen, snakker høyt, roper for å jage disse begynnende hallusinasjonene. Denne gryende galskapen.
Le Guen skriver videre at hun var i ferd med å miste virkelighetssansen.
– Jeg er full av en udefinerbar frykt. Sjelen min går i oppløsning i fuktigheten. Jeg lar meg selv gli inn i uvirkeligheten. Ingenting er sant lenger. Jeg føler jeg blir overmannet av en forferdelig sykdom. En galskap.
– Holder på å bli en grønnsak
Denne fasen gikk imidlertid over, men flere ganger i løpet av oppholdet ble hun grepet av voldsomme hallusinasjoner.
At hun ikke hadde tiden som et fast holdepunkt, bidro til en konstant uvirkelighetsfølelse.
– Tiden har mistet sin mening. Den har ingen grenser, skriver hun.
Til sin store forundring klarte hun heller ikke å fylle tiden med meningsfylte gjøremål som å lese bøkene hun hadde tatt med seg. I stedet bruker hun mye tid på å rydde og ordne «boligen» sin i hulen. Hun bruker også mye tid på å stelle og sminke seg hver morgen, for å få følelsen av å ha en normal hverdag.
– Jeg har all verdens tid. Likevel gjør jeg unna husarbeidet som om alt haster ... Jeg hadde med et digert bibliotek, og jeg hadde gledet meg til å endelig få tid til å lese, lese. Men det virker ikke som jeg klarer å bruke tiden. Jeg har lest minimalt.
Hun forteller også at hun trøstespiser, og at hun er blitt grepet av en depresjon og et voldsomt savn etter mannen sin og å føle kjærlighet fra et annet menneske.
Til slutt bestemmer hun seg for å overgi seg fullstendig til sine underjordiske omgivelser.
– Mørket utraderer hukommelsen min. Jeg holder på å bli en grønnsak. Jeg tror faktisk at jeg holder på å tilpasse meg. Og jeg begynner å forstå hvor grenseløs menneskets tilpasningsevne er. Jeg vil leve i nåtiden. Hvis jeg tenker for mye på verden utenfor, blir forskjellene og alt jeg er fratatt her, for vonde å tenke på. Så jeg overgir meg fullstendig til mine underjordiske omgivelser, mitt mørke, lille liv. Det er enklere.
Les også (+) Gruvemysteriet på Kongsberg: Plyndret gruvene i 20 år før han ble tatt
Tragisk dødsfall
Da Veronique Le Guen kom opp til overflaten igjen kollapset hun i armene på sin ektemann Francis. I et intervju i etterkant fortalte hun at overgangen til hverdagen ikke var så krevende som hun hadde fryktet.
– Da jeg var i hulen var jeg redd for hva som ville skje når jeg endelig skulle se mennesker igjen. Til min store overraskelse oppdaget jeg at overgangen ikke var vanskelig i det hele tatt. Jeg var borte i månedsvis, men nå føler jeg at jeg bare var borte i én uke, sa hun ifølge Los Angeles Times.
18. januar, 1990 – bare et drøyt år etter at huleeksperimentet var ferdig – kom imidlertid den sjokkerende nyheten om at Le Guen hadde tatt sitt eget liv.
Ektemannen Francois uttalte etter dødsfallet at kona hadde blitt sterkt preget av grotteoppholdet.
– Hun hadde en tomhetsfølelse inni seg som hun ikke var i stand til å forklare, sa Francis Le Guen etter dødsfallet ifølge New Scientist.
Michel Siffre på sin side, hevdet at dødsfallet kun hadde private årsaker, og ikke kunne kobles til det traumatiske oppholdet i hulen.
En siste ekspedisjon
Tragedien stoppet ikke Siffre fra å gjennomføre en siste hule-ekspedisjon et tiår senere.
Han startet sin isolasjon 30. november, 1999. Siffre var da 60 år gammel og ville finne ut om alderen fikk noen innvirkning på døgnrytmen og hans oppfattelse av tid. Han gikk dermed glipp av markeringen av millenniumskiftet på overflaten.
Siffre kom opp igjen 14. februar i det nye millenniet. 76 dager i isolasjon hadde ført til svekket syn og midlertidig problemer med hukommelsen.
Da han ble spurt om han hadde vært redd under hule-oppholdet, ble han irritert.
– Hvis jeg hadde vært redd, hadde jeg ikke gjort dette eksperimentet tre ganger. Nei, det jeg gjorde var vitenskapelig arbeid. Jeg er en oppdager, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må gjenta det, før folk slutter å spørre meg om jeg var redd, sa han i et intervju med Liberation.
Til tross for alle eksperimentene virker ikke Siffre å være noe nærmere å definere et av menneskehetens store spørsmål: Hva er tid?
– Jeg har studert dagboken jeg hadde i grotten, og studert syklus for syklus, men de var ikke noe som tydet på at jeg oppfattet de dagene ulikt. Noen ganger ville jeg sove to timer, mens andre ganger sov jeg 18 timer – uten at jeg klarte å oppfatte forskjellen.
– Det er en opplevelse jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen i. Det er det psykologiske problemet med tid. Det er problemet for oss mennesker. Hva er tid? Det vet vi ikke.
Kilder:
Vi Menn nr. 1, 1989
