Eventyrlig ørretfangst:
Christer hadde hørt ryktene om det gode ørretfisket i dalen. Slik gikk det da han testet
I en grøderik dal, mellom blankskurte fjellsider og ville tinder, ligger de – lett tilgjengelig. Det høres nesten for godt ut til å være sant.
Denne saken er skrevet av Christer Rognerud, ivrig jeger, sportsfisker og naturguide. Han og familien er kjent som Villmarksfamilien, etter et helt år på tur i norsk natur.
Så langt tilbake som høsten 2018, under året vårt på tur, traff vi på to eldre og trivelige karer fra Hamarøy som fisket sjøørret.
Karene skrøt blant annet uhemmet av ørretfisket og den flotte naturen i Sagvassdalen, med fiskevann på rekke og rad mellom høyreiste fjell og vide daler.
Et forlokkende område, lett tilgjengelig og tilrettelagt. Det hørtes nesten for godt ut til å være sant.
Vi var litt seine i avtrekket, og det skulle ta hele fem år før satt kurs mot Hamarøy for å teste det ut selv.
Les også (+): Den ukjente ørretperlen på Sørlandet
På rekke og rad
• Opprettet i 2011 og er Hamarøys største naturreservat.
• Sagvassdalen ligger sørøst i kommunen. Naturskjønt dalføre, tilnærmet upåvirket av nyere inngrep. Skogen har stått urørt i over hundre år.
• Området omfatter hele indre del av Sagvassdalen, fra Sjuendevannet og innover (sørøstover).
• Typisk U-dal. Dalbunnen er vid og bred i vest, men ved Sildhopskaret snevres den inn, med ruvende fjellsider på begge sider.
Det hadde blitt ettermiddag før vi passerte Femtevatnet.
Isak syntes det var forunderlige navn på fiskevannene her. De har fått navnene sine fordi de ligger på rekke og rad, forklarte lillesøster Ylva overbevisende.
Det hadde vært yr i lufta og lavt skydekke hele bilturen. Vi håpet i det lengste at meteorologens spådommer om værskifte med høytrykk skulle slå til, men det så dårlig ut.
Da vi ankom parkeringen ved Sjettevatnet, hang fortsatt tåka som et lokk over Sagvassdalen. Vi åpnet bakluka, og både leir- og fiskeutstyr ramlet ut av det fullstappede bagasjerommet.
Hamsuns hyllest
Midt i kaoset endret hele dalen karakter, som ved et trylleslag. Sola brøt gjennom skylaget, og dalen åpnet seg.
I horisonten fikk vi øye på Sjuendevasstinden som steg opp av tåkehavet.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Knut Hamsun lot seg fortrylle av naturen her. I perioder av sitt liv bodde forfatteren og nobelprisvinneren på gården Kråkmo, et steinkast fra Sagvassdalen. Her skrev han deler av boka «Markens Grøde», som beskrives som Hamsuns hyllest til naturen.
Sola varmet godt og sommerfølelsen var tilbake. Isak og Ylva benyttet muligheten til å ta seg et forfriskende bad i det krystallklare vannet, mens Anne Karen pakket om og stelte i stand en matbit.
Gode og mette så vi fram til å komme oss ut i båt på Sjettevatnet og fiske oss over vannet, for så å gå videre til Sjuendevatnet.
Langs sandstranda lå det mange båter. Med nøkkelen i hånda prøvde vi å finne riktig båt. Ifølge beskrivelsen skulle den være merket og ligge på den faste båtplassen, men der fant vi ingen.
Frustrasjonen vokste, og det var mildt sagt dårlig stemning da vi innså at båten var forduftet og at vi i stedet måtte pakke om og ta beina fatt.
Les også (+): «Ørreten i Villsjøen er den sprekeste jeg har opplevd», fortalte en eldre fisker meg. Slik gikk det da vi dro dit
Båtmysteriet oppklart
Stien var godt merket, men smal og litt kronglete i starten. Vi vandret langs nordsiden av Sjettevatnet og speidet samtidig etter båten, som var sporløst forsvunnet.
Like før vi kom til enden, svingte stien ned mot vannet. Her møtte vi en hyggelig familiefar, som hadde fått en flott ørret i innsjøen. Han hadde leid hytta, og var veldig fornøyd med at det fulgte med to båter på hytteleia. Men det fulgte imidlertid bare med én båt på hytteleia!
Heldigvis hadde vi rukket å gå av oss den verste frustrasjonen på stien. Anne Karen og jeg kikket på hverandre og forsto at båtmysteriet var oppklart.
– Den ene båten har vi leid, men vi skal videre til Sjuendevatnet, så dere kan beholde den, sa jeg vennlig før vi fortsatte videre.
Fra Sjettevatnet fulgte vi stien inn i furuskogen og videre forbi Lomtjønna, et idyllisk lite tjern. Derfra gikk vi den delvis klopplagte stien på nordsida av Sjuendevasselva og opp til Sjuendevatnet.
Utfordringene på veien hadde gjort at klokka hadde løpt ifra oss, men vi kom akkurat tidsnok til å oppleve en nydelig solnedgang ved utoset.
Magisk øyeblikk
Vi speidet utover det speilblanke vannet og den vide U-dalen. Rester av tåka hang som et hvitt slør rundt fjellene. Dalen ble avløst av de ruvende fjellsidene, med Sjuendevasstindens karakteristiske granittkuppel og blankskurte fjellside, som kveldens siste solstråler malte i duse rødtoner.
Det var en fin naturopplevelse, og det føltes som om tida et lite øyeblikk sto helt stille.
Ei lita stund fryktet vi for at båten vi hadde leid ved Sjuendevatnet også hadde forduftet, men etter en telefon til Hamarøy jeger- og fiskerforening, fant vi den omsider. Til stor lettelse for liten og stor.
Vi pakket båten full av utstyr og rodde mot sørenden av innsjøen. Stillheten ble kun avbrutt av knirkingen fra åregaflene, og åretakene gled rolig gjennom det speilblanke vannet.
Her inne, en knapp time fra nærmeste vei, fikk vi virkelig villmarksfølelsen. I alle fall denne kvelden.
Ingen gevinst på Lotto-spinner
Isak og Ylva hadde lyst til å prøve fiskelykken, og fikk på hver sin spinner. Isak en oransje og gullfarget Lotto-spinner, mens Ylva fikk en svart og kobberfarget Vibrax-spinner.
Vi rodde spinnerne like utenfor marbakken, langs nordsida av vannet.
«Napp», ropte plutselig Isak. Bremsen hvinte og ørreten gikk opp i vannoverflata, slo med spolen, og borte var den. Til stor skuffelse for Isak, som hadde tenkt å vise lillesøster Ylva hvem som var den beste fiskeren.
Ikke lenge etter var en ny ørret bortpå den samme spinneren, men den lot seg heller ikke lure.
I østenden av vannet, rett før vi skulle gå i land for å slå leir, fikk endelig Ylva napp. Fisken slapp etter par sekunder, til stor lettelse for storebror.
Både små og store var sultne og klare for å slå leir. Vi satte kursen mot ei stor furu som sto nede ved den idylliske sandstranda.
Da teltet var satt opp og ferdig innredet, samlet vi drivved som lå langs stranda.
Tåka og bålrøyken la seg over vannet i augustmørket. Med kakao i turkoppene, nystekte ostesmørbrød og kortspill, nøt vi får første natt i Sagvassdalen naturreservat til det fulle.
Les også: Den spesielle fisken finnes kun i noen få vann i Norge
Nattutsett betalte seg
Da Anne Karen og ungene hadde lagt seg, prøvde jeg noen kast med en mørk Sølvkroken spesialsluk. Jeg kastet den godt utenfor marbakken og lot den synke i noen sekunder, før jeg sveivet den rykkvis inn.
Jeg fisket meg systematisk langs land og kastet i vifteform, men uten resultat. I håp om å sikre ørret til frokost, satte jeg ut et par stenger med mark og søkke før jeg tok kvelden.
Tidlig neste morgen våknet jeg av lette regndråper som traff den tynne teltduken. Vi hadde håpet at godværet skulle vedvare, men til vår trøst gir vanligvis ustabilt vær og værskifte godt fiske.
Anne Karen og ungene sov fortsatt godt. De liker å sove litt lenger enn meg, så jeg lurte meg forsiktig ut, for å unngå å vekke dem.
Jeg kastet et raskt blikk bort på markstengene og så at det ene snøret hadde flyttet mye på seg i løpet av natta. Spent tok jeg tak i stanga og begynte å sveive inn.
Da jeg strammet opp, sprellet det i enden av snøret. Det var fortsatt mye liv i ørreten, og den kjempet febrilsk for å unngå å komme inn på grunt vann.
Fisken på knappe halvkiloen hadde slukt marken, noe som var et godt tegn. På den andre stanga satt det nok en ørret, betydelig mindre, men en fin steikefisk.
Fiskekjøttet på den største ørreten var rødt og delikat. Jeg tredde på et par nye meitemarker og kastet ut til kanten av marbakken.
Ørret til frokost
Da jeg vekket de tre syvsoverne, var det blitt oppholdsvær igjen. Jeg begynte å steke de ferske ørretfiletene og krydret med salt og pepper. Akkurat idet jeg skulle til å steke de to siste stykkene, så jeg at snøret strammet seg opp på den ene fiskestanga.
– Nå må dere stå opp, fisken biter! ropte jeg oppspilt og sprang ned til stranda.
Jeg tok tak i fiskestanga og holdt stangtuppen høyt. Den bøyde seg, og jeg kjente at det var god motstand i enden av snøret. Jeg ga et bestemt mothogg. Ørreten ble vill og svømte raskt utover langs land.
Jeg var ikke i tvil om at denne var betydelig større. Like utenfor strandkanten fikk jeg øye på den blanke og feite fisken.
Isak og Ylva kom ned til meg og fulgte spent med. Ørreten gled utmattet inn mot land. Jeg tok et godt tak rundt gjellelokkene og løftet den inn på land. En feit og fin ørret på sju hekto, turens største så langt. Jeg gjorde den opp med en gang, og filetene på denne var dyprøde i kjøttet.
De delikate ørretfiletene ble servert på brødskiver som var lett ristet på bålet.
Ørretene gikk ned på høykant både hos to- og firbente. Gordon setteren vår, Balto, lurte på om det var mer å få, etter å jafset i seg de to filetene som ble til overs.
Fiskebett i ustabilt vær
Gjennom dalen kom og gikk regnbygene, og det ustabile været fikk virkelig fart på fisket. Ungene søkte ly i teltet, mens Anne Karen og jeg tok med oss slukstengene på en tange.
Det var knapt fire meter ut til marbakken, og etter et par kast nappet det kraftig i stanga til Anne Karen.
Den effektive Lotto-spinneren hadde nok en gang gitt uttelling. Fisken gjorde et par hissige utras, før Anne Karen fikk ørreten på knappe halvkiloen opp på land. Rett etterpå fikk hun enda en flott ørret på åtte hekto.
Brått brøt sola gjennom tåka, og ungene kom ut av teltet. Isak og Ylva småløp ned til vannkanten og hadde lyst å fiske fra båten.
Anne Karen ble med dem utpå. De ville dorge med meitemark, slik vi bruker å gjøre med packraftene våre i Børgefjell.
Med svivel, splitthagl og ei marklyse dansende 30 cm bak, rodde de sakte ut og inn over marbakken. Da de passerte meg like utenfor tangen, ropte Isak at han hadde fått fisk.
Jeg var rask med å finne fram fotoapparatet og knipset bilder av landingen og de fornøyde fiskerne. Like etter fikk Ylva også en pen ørret. Vi hadde mer enn nok fisk til dagens middag, så da ga vi oss.
Les også (+): Spesielle triks for ørretfiskere: Slik får du den største fisken
Vellykket jomfrutur
Det var meldt skikkelig drittvær senere på ettermiddagen, så vi bestemte oss for forlate den idylliske leirplassen og dra videre til Lahko nasjonalpark. Tilbake i bilen ved Sjettevatnet, kunne vi si oss strålende fornøyd med fisketuren i Sagvassdalen.
På den intensive og vellykkede jomfruturen i Knut Hamsuns rike hadde både omgivelsene og fisket innfridd forventningene våre.
Fisketips i Sjuendevatnet
Det er krystallklart vann i Sjuendevatnet, med tydelige overganger fra grunt til dypt vann (marbakken), spesielt i nordøstenden av vannet.
Et godt tips er å fiske med meitemark, spinnere eller skjesluker langs marbakken. Fisker du fra båt, dorg gjerne i S-svinger inn og ut av marbakken. Det gir plutselige fartsendringer på agnet, noe som ofte trigger fisken til hogg.
Velg mørke farger på kunstagnet om kvelden/natta og lyse farger på dagtid. Bunnmeite med meitemark rett innenfor marbakken gir ofte fisk og er spesielt effektivt om kvelden, natta og tidlig om morgenen.
Kjekt å vite
Atkomst: Om sommeren benyttes skogsbilvei fra E6 med avkjørsel ved Femtevassbrua. Følg skilt videre til Sagvassdalen. Derfra er det omtrent 2,5 kilometer fram til parkeringen ved den nedre enden av Sjettevannet.
Båt: Hamarøy JFF låner ut båt både i Sjette- og Sjuendevannet via inatur.no. Båten koster 200 kroner per døgn per båt. Nøkkel hentes ved parkeringen på Sjettevannet.
Hytte: Haraldbu ligger i øvre enden av Sjettevannet. Hytta har kombinert stue og kjøkken, overnattingsplass for åtte personer, vedhus og utedo. Pris for medlemmer er 350 kroner per døgn, 600 kroner for ikke-medlemmer.
Fiskekort: Her gjelder Statskogs Norgeskort for innlandsfiske. Kjøpes via inatur og koster fra 75 kroner per person per døgn.
Fiskevann: Både Femte-, Sjette- og Sjuendevatnet byr på godt fiske. Alle vannene huser ørret av meget god kvalitet og størrelse, og det er gode muligheter for å få seg en ørretmiddag.
Sjettevatnet er et perfekt fiskevann for de minste i turfølget, da du kan kjøre helt fram til vannet. Fisken er vanligvis bitevillig. Ifølge lokale fiskere er det tatt ørret på godt over tre kilo her.
Syvendevatnet ligger to kilometer fra nærmeste bilvei, og her inne får du virkelig følelsen av å være i villmarka. Det er ikke uvanlig å få ørret på kiloen, og snittstørrelsen ligger et sted mellom fem og åtte hekto.
