FISKETIPS
Nøkkelen til napp i kalde fjellvann: Derfor bør du ha vanntermometer på tur
Når sommervarmen gjør fisken treg og passiv i lavlandet, er det på tide å dra til fjells. Værmessig kan fjellturen fort bli et sjansespill, men det er alltid håp i fiskende snøre.
Denne saken er skrevet av Stig Werner, som er en erfaren og ivrig sportsfisker. Han har oversatt flere bøker om fiske og har også skrevet flere selv.
En av de viktigste forberedelsene til fjellfisketuren handler om vær og vind.
På fjellet må du være forberedt på alt fra sommer- til vintervær, selv om kalenderen sier juni eller til og med juli.
Mens det er vår, og snø og is fortsatt ligger i fjellet, kan du danne deg en oppfatning av hvor tidlig sommeren kommer dit. Det sikreste er å høre med eldre folk som bor i traktene. De vil alltid kunne si noe om når vannene går opp.
Sjansen for fisk minsker radikalt hvis det blåser mye på hele fjellturen. Det kan være smart å ha en alternativ plan hvis noen dager er fastlåst til fjellfiske.
Når det blåser
Fisken lar seg påvirke av været. Det er logisk å tenke at fisketettheten er størst på den siden av et vann som har pålandsvind, fordi fiskens næringsdyr blåser dit med overflatevannet. Hvis det er insekter i lufta, opplever vi ofte at dette stemmer.
Om fisken ikke jager insekter på overflaten, og vinden vedvarer, kan fisken samle seg ved bunnen nær lesiden av vannet.
Her forblir vanntemperaturen jevn, vindforholdene roligere og matjakten blir enklere.
Med nordavinden følger ofte kjølig vær, og da vil overflatevannet bli avkjølt. Fisken kan ha en tendens til å unngå det kjølige vannlaget, og de som likevel holder seg der, kan slutte å spise.
Det hevdes ofte at det er dårlig fiske i nordavind, og en forklaring kan være at fisken trekker andre steder enn den pleier. Utfordringen blir dermed å fiske der fisken står.
I sterk vind kan det være lurt å legge fisket til vindstille viker, tett inntil myrtorver der det er dypt og fisken står i skjul, under myrkanter, på lesiden av øyer, odder og steiner og på dypet, der bølgepåvirkningene er små.
Ikke glem å fiske av strømkantene mellom rolig og bølgete vann.
Fiskeskole (+): Her kan du lese flere av Villmakslivs fiskeguider
Fiske i kaldt vann
Fjellørret har som regel en kort vekstsesong. Flere steder er det kun snakk om noen få uker med isfrie vann. Vannet rekker knapt å nå fiskens trivselstemperatur, før isen legger seg igjen.
Ørreten må utnytte tida, og har ikke råd til å la være å spise, selv om vannet er kaldere enn den setter pris på.
I et fjellvann kan derfor en ørret være aktiv selv om vannet holder en temperatur som ville passivisert en lavlandsørret.
Utover sommeren kan temperaturen variere i ulike deler av fjellvannet, der grunne viker og steder med bekkeutløp som regel har høyere temperatur enn åpne og dype vannflater, som er utsatt for vind.
I ytterste konsekvens kan ørreten være aktiv ett sted i vannet og mer passiv et annet sted med kaldere vann, mens forholdene kan være omvendt for røya, som i sommervarme perioder vil søke til dypere og kaldere vann.
En fjellfisker må derfor være innstilt på å være aktiv og forflytte seg fra sted til sted og jakte på områder med gode forhold for ørreten.
Et vanntermometer er smart å ha med seg på tur. Da kan du sjekke vanntemperaturen jevnlig og lokalisere plasser der ørreten kan tenkes å stå. Men det er verdt å merke seg at selv små temperaturforskjeller kan påvirke fisken.
Les også (+): Stor test: Ørretslukene som virker
Sportsfiskerens mareritt
En stangfiskers verste mareritt er å komme fram til et islagt vann.
Men om isen skulle ligge på drømmevannet, er likevel ikke alt håp ute. Da er inn- og utos de rette plassene å oppsøke. Her vil strømninger føre til åpent vann mye tidligere enn andre steder i vannet.
I tillegg vil grunt vann, bekkeos og bekker varmes raskere opp, og dermed tiltrekke seg fisk. For at fisken skal føle seg trygg, trenger den skjul.
Om dagen står storfisken i fjellvannet ofte dypt og utenfor rekkevidde, men om natta kommer den inn mot land for å lete etter mat.
I mindre fjellvann står fisken gjerne ved bevokste bredder der bergskrenter stuper ned i vannet, og utenfor gyngende myrer og myrtorver. Der er det vanligvis også bra med insekter, og fisken er, i hvert fall i perioder, tvunget inn mot land for å finne mat.
Uansett er det smart å studere vannet eller elva før du begynner å fiske.
I mindre vann med stor fisk har du størst sjanse på de første kastene, og ettersom fjellvann generelt er glassklare, er det lett å oppdage fisken.
Men risikoen for selv å bli oppdaget er tilsvarende stor. Det første kastet bør gjøres langs land, for å avfiske området der uten å skremme fisk som står lenger ut. Kast deretter i vifteform utover.
Vær venn med vinden
Nordavind og storm er det ingen som ønsker seg til fjells, men litt vind er bra. En fordel med vind er at det blir enklere å komme nær fisken, og at du ikke skremmer den så lett med kastingen.
Vind gjør det også lettere å kamuflere eventuell vading i fjellelver eller ut i langgrunne fjellvann.
Men uansett er det et godt råd å vade sakte, uten å skape store bølger.
Et optimalt slukfiske fordrer litt vind på overflaten. I klart fjellvann gir små vannkrusninger god kamuflasje, samtidig som fisken tør å gå nærmere land på dagtid.
Om vannet har områder med både stille og krusete vann, vil overgangene mellom blankt vann og krusningene være et typisk område for fjellfisk å patruljere.
Hvis det kun er sporadisk vaking, og overflatefiske ikke gir resultater, kan det være effektivt å fiske nær bunnen med mark eller sluk.
Fjellfisken har sin standplass ved bunnen, og gjør noen ganger raske angrep mot det som rører seg høyt i vannet, før den dykker ned til tryggheten igjen. Andre ganger må den ha maten presentert nede ved bunnen for å bite.
I sterk vind bør fisket konsentreres til dypere vann.
Når det er sol og vindstille midt på dagen, er fjellfisken sjelden særlig aktiv. Prøv å fiske dypt og langt ute.
En sakte og variert slukgange langs bunnen med hyppige spinnstopp, imiterer et fristende og enkelt bytte for storfisken, som dermed angriper.
Les også (+): Den ukjente ørretperlen på Sørlandet
Vent på vaket
Noen ganger kan det lønne seg for slukfiskeren å vente på vak for å unngå å forstyrre fisken med unødige plask.
Observeres et vak, kastes sluken litt til siden for vaksenteret og sveives hurtig inn, umiddelbart etter at den har brutt vannspeilet.
I mindre vann, eller der det ikke finnes dype partier og vannflaten ligger blank, kan det være avgjørende å unngå striper fra sena i vannfilmen.
Det får du til ved å holde stangtuppen under vann under innsveiving, eller ved å holde stanga høyt, mens du sveiver inn sene i lufta før sluken når vannflaten. I slike tilfeller er ei tynn multiline å foretrekke framfor sene.
Ved bekker og elvekulper påvirkes ikke fisken like mye av forholdene.
Det trenger ikke å være mer enn en desimeter dypt vann for at en ørret stiller seg kloss inntil et puslete vanntilsig, en stein eller en myrtorv for å finne mat om kvelden og natta. Fisken er riktignok svært lettskremt, men etter en stund vil den vanligvis komme tilbake til plassen igjen. Uansett får du aldri mange sjanser på slike fisker.
Flue og utstyr i lettvektsklassen er å foretrekke framfor sluk i slike tilfeller, da kan du presentere fristelsene nesten uten plasking.
Husk at fisken ikke bare vaker om kvelden. Tidlig morgenfiske kan også gi bra bett, selv om det er vindstille. Det kan være sporadisk vakaktivitet etter forrige kvelds insektliv, der etterslengere oppdages i morgenlyset.
Spinner og mark
Spinneren er en effektiv fiskefanger på fjellet. Den har en jevnere gange i vannet enn sluken og gir fra seg lydsignaler, og i mørket kan det være en fordel. Spinnere er også svært effektive i bekkekulper, elver og små vann. I vann og elver med mye fisk bør små spinnere kanskje velges framfor sluk.
Et alternativ er å feste ei fortomsflue foran både sluk og spinner, eller ei flue i en meterlang fortom i bakkant.
Markfiske kan også gi gode fangster på fjellet. For fiske i inn- og utos, og generelt i strømmende vann, kan en frilinefisket mark være meget effektiv, altså kun en mark eller to på en krok som blir ført av sted med strømningene i vannet.
Ofte står fisken i utkanten av strømmen, der marken til slutt vil havne. Der det er sporadisk vaking, vil du ved å feste et par–tre splitthagl på sena ca. 20–30 cm over kroken, kunne presentere agnet ved bunnen, der den vakende fisken mest trolig har standplassen.
Ha stram sene for å merke minste antydning til napp. Tilslaget må settes raskt og kontant.
Les også (+): Fisketips: Av og til kan det lønne seg å tenke smått
Fluefiske
Fluefiskeren er mer sårbar for vind og vil noen ganger ha store utfordringer i fjellet. Fisker du høyt til fjells, kan temperaturen synke betraktelig når sola har gått ned, og ikke bare slutter fisken å vake, men det kan også bli problemer med is på lina og i stangringene.
Ofte er den beste fluefiskeperioden når vannet begynner å stilne mot kvelden og sola er på hell. Da er gjerne vakaktiviteten størst.
Er det ikke vak å spore, bør tørrfluene erstattes med nymfer eller streamere, for et dypere fiske.
Ofte kan røya stå på dypt vann eller i dype elvekulper, og å nå ned til den kan være en utfordring. Fortyngede nymfer kan da gjøre jobben.
