Derfor ble geirfuglen utryddet
Geirfuglen kunne ikke fly: I møtet med mennesker, var den sjanseløs
Geirfuglen kunne ikke fly og var et lett bytte for overivrige fangstfolk. I 1844 ble de siste geirfuglene i verden drept.
Hva tenkte de – islendingene Jon Brandsson og Sigurdur Islefsson – som gikk i land på øya Eldey sør for Island 3. juni 1844 og vred nakken om på jordas siste hekkende par av arten geirfugl?
Eller hva tenkte Ketil Ketilsson som ved et uhell trampet i stykker det siste geirfuglegget den samme dagen. Ved et uhell, men likevel …
Størst
Geirfuglen var den største fuglen i alkefuglfamilien. Nebbet lignet på et alkenebb og kroppsformen på en lomvi. Det var en stor fugl, fra 75 til 85 cm lang, med hvit underside og svart overside – akkurat som alke og lomvi.
Hodet var svart, og foran hvert øye var det en stor, hvit flekk. Vingene var korte, så den kunne ikke fly. Dermed var den et ekstra lett bytte.
Geirfuglen fantes i den nordlige delen av Atlanterhavet, langs kysten av Newfoundland og Labrador i Nord-Amerika, Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene, Shetland og Skottland. Geirfuglknokler fra steinalderen viser at fuglen også fantes langs Norskekysten.
Det var Pankhurst som først beskrev disse fuglene. I 1578 seilte han over Atlanterhavet til Newfoundland, og der traff han noen store fugler som ikke kunne fly. Han kalte dem pingviner, fordi de var store og fettrike. Ordet «pingvin» stammer kanskje fra det latinske «pinguis» eller det spanske «pinguigo» som refererer til fett på fugler.
Det handlet altså ikke om at fuglene lignet pingviner. At pingvinene på den sørlige halvkule heter pingviner, skyldes derimot at de lignet på geirfuglen – som altså ble kalt pingvin.
Det er også andre forklaringer. Penguin kan ha sin opprinnelse i det walisiske «penn» (hvitt) og «gwyn» (hode). Man kan tenke seg at det var walisiske fiskere som så fuglen og så ga den et navn som siden ble hengende ved fuglen. Det siktes da til de hvite flekkene fuglen har på hodet.
En tredje forklaring kan være at geirfuglene holdt til på ei øy ved Newfoundland, som ble omtalt som Penguin (Penguin Island). Fuglekolonien på øya lå på en odde som stakk ut som et hode, og mengden med fugleskitt var så stor at den farget berget hvitt. Slik kan man tenke seg at øya ble omtalt som «øya med hvitt hode», Penguin Island.
Kappløp
Hvorfor ble geirfuglene drept i 1844? Jo, etter hvert som fuglene ble sjeldnere, ble det kappløp mellom naturhistoriske museer om å få tak i geirfugler til samlingene sine.
De islandske fangstfolkene fikk utbetalt skuddpremie for fuglene, og de hadde også fått bra med penger for verdens siste geirfuglegg – om de ikke hadde vært så klumsete at de klarte å tråkke på egget.
* Geirfuglen tilhørte alkefamilien
* Den var 75–85 cm høy og veide rundt fem kilo
* Geirfuglen kunne ikke fly og var et lett bytte
* Geirfuglen var en dyktig svømmer som levde av fisk
* Den hekket i store kolonier, slik som andre alkefugler
* De siste geirfuglene ble drept på Eldey utenfor Island i 1844
* Ubekreftet observasjon ved Vardø i 1848
De var faktisk ute på bestillingsoppdrag. Øynene, tungene, innvollene og andre bløtdeler fra de to siste individene ligger på sprit i Zoologisk Museum i København. Hvor skinnene tok veien, er det ingen som vet.
I 1833, altså 11 år før de siste individene ble klubbet i hjel, ble det drept 24 individer på Eldey. Ett av disse eksemplarene befinner seg på Zoologisk Museum i Oslo, og det finnes om lag 80 utstoppede eller skinnlagte geirfugler i verdens museer og samlinger.
Eksemplaret i Oslo står ikke framme i publikumssamlingen. Til det er det altfor verdifullt. Geirfuglen står innelåst i et skap på loftet. Jeg må be om ærbødig audiens for å få lokket geirfuglen ut av skapet – og ut i lyset – for å bli avfotografert. Det er en følelsesmessig opplevelse å ta bilde av en fugl som ikke lenger er blant de levende.
Skipskost
Museenes innsamling var bare spikeren i kista. Før det ble fuglene klubbet i hjel for å brukes som mat. I løpet 1500-tallet brukte europeiske fiskefartøyer ved Newfoundland mer enn tusen geirfugl per båt som mat.
Fiskerne oppdaget raskt at fuglene var lette å fange. Store flokker kunne omringes. De la planker fra berget og over i fiskebåtene, slik at fuglene kunne drives rett om bord. Tusener av geirfugler ble brukt som skipskost.
Tonnevis med geirfugl ble saltet og fylte båt etter båt, men de ble også spist og kokt på stedet, som en god avveksling fra fisk. De oljefylte fuglene var egnet som brensel. Det var også populært å fylle puter og dyner med geirfuglfjær.
Fuglene gikk mot utryddelse, og det hjalp ikke at borgermesteren i hovedstaden på Newfoundland truet med piskeslag om noen tok fjær eller egg. Helt på slutten av 1700-tallet var det nesten ingen geirfugler igjen på Penguin Island, som var den mest kjente hekkeplassen. De siste ble drept i 1801–02.
Ubekreftede observasjoner
1844 ble det offisielle utryddelsesåret for geirfuglen, men det foreligger ubekreftede observasjoner av geirfugl i Norge fra 1848, da 25-åringen Lauritz Odin Brodtkorb muligens drepte en geirfugl i Reinøysundet ved Vardø. Følget hans så fire fugler, men visste ikke hva det var. Brodtkorb fyrte av et skudd og traff en av fuglene midt i den hvite flekken mellom øyet og nebbet.
Den unge mannen skrev brev til zoolog Robert Collett om funnet: «Den dagen jeg skjød Fuglen, blæste det storm af Syd, saa Vandet var adskilligt oprørt med Strømskavl, hvilket bidro til, at vi ikke fikk betragte fuglen nøye.» Da han kom til land, var fuglen ødelagt og ble derfor kastet. Noen dager etter dro han til sjøs for å se etter de tre andre, men fant ingen.
Det ble også meldt om observasjoner utenfor Newfoundland i 1852, men ingen flere egg ble funnet etter at det siste egget ble tråkket på i 1844. Nok en art var utryddet av mennesker.
Man skulle tro at vi hadde lært etter fadesene med elefantfugl og geirfugl, men det hadde vi tydeligvis ikke. Mange arter har blitt utryddet etter geirfuglenes endelikt – og rødlista viser at flere arter står i fare for å forsvinne.
Denne saken ble første gang publisert 18/04 2023, og sist oppdatert 24/09 2024.
