Kappløpet om de enorme verdiene under Antarktis

Av og til var det nesten som hjemme i Tromsø, nesten 20 000 kilometer lenger nord.

Ole Anders Nøst var blant de første som tilbrakte sommeren på den norske Troll-basen i Antarktis.

− Det var midnattssol og lyst hele døgnet, forteller Nøst.

− En god sommerdag var som en fin påskedag i fjellet. Da kunne det være utrolig behagelig, og shortsvær.

Noe av det mest slående Nøst husker fra sitt opphold på Dronning Maud Land, var stillheten. Hvordan man kunne gå ut, og ikke høre en lyd.

Fortsatt råder stillhet på det antarktiske kontinent. Noen mener at det vil forbli slik. Andre forventer bråk. Langt mer bråk enn lavtrykkene som ligger i Sørishavet kan skape i form av nådeløse stormer.

Kartla reserver

Under Antarktis’ massive dekke av snø og is, ligger ufattelige rikdommer. 500 milliarder tonn olje, inntil 500 milliarder tonn naturgass, kanskje verdens største kullreserve. Og nok jern til å forsyne klodens behov i 200 år.

Beregningene er gjort av et land som mer enn noen andre har satset i Antarktis de siste årene: Kina.

USA, Russland og Kina har konkurrert i flere tiår om Arktis, nå står Antarktis for tur. Midt oppi dette står lille Norge, som gjennom sin historie har skaffet seg en solid posisjon på det antarktiske kontinentet.

En posisjon som nå kan være truet.

Norge og Antarktis

Det var en norsk fot som først steg i land i Antarktis. Carsten Borchgrevinks, i 1894. Caroline Mikkelsen ble første kvinne i 1935, og Roald Amundsens ekspedisjon var først til polpunktet, i 1911. Mens Antarktis for andre nasjoner fortsatt var en kald, uinteressant verden, sendte norske hvalfangstredere sine skuter til Sørishavet. Særlig Lars Christensen satte spor etter seg. Som hvalfangstreder utstyrte han i perioden 1926–37 årlige ekspedisjoner til antarktiske farvann.

Med seg hadde han fullmakt fra Utenriksdepartementet for å kunne annektere nytt land som ikke allerede var okkupert. Dette resulterte i de tre norske biland­ene Bouvet-øya, Peter den 1. øy, og Dronning Maud Land. De to førstnevnte beskjedne øyer, sistnevnte et gigantisk landområde på det antarktiske kontinent, 2 700 000 kvadratkilometer stort − syv ganger større enn Norge.

Dette utgjør en sjettedel av hele det antarktiske kontinent, og strekker seg fra et 2000 kilometer bredt belte langs kysten og helt inn til polpunktet.

Les også: Her mistet Roar sin sønn Isak (6)

På en måte norsk

Dronning Maud Land er under norsk suverenitet, men er ikke en del av kongeriket Norge. Norges krav er vernet av en avtale mellom alle land med interesser i området. Avtalen, The Antarctic Treaty System, ATS, regulerer alle forhold som angår Antarktis, siden ingen offisielt eier noe av kontinentet. ATS-avtalen utløper i 2048. Hva som skjer etter dette, vet ingen.

Den store aktøren

Kina ønsker å bygge supermaktsmuskler. I dag er landet oppe på 2. plass i VM i økonomi, bak USA. Professor Anne Marie Brady ved universitetet i Canterbury har fulgt Kinas ekspansjon tett. I boken «China as a polar great power» beskriver hun hvordan generalsekretær Xi Jinping, i en tale i Hobart, Australia, i 2014, ikke la fingrene imellom:

− Kina har ambisjoner om å bli en polar stormakt.

Ifølge Anne Marie Brady er strategien et ledd i Kinas vei til å bli en global supermakt. For å nå målet må Kina ha tilgang til ressurser utenfor eget land. Ressurser som, som Brady peker på, finnes i overflod i Antarktis.

Ikke bekymret

I Norge er polarmyndighetene lite bekymret over Kinas ambisjoner i Antarktis:

– Det er positivt at stadig flere land engasjerer seg i det internasjonale samarbeidet under Antarktistraktaten. Dette innebærer at stadig flere forplikter seg til å ta vare på miljøverdiene og naturen i Antarktis, samt viktige bidrag til kunnskapsinnhenting og forskningssamarbeid i disse områdene, skriver Norsk Polarinstitutt og Utenriks­departementet til Vi Menn.

