Ørretfiske fra gummibåt: En optimal løsning

Fiskeskole (+): Her kan du lese flere av våre fiskeguider

Det er tidlig juli. I Alta sliter sommeren med å få varmen opp i et tosifret antall varmegrader. Fremdeles ligger det et godt lag med snø i fjellet, og på de bortgjemte godvannene er det antagelig fremdeles isfiske som gjelder. Fiskeabstinensene er etter hvert blitt så kraftige at vi setter kursen sørover og inn på sentrale deler av vidda. Der har sola gjort vei i vellinga, og vegetasjonen sommerlig grønn. Her inne ligger det ei klynge med grunne vann. Med litt godvær i vente vil temperaturen i vannet fort kunne skyte over 12 grader, og da blir det gjerne bra liv i ørreten!

Skuffende fangst

Turen innover går gjennom kratt og fuktig skog. Til min store forbauselse blir jeg nesten glad over å se en mygg. De tovingede har nærmest vært anonyme så langt i sommer, tydelig misfornøyde med temperaturene. Vennskapet er dog ikke så inderlig at den får sitte i fred på albuen – det får da være grenser!

Marsjen inn mot vannene tar sine timer, og det er en skikkelig opptur å komme fram. Teltet kommer fort opp, og Bjørn har fyrt opp den første kaffekjelen før vi har rukket å pakke ut fiskeutstyret. Det gjør godt i sjela å sitte med nytrukket kaffe og vite at vi skal være her i flere dager. Det er tre år siden vi var her inne sist, og jeg kjenner at jeg nesten ikke kan vente med å ta de første kasta. Er det fremdeles like fin fisk her? Og er den på hugget?

De første kasta er helt magiske. Jeg har en intens tro på at det skal gå på noe stort. Men det skjer ingenting på første kast, og ikke andre eller tredje heller. Men så humrer plutselig Ole-Jacob for seg selv langs sivkanten. I noen herlige sekunder er han overbevist om at det er en fin ørret som kjemper i andre enden av snøret. Helt til fisken nærmer seg land. Gjedde ...!

Skuffelsen står skrevet over hele ansiktet hans. Ole-Jacob er på førstegangsreis her inne, og vi har visst helt glemt å fortelle om gjeddene. Jeg ønsker ikke å være en fiskerasist, men gjedde er alltid en nedtur målt mot en kubbeørret. I dette vassdraget har vi gang på gang blitt lurt på første tilslag. Men allerede etter noen få sekunder avslører gjedda seg ved at den er litt «slapp i fisken». Intensiteten i kampen stilner fort, og det er bare å lempe fisken i hundefôrlageret, for så å kaste ut med nytt håp om ørretfangst.

En optimal løsning

Det er i grunnen ikke rart at gjedda trives godt i disse viddevannene. Langs store deler av vannet er det mye siv, gjerne breie belter med siv som gjør det vanskelig å fiske fra land. Vi har opp gjennom årene prøvd mye rart for å komme ut til gode fiskeplasser. Blant annet vadere og vadere med truger! Denne gangen har jeg med den optimale løsninga – en gummibåt!

For noen år siden kjøpte jeg en to-kilos lettvektsbåt. Med padleåre er dette en fantastisk farkost i disse områdene. Jeg kan rett og slett ikke vente med å teste den! Thermarest-stolen fungerer utmerket for å få litt høyde i gummibåten. Med vadere og crocs er det lett å komme seg inn og ut av båten uten å bli våt.

Nå er det bare å passe på at sluken ikke lager hull i plastikken. Først padler jeg meg ut til en plass der jeg alltid har drømt om å fiske. Det er nydelig å kunne ligge her i smørøyet og kaste i ulike retninger. Allerede på andre kastet røkker det kraftig i snøret. Snella hyler i et par sekunder, men så er det bare dvask fisk. Jammen er det gjedde midt ute på vannet også!

Neste bekymring melder seg raskt – hvordan får man egentlig ei gjedde av sluken i en gummibåt? Her er det mye som kan gå galt. Men det hele ordner seg med en håv og en liten tang.

Etter hvert begynner det å blåse, og båten driver fint over vannet. Dorging fungerer supert. Idet jeg og båten «Elvegris» er midt ute på vannet, hogger det til. Denne ganger fortsetter utraset lenge. Dette er garantert en ørret! Noen litt nervepirrende minutter seinere ligger det en kilos ørretkubbe i båten. Dagens middag er i boks! Da jeg sløyer fisken, viser dietten seg å bestå av 100 prosent marflo. Det er ikke rart at fisken her er av ypperste kvalitet! Min flytende farkost blir ettertraktet av gutta etter denne fangsten.

Sludd og abborfangst

Mens dagene går, sjekker vi ut området. Her er det mange fine og lovende vann, men værgudene er ikke helt med oss. Fjelltoppene i nærheten blir hvitere og hvitere. På et tidspunkt står vi og fisker i sluddbyger. Da må jeg ærlig innrømme både for meg selv og for gutta at jeg har blitt litt værsyk! Vi tar pause fra fiskinga og lager oss bål og koker kaffe i en lun vik.

Da varmen er tilbake i skrotten, frister jeg fiskelykken i det nye vannet. Det kommer en halvstor fisk etter sluken, og meteren fra land hogger den til. Abbor! På neste kast skjer akkurat det samme. For oss altaværinger er abboren en ukjent fiskeart. Jeg har stekt abbor på turer i Pasvik, og ønsker gjerne å overbevise kompisene om at dette er en av de beste hvitfiskene man kan få. Gutta blir faktisk overbevist da de blir servert beinfrie abborfileter. Sluddbyger og ørrettørke blir da glemt for en stund.

Ruggen biter

Bjørn bruker mye tid med fluestanga. Etter hvert også ute i båten. På avstand kan vi se at det har oppstått en litt tricky situasjon der det tydelig er fisk på flua, men båten blir presset inn i sivkanten av en lei nordavind. Den dyktige fiskeren berger likevel fangsten, og kommer glisende tilbake til leiren med en tokilos kubbe.

Det går mot slutten av turen, og jeg har fått blod på tann. Jeg knipser noen bilder av den stolte fluefiskeren, før jeg selv hopper opp i båten for et siste forsøk. Gang etter gang må jeg padle opp mot vinden for å drive mot sør. Jeg satser fremdeles på sluk, og kaster i ulike retninger. Å duve rundt i denne farkosten på disse utilgjengelige fiskeplassene er en magisk følelse. Jeg får én og annen gjedde. Men plutselig – som lyn fra klar himmel – er det bom stopp i andre enden. Først tror jeg at jeg har hekta i et stort tre som ligger i vannet etter sist vårflom. Men nei – dette er fisk!

Straks etterpå går den rett ut i sesongens heftigste utras: 20 meter rett ut. Deretter 20 meter rett mot båten, så 20 meter ut igjen. Fisken er helt gal der ute! På et tidspunkt drar den hele båten mot de kraftige bølgene. Det blir mye armer og bein da jeg etter hvert skal prøve å fotografere fisken under vann, men jeg får det til. Fisken kommer på land, og vil etter hvert havne på middagsbordet hjemme. Jeg gleder meg allerede til å dele begeistringen over fangsten med familien. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv