Da kanadarøya kom til Norge
Den spesielle fisken finnes kun i noen få vann i Norge
Kanadarøya har vært et eksotisk innslag i norsk fiskefauna i over 50 år, og Lars Nilssen vedder fiskecapsen sin på at det finnes eksemplarer på over 20 kilo både i hovedstadsområdet og i enkelte vann i Trøndelag.
Denne saken er skrevet av Lars Nilssen, som er TV-produsent, forfatter og sportsfisker. Han er blant annet kjent for TV-serien «På fisketur med Bård og Lars», med Bård Tufte Johansen og Lars Lenth. I 2017 ga han ut boka «Ørret»
I etterkant av «Lars og Lars Blogg TV»s stunt i Maridalsvannet i 2010, hvor Lars Lenth og Håvard Stubø fisket ulovlig og undertegnede filmet det hele, traff jeg stadig folk som hadde opplevd eller hørt om lyssky aktivitet i Oslos drikkevannskilde.
Det meste viste seg å være rykter og uverifiserte tredjehåndsopplysninger, men ett tips satte meg på sporet av en historie om noe stort og fremmed, en art som kun en håndfull norske sportsfiskere har kroket.
En amerikansk laksefisk som bare finnes i et knippe norske vann, og det i en størrelse selv ihuga laksefiskere vil finne interessant.
Kanadarøya ble en del av vår fiskefauna for over 50 år siden, og jeg vedder fiskecapsen min på at det svømmer eksemplarer over 20 kilo både innenfor hovedstadens grenser og i enkelte Trøndelags-vann nær svenskegrensen.
Behovet for en predatorfisk
Langvann var et av de første vannene i Oslomarka det ble satt ut ørret. Året var 1936.
Bilder fra utsettingen viser karer med hatt og slips med sinkbøtter med ørretyngel. Det var høytidsstund for den nylig etablerte Oslomarkas Fiske Administrasjon (OFA).
Utsettingen ga gode resultater, og i årene etter krigen ble det tatt flere flotte fisker, enkelte over tre kilo.
Også i Eriksvann sørøst for Langvann startet OFA med ørretutsettinger før krigen, men da Elvåga ble drikkevannskilde for deler av hovedstaden på 50-tallet, og de to vannene hadde avløp til den nye drikkevannskilden, ble det forbudt å fiske, og utsettingene opphørte.
Restriksjonene vedvarte til 1981, og da OFA på ny kunne starte kultiveringsarbeidet, var begge vannene stinne av mort og små abbor.
Langvann og Eriksvann ble pepret med ruser og finmaskede garn hver forsommer i et forsøk på å fiske opp næringskonkurrentene til ørretene vi satte ut. Tusenvis av individer og flere titalls kilo «ugressfisk» ble hanket på land.
Etter 10 år med arbeidskrevende tynningsfiske, begynte vi å innse at de metodene vi rådet over ikke var egnet til å manipulere fiskebestandene i den retningen vi ønsket.
Vi trengte sårt et annet og mer effektivt verktøy. Vi trengte en predatorfisk som ikke var gjedde.
Les også (+): Slik avliver du fisken på en human måte
Lutvann som prøvevann
Den første offisielle utsettingen av kanadarøye i Oslo-området var i Lutvann 31. november 1985. Lutvann er et dypt, kalkholdig vann nord i Østmarka, med Groruddalen som nærmeste nabo.
Også dette ble fritatt for drikkevannsrestriksjoner på 80-tallet, og forsker Magne Grande ved NIVA og OFA fikk tillatelse til å sette ut 75 kanadarøyer i et forsøk på å tynne ut den overtallige røyebestanden i vannet.
Forsøksfiskene var litt eldre enn to år, veide ca. 300 gram og var i overkant av 30 cm lange.
Fisken kan bli over 40 år gammel og veie opp mot 50 kilo.
Den hører hjemme nord i Amerika – fra Alaska, gjennom Canada til De store sjøer i det nordlige USA. Her kalles den Lake Trout.
Føden hos ungfisk er insektlarver og dyreplankton. Hvis byttefisk er mangelvare, kan den fortsette å spise dyreplankton og bunndyr, men stagnerer da fort i vekst.
Arten er uhyre følsom for forsuring og forurensninger og trives best i dype, klare innsjøer med god vannkvalitet. Den offisielle norgesrekorden er fra 6. juni 2017, en fisk på 10,36 kilo, fanget i Kvesjøen i Trøndelag.