Hvordan Kinas interesse for mineralressursene i Antarktis passer inn i dette bildet? Utenriksdepartementet og Polarinstituttet viser til ATS-avtalen. Denne vil, slik norske myndigheter ser det, hindre enhver uthenting av mineralressurser fra Antarktis, også etter 2048.

Les også (+): 19 mann ble drept: Bare Marcus kom ned fra fjellet

Kjent fremgangsmåte

Professor i statsvitenskap ved Nord universitet, Torbjørn Pedersen, deler hverken klokkertroen på forskning som Kinas eneste fokus, eller at ATS-avtalen er hugget i sten. Han har sett samme fremgangsmåte før:

For 15 år siden omgjorde Kina en boligbrakke i Ny-Ålesund på Svalbard til en forskningsstasjon. Med denne som base har kineserne, ifølge Pedersen, hevdet flere og sterkere rettigheter på Svalbard enn norske myndigheter legger til grunn at de har.

Gjennom sin sterke tilstedeværelse i forskningsmiljøet på Svalbard har nå kineserne skaffet seg reell myndighet over aktiviteten der.

− Særlig Kina posisjonerer seg for et fremtidig ressurskappløp i Antarktis. Kinesiske forskere driver en aktiv ressurskartlegging, som om forbudet mot mineralutvinning skulle stå for fall. Dette er i beste fall kinesisk langtidsplanlegging, sier Pedersen.

Også han mener ATS-avtalen står sterkt, men:

− Traktatsystemet i Antarktis har vært en stor suksess gjennom flere tiår og bidratt til ro og stabilitet i området. Samtidig ser vi at verden er i endring, og at den internasjonale rettsordenen undergraves. Internasjonale avtaler brytes og sies opp. Ikke engang avtalesystemet for Antarktis bør tas for gitt, advarer han.

Les også: Drapsagentene som gir blaffen: – Det internasjonale samfunnet er et anarki

Skattkammer

At Kina er der kun for forskningens del, tilbakeviser de også selv. Etter at Chinese Academy of Geological Sciences i 2009 anslo Antarktis’ kullfelter til å inneholde inntil 500 milliarder tonn kull, uttalte PRIC, det kinesiske polarinstituttet:

− Når alle verdens ressurser er utnyttet, vil Antarktis være et globalt skattkammer av naturressurser.

Posisjon og innflytelse i Antarktis kommer gjennom forskning. Kina har nå fire forskningsstasjoner, den femte er underveis. USA har tre, Australia fire, og Russland har fem.

Norge har én helårlig tilstedeværelse: Troll-basen på Dronning Maud Land. I tillegg kommer det nye forskningsskipet FF Kronprins Haakon, superbåten til 1,5 milliarder kroner som Norsk polarinstitutt overtok i 2018.

Tyngde

I 2015 la daværende utenriksminister Børge Brende frem en stortingsmelding om Norge i Antarktis. Her fremgikk tydelig den norske strategien for å bli hørt og beholde innflytelsen i Antarktis:

− Forskning og overvåkning skal bygge opp under norsk posisjon, politikk, forvaltning og næringsvirksomhet i området.

Med klodens økende behov for protein har krillforekomstene i området potensielt stor fremtidig verdi. Også annen biomasse fra havet utenfor Antarktis kan utnyttes til å skape nye produkter. Kina har, ifølge professor Anne Marie Brady ved universitetet i Canterbury, allerede søkt om patent på over tusen organismer.

Strategisk

Kinas svar på det amerikanske satellittnavigasjonssystemet GPS − BeiDou-2 − er nå utplassert i Antarktis. Ifølge professor Anne Marie Brady er kinesernes offisielle begrunnelse «forskning». Men BeiDou-2-systemet kan også brukes til å styre raketter.

På det offisielle verdenskartet for Kinas «folkets frigjøringshær» ligger Antarktis sentralt plassert, omkranset av verdenshavene. Sydpolen, som var verdens siste utpost da Roald Amundsen kom frem i 1911, er i ferd med å bli veldig sentral i gigantenes kamp om verdensherredømme.

Vi Menn har forgjeves forsøkt å få Kinas representanter i Norge til å kommentere landets ambisjoner i Antarktis.

Er det noe Ole Anders Nøst og de som har vært i Antarktis vet, er det at godvær kan bli ruskevær på kort tid. Rundt forskningsstasjonen Troll kunne det plutselig blåse opp:

− Da kunne det plutselig bli fokksnø, og vi måtte pakke sammen utstyret så det ikke snødde ned.

Om utstyret i fremtiden også står utsatt til for geo-politisk uvær, er fortsatt uvisst.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 39 2020