Fisketips
Kjøring av fisk: Dette gjør du når storfisken biter
Når storfisken endelig biter, betyr det at vi har noen utfordrende og spennende minutter foran oss til å få inn fangsten.
Historiene om storfisker som slo seg løs fra krokfestet, som bøyde kroken eller som dro av sena, er mange.
Småfiskene klarer av naturlige årsaker ikke å dra av lina eller bøye kroken, selv om de hopper, spreller og kjemper hardt imot.
Likevel mistes det også mange fisker av moderat størrelse.
Noen ganger er det ikke til å unngå, kanskje fordi kroken kun sitter i en liten skinnflik, eller fordi knuten løsnet.
Men det er likevel udiskutabelt at den som kjører fiskene fornuftig, får flest inn til land.
Fiskeskole (+): Her kan du lese flere av Villmakslivs fiskeguider
På isen
Stor fisk vil nesten alltid dra ut line – eller dra den av. Det betyr at isfiskeren absolutt bør ha en pilkeutrustning med en form for snelle eller spole, helst med justerbar brems.
De rimelige plast-pilkestikkene med enkel spole kan fungere greit nok, men det er viktig at man er kjent med utstyret og kan frigjøre spolen på kort varsel.
På mange stikker skjer dette ved å dytte ned en hendel. Pass på så det ikke blir surr i sakene. Ved å holde hånda mot spolekanten kan det bremses, slik at vi ikke får øverløp og snørefloke.
Ismeiterne bruker ofte haspelsnelle og stang på en drøy halvmeter, slik at fisken kan kjøres omtrent som med sommerredskap. Det kan også brukes fluesnelle eller en modell av isfiskesnelle.
Uansett kan det være en prøvelse å få fisker i størrelsen L eller XL opp av et pilkehull.
Fisken skal da tvinges fra sin horisontale tilværelse til å stige vertikalt gjennom et sylinderformet hull. Mye av hemmeligheten er å bruke tid til kjøringen og trøtte ut fisken før den hales opp.
Les også (+): Av og til kan det lønne seg å tenke smått ...
Forsiktig
Med enkel pilkestikke velger mange å kjøre stor fisk ved å holde sena i hendene.
Pilkestikka bør da helst kastes unna på isen med vinden for å unngå surr. Med litt følsomhet kan denne metoden fungere, men den er litt risikobetont, fordi det kan bli surr når sena legges opp på isen og så kanskje trekkes raskt ut igjen av fisken.
La helst snøret passere hånda, som holdes litt opp over hullet når fisken raser ut. Da blir det ikke så lett snøretjafs.
Siste fase i dette eventyret er uansett krevende. Nå skal fiskehodet og deretter hele fiskekroppen opp gjennom hullet.
Hullet må være fritt for issørpe, så vi kan se fisken. En isfiskeklepp kan komme godt med.
Alternativet vi ofte ser – med blandet hell – er at hånda stikkes nedi for å sikre fisken. Prøv i så fall å få hånda ned og under fisken, så den kan vippes opp.
Du kan også stikke fingrene under gjellene eller klemme rundt hodet med peke- og tommelfingeren. Vær skånsom dersom fisken skal slippes ut igjen.
Snellebremsen
En avgjørende faktor for å kunne kjøre fisk fornuftig, er at bremsen på snella er riktig justert, enten det er sommer- eller vinterfiske, i ferskvann eller saltvann.
Sjekk alltid bremsen under oppstart av fiskingen, som en fast prosedyre.
Bremsen må ikke være så hardt tilskrudd at du ikke klarer å trekke ut snøre relativt lett, men heller ikke så løs at tilslag og kjøring ikke blir effektivt.
En dyktig fisker justerer gjerne også snellebremsen litt når det kjøres storfisk.
Om denne eksempelvis legger seg på skrå i en elvestrøm og lar seg føre nedover der det ikke er mulig å løpe etter langs bredden, må du kanskje stramme til så mye at det nærmer seg grensa for snørebrudd.
Hvis fisken gjør luftsprang, bør draget være lett, og stanga må umiddelbart senkes for å oppnå minst mulig press. Og hvis du rekker det, er det lurt å justere bremsen løsere.
Under heftige og brå utras får man uansett igjen for å justere snellebremsen litt løst.
Les også (+): Slik får du mer ørret – disse to faktorene har alt å si
Stanga jobber
Enten det fiskes med sluk eller flue, bør stangas spenst og bøyelighet utnyttes under kjøring av fisk.
Vi har best nytte av disse egenskapene når stanga holdes opp eller til siden med 90 graders vinkel i forhold til snøreretningen. Da er faren for at fisk skal slå seg løs mindre, fordi det alltid vil fjære ved brå rykk.
Ikke sjelden vil en stor fisk trekke så kraftig at det ender med at fiskeren holder stanga så den peker rett mot fisken. Da er alle stangas gode egenskaper under kjøring eliminert, og hvis snellebremsen i tillegg er for stram, kan fiskegleden brått ta slutt.
Det er umulig å lage en nøyaktig beskrivelse av hvor mye bremsen bør strammes og hvor mye stanga bør bøye seg under kjøringen.
Er snøret eller fortommen tynn, må det tas hensyn til dette. Er stanga stiv, bør snøret får renne ut selv om toppen ikke står i stor bue.
Under kjøring av fisk er det uansett viktig at det med få unntak alltid skal være et jevnt drag for å trette den ut.
Best fersk
Blant de vanlige sportsfiskene våre, er makrellen en av de feiteste. Avhengig av årstid er den på nivå med sild, og kan ha over 30 prosent fettinnhold.
Høstmakrellen er feitest, etter å ha fråtset i mat gjennom sommeren. Fettet lagres i fiskekjøttet, og fett kan som kjent bli harskt.
Feit fisk anbefales derfor ikke lagret i fryser mer enn tre måneder. I kjøleskap vil vi oppleve at makrellen lett harskner eller surner og får dårligere smak etter relativt kort tid.
Makrellen smaker best helt fersk. Mange foretrekker den sprøstekt, men både varm- og kaldrøkt makrell er delikatesser.
La oss også avlive myten om at du bare får makrell på kroken i juli og august.
Fisker du litt dypere enn det som er vanlig på sommerstid, kan du treffe makrellen både seint på høsten og om vinteren. Fisken spiser riktignok mindre om vinteren, og kan da stå ganske dypt i fjordene.
Haspel sånn eller slik?
På bildet over ser vi en haspelfisker med snella plassert under stanga, som er normalt og gir et godt grep og god balanse.
Hånda holder rundt snellefoten med én eller to fingre foran halsen på snella. Dette gir god balanse både under aktivt fiske og ikke minst når den andre hånda skal håndterer håven.
Av og til ser man likevel fiskere som har haspelsnella plassert oppå stanga. Grunnen kan være at man er uerfaren eller er vant til multiplikatorsneller, som skal være på oversiden av stanga.
Det kan også være at man føler det best å sveive med slik snelleplassering, eller ikke vet at sveiva på haspelsneller flest kan skiftes fra den ene til den andre siden.
Prøv med snella under stanga, og du vil alltid fortsette med det!
Miniklepp redder fangsten
Mange isfiskere har opplevd å miste en stor fisk nettopp idet den skulle opp av hullet. En liten klepp kunne sikret fangsten.
Under isfiske er den mest kritiske fasen når fisken skal opp gjennom hullet. Noen ganger ryker snøret, i andre tilfeller er det krokfestet som løsner.
Ofte kjører fiskeren armen ned i hullet i forsøk på å knipe fisken, men å få fatt i en sleip fisk med hånda under slike forhold kan være ganske vrient.
En isfiskeklepp er løsningen om du vil sikre deg fisker som er så store at de ikke uten videre kan løftes opp fra hullet etter snøret. På bildet over ser du en ørret som ville vært tapt uten bruk av isfiskeklepp.
Om fisken skal settes ut igjen, må kleppingen skje skånsomt i underkjeven, ikke i kroppen som her.
Det er viktig å oppbevare isfiskekleppen slik at den er lett å få tak i, som i ei stor lomme, i sidelomma på sittesekken eller ved at den ligger klar på isen.
Krokbeskytteren må være lett å løsne, og krokspissen skal være sylkvass.
Om storfisken sitter på kroken, bør alt av issørpe fjernes fra hullet under kjøringen, slik at det er mulig å stå på kne ved hullet med sola i ryggen og se klart under kleppingen.
Dersom isen ikke er veldig tykk, er det mulig å kleppe fisken før den er på vei opp gjennom hullet. Da er det viktig å kleppe i hodet, ellers kan den komme på tvers i hullet, uten at du får den opp.
Les også (+): Tørrfluefiske tar en dag å lære – et liv å mestre
Kjøp – eller lag din egen
Det fås kjøpt teleskopiske isfiskeklepper på under 20 centimeter som kan trekkes ut til en meter. De tar liten plass, og kan derfor være med på hver fisketur uten mye bryderi.
Du kan også lage en isfiskeklepp ganske enkelt.
Øverst på bildet over ser du en hjemmelagd klepp av ei modifisert, lita teleskopstang som var ubrukbar fordi en snørefører var ødelagt.
Det er satt fast en solid krok i stangtoppen av massiv glassfiber. Kroken har gap på ca. to centimeter og er festet med lim og surring med tråd.
Du kan også bruke ei teleskopisk antenne fra en radio eller bil. Surr og lim på tau som håndtak.
Spissen på kroken kan sikres med en vinkork eller plastslange.