Kilder: Store norske leksikon og Wikipedia
Å sette ut en predatorart i kampen mot overbefolkete bestander framfor å bruke ruser og garn, viste seg sjokkerende effektivt: I løpet av sommeren 1987 hadde de utsatte fiskene bikket kiloen, og de norske røyene, som tidligere så ut som kulepenner, var blitt færre i antall og langt feitere enn tidligere.
På slutten av 80-tallet ble det satt ut et betydelig antall to- og treårige ørreter, og i 1993 ble Lutvann kåret til Oslomarkas beste fiskevann.
Lutvanns smitteeffekt
En sein ettermiddag i august 1993 hastet jeg fra en parkeringsplass langs Enebakkveien, sørøst for Oslo, innover i skogen på vei til Eriksvann.
Jeg var tungt lastet. Det skvalpet i vann for hvert steg. I sekken hadde jeg 12 fisker på nærmere 30 cm i en forseglet pose fylt med vann og oksygen.
Vel fremme blandet jeg det kjølige Sørkedals-vannet i fiskeposen med det sommervarme Østmarks-vannet, og så de flotte, underfundige fiskene svømme nysgjerrige ut i en ukjent verden.
På samme tid hadde det samme antallet kanadarøye-unger lagt på svøm i Langvann, et annet mellomstort Østmarks-vann.
Det var de siste eksemplarene av arten Savinius naymaychus, født og fôret opp i sine første to leveår på settefiskanlegget til OFA i Sørkedalen, som denne kvelden fikk nye hjem.
Den nye loven om innlandsfisk av 1992 var nådeløs når det gjaldt alt som luktet av forsøksprosjekter med nye arter, og kanadarøya ble, på linje med regnbueørret, splake og andre hybrider som var utviklet for å mestre spesielle forhold, forbudt å sette ut.
I et desperat forsøk på å oppnå «Lutvann-effekten» også i våre vann, hadde Trygve og jeg kapret restopplaget av kanadarøyer på OFA-anlegget.
Utsettingene våre ble verken registrert eller omtalt noe sted. De fikk heller ingen konsekvenser. Det eneste vi så igjen av dem var et skrantent eksemplar som ble tatt i Langvann, to år etter utsettingen. Den så ut som en sypike og hadde ikke vokst så mye som en centimeter.
Kanadarøyene krevde tydeligvis et annet habitat enn humusrike skogsvann, selv om tilgangen på føde i form av småfisk var optimal.
Les også (+): «Ørreten i Villsjøen er den sprekeste jeg har opplevd», fortalte en eldre fisker meg. Slik gikk det da vi dro dit
Hissig bonde
De 25 kanadarøyene som ble sluppet «off the record» i de to Østmarks-vannene seinsommeren 1993, var imidlertid ikke de eneste uoffisielle utsettingene av arten som ble foretatt i Oslo-området.
Mer enn 20 år tidligere skjedde det noe som på merkverdig vis skulle medføre at Oslos primærdrikkevannskilde i dag er det vannet i Norge som huser de største eksemplarene av arten.
Mandag 18. desember 1972 fyrte en bonde fra Smøla opp traktoren sin og satte kursen mot hovedstaden. På tilhengeren hadde han seks fat med plantegiften bladan, som i konsentrert form er livsfarlig selv ved berøring.
Torsdag morgen 21. desember ankom han Maridalen. Han plasserte tilhengeren slik at fatene med gift kunne dumpes ut i Skjærsjøelva ved å sette foten på utløsermekanismen til traktortilhengeren, slo hull på tankene med øks og ringte deretter Statsministerens kontor.
Gårdbrukeren fra Smøla var en handlingens mann som ikke lot seg pille på nesa.
Gifttønner i vannet
Han mente staten skyldte ham en million kroner i manglende tilbakebetaling av moms, og etter diverse forsøk på å få byråkratiet i Oslo i tale, fikk han nok.
Da politiet ankom Hammeren, der Skjærsjøelva renner ut i Maridalsvannet, sto mannen og ventet med foten på utløserpedalen og en ladd hagle i nevene. Han hevet geværet og ropte etter cash.
Da det gikk opp for ham at politiet ikke hadde med seg så mye som en hundrelapp, tråkket han pedalen til bunns. Lasteplanet hevet seg, tønnene veltet og en bekk av giftig væske rant ned i vannet før mannen ble overmannet, lagