Man sier at den norske øya kun har tre farger: Grønt, svart og hvitt – og himmelen ser du nesten aldri

Da det tunge Hercules-­flyet krenger lett og svinger mot høyre, er det første retningsendring på ganske lenge. Det må bety at vi nærmer oss. Jeg vrir meg rundt og titter ut gjennom det vesle, runde vinduet og ganske riktig: Et taggete fjellandskap glir forbi, badet i rosa halvlys fra en sol på vei opp til en kort novemberdag. Det store transportflyet tar bakken på den grusdekte flystripa, bremser, snur og takser tilbake.

Jeg stopper så fort jeg er ute av flyet og ser meg rundt. Det å faktisk komme hit er den største utfordringen for den som vil på tur på Jan Mayen. Jeg er heldig nok til å kjenne en av de 18 som jobber her, og når det passer med flytransporten, er det mulig å komme på besøk.

Det er et fint velferdstiltak når man tenker på at de fleste av arbeidsstokken er her et halvt år om gangen. Denne gangen åpnet det muligheten for å være her fra mandag til fredag.

Les også: (+) Torbjørn ble svært overrasket over hva han fant i de forlatte hyttene på Antarktis

Nesten aldri skyfritt

Flesteparten av dem som jobber på Jan Mayen holder til i stasjonen Olonkinbyen på Trollsletta. Den meteorologiske stasjonen ligger ved Helenesanden, tre kilometer nord for stasjonen.

Vi blir tatt med til Olonkinbyen på lunsj, og jeg kikker stadig ut i løpet av måltidet. Det ligger nesten alltid skyer over Jan Mayen, og det er i snitt kun et sted mellom fire og fem dager i året hvor hele øya er skyfri.

I dag er det klarvær i området rundt stasjonen. Men på den nordlige delen av øya, rundt 2277 meter høye Beerenberg, ligger lave skyer. Selve toppen med sin brekappe bryter gjennom skydekket. Det er rart å tenke på at den faktisk er en aktiv vulkan som hadde utbrudd så sent som i 1985.

Så fort jeg har spist, benytter jeg muligheten til en liten tur i det som er igjen av dagslys. Landskapet er dekket av et ganske tynt og hardt snølag, så brodder er nærmest en forutsetning for å ta seg frem. Her mangler det ikke på bratte bakker. Hele Jan Mayen består av vulkansk berggrunn og svart stein og sand stikker ut av snøen. Den skarpe lavasteinen nærmest spiser fjellstøvler, noe både dagens utstasjonerte og tidligere tiders overvintrere har fått merke.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Les også: De er verdens to mest ensomme soldater

Sikkerheten tas svært seriøst på stasjonen, og jeg får med meg radiokommunikasjon for å kunne melde fra om fremdriften på turen. Jeg får en fin, liten smakebit av naturen på øya før jeg vender tilbake til stasjonen i skumringen.

Norske fangstmenn

Jan Mayen ligger ganske isolert til, der den stikker ensom opp fra den undersjøiske, midtatlantiske ryggen. Man mener likevel at vikingene kjente til øya før den ble glemt og lå uten menneskelige besøk frem til 1600-tallet. Da ble den beskrevet og navngitt av flere sjøfarere, og nederlandske hvalfangere holdt i denne perioden til på øya sommerstid, til bestanden av grønlandshval i området var nærmest utradert. På nytt ble øya i stor grad glemt, før den igjen ble utforsket og kartlagt på 1800-tallet.

Fra tidlig 1900-tall begynte norske fangstmenn å overvintre på Jan Mayen. Polarrev var det viktigste byttet, og et spesielt trekk ved Jan Mayen var at bestanden besto av en unormalt stor prosentandel blårev – antagelig en tilpasning til det mørke vulkanlandskapet.

Les også: (+) Syv gruver og grotter du har lov å gå inn i

Rev landemerke

I 1921 etablerte Meteorologisk institutt seg på øya med værobservatører. Dette var viktig, siden været på Jan Mayen forflytter seg videre over Nordsjøen til Norge. Med unntak av den første krigsvinteren, har Norge hatt værvarslere på Jan Mayen siden da. Det var også Meteorologisk institutt som startet prosessen med å okkupere Jan Mayen for den norske staten i 1922, noe som førte til at øya ble norsk i 1930.

Oppføringen av Olonkinbyen startet i Båtvika midt på Sør-Jan i 1959 i forbindelse med etableringen av Loran-A og Loran-C – Long Range Navigation – et europeisk navigasjonssystem for fly- og båttrafikk.

Overgangen til GPS gjorde at det bakkebaserte systemet ble vedtatt nedlagt, og Loran C-signalet ble skrudd av nyttårsaften 2015. I 2017 ble den 199 meter høye Loran C-masten, som var et landemerke på Jan Mayen, revet med sprengstoff.

Les også: I mai 1967 var verden på randen av atomkrig. Den skyldige var en hemmelighet – i 50 år

Flere hytter

Neste dag får jeg bli med Sofie Kolsum og hennes besøkende søster Ina på tur. Målet er vestkysten av Jan Mayen, og vi skal få stifte nærmere bekjentskap med historien etter tidligere tiders fangstmenn. På vei over øya veksler forholdene mellom tåke, vind, snø og gløtt av klarvær.

Det ligger flere hytter på Jan Mayen som de ansatte kan benytte. Vår tur går til Vera, som er blant beredskapshyttene på øya, og som ligger åtte kilometer unna stasjonen. Vi tilbringer natten i hyttene, gamle og nye Vera, som ligger nede på stranda. Norges vestligste punkt – Høybergodden – ligger noen få kilometer mot sørvest. Bratte skrenter ned mot strendene er et annet typisk trekk for Jan Mayen, ettersom havbølgene har tæret på lavasteinen. Vi må ned en skikkelig skråning for å komme ned til hyttene. Det blir en lang kveld, og da vi studerer hyttebøkene, ser vi at flere av de utstasjonerte er ivrige turfolk. Naturen og mulighetene til friluftsliv er en viktig grunn til at mange søker jobb her.

Også for de tidlige overvintrerne på værstasjonen var naturen på Jan Mayen viktig. Muligheten for revefangst var nemlig regnet som en del av lønna. Men på en liten øy som Jan Mayen gikk revebestanden fort tilbake, og selv om fangsten stoppet på 1960-tallet, var det for sent for å berge bestanden.

Ingen isbjørn

Men selv om reven er borte, finnes det fortsatt kulturminner fra fangsttiden. På hjemtur legger vi veien innom Olsbu, en fangsthytte bygget i 1933. Den er typisk for formålet. Det er så vidt liggeplass til to personer, og største takhøyde er snaut en og en halv meter. Her tar vi lunsjen. I et så lite rom blir det fort varmt når man fyrer i ovnen, og et lager av drivved har havet lagt fra seg rett utenfor døra.

Hytta ble restaurert av Riks­antikvaren i 2004 med materialer fra stranda, men holdt på å bli knust av drivved under en uvanlig kraftig vinterstorm året etter. Før lå drivisen rundt Jan Mayen i vinterhalvåret, men nå går iskanten lenger mot nord og vest, noe som kan gi vinterstormene mer kraft. Det har også ført til at isbjørnen ikke lenger finnes på øya. Den siste observerte bamsen gikk i land i 1990.

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

Les også (+) Kaptein Leif gikk rett i strupen på tyskerne: – Ikke bry dere om meg, gutter, jeg er ferdig likevel

Gamlemetten

Da fredagen kommer, er jeg egentlig ikke klar for å returnere til fastlandet, og jammen får jeg hjelp av værgudene. Sikten er for dårlig til å fly. Dermed blir det mulighet for en hyttetur sammen med kompisen min Ben til den gamle meteorologiske stasjonen Frydenlund – eller Gamlemetten som den også kalles. Den ligger i Stasjonsbukta, like ved ferskvannsreservoaret Nordlaguna, helt sørvest på Nord-Jan. Nå har vi skikkelig gråvær og holder oss i området rundt stasjonen. Her finner vi et brutalt eksempel på hvor hardt været kan bli her ute: Da den 22 år gamle stasjonsbestyreren Martin Liberg gikk ut for å lese av de meteorologiske dataene 10. desember 1950, var været så ille at han ikke fant tilbake. Først senere ble han funnet død et par hundre meter unna stasjonen. I dag står en enkel plakett der som et minne om hendelsen.

Beerenberg er et turmål for de ivrigste samlerne av 2000-meterstopper. Det 2277 meter høye fjellet er nesten tre ganger så høyt som nest høyeste fjellet på øya. Siden man starter fra havnivå, er det en solid tur, og det trengs kunnskap om og utstyr for ferdsel på bre om man skal til topps. Vernebestemmelsene er en klar utfordring for tilreisende som vil hit, ettersom det blir en svært lang anmarsj når man ikke kan campe underveis.

Les også: (+) Han var først på Nordpolen. Én detalj gjorde at han ble glemt

Bombet under krigen

Jobbe på Jan Mayen?

Det utlyses stadig seksmåneders kontrakter, og det trengs blant annet kokker, sykepleier, fagarbeidere innen maskin og elektro samt personer som kan kjøre anleggsmaskiner. Dessuten er det selvsagt viktig med trivelige folk som kan jobbe i team.

Da jeg to dager senere går om bord i flyet for å returnere til fastlandet, tenker jeg på nordmennene som kom til dette ville og barske landskapet med båt, og som ikke var i nærheten av å ha dagens moderne hjelpemidler. Eller den lille garnisonen av nordmenn som voktet den meteorologiske stasjonen under krigen.

Norske soldater bygde opp værstasjonen i 1941 etter at den brant ned i 1940. Tross gjentatte flyangrep holdt de værtjenesten gående. De meteorologiske observasjonene var svært viktige for konvoiene i Nord-Atlanteren.

Det har vært fantastiske dager i Norges vestligste villmark. Mon tro om jeg noen gang kommer tilbake?

Kappløpet om de enorme verdiene under Antarktis

Torbjørn ble svært overrasket over hva han fant i de forlatte hyttene på Antarktis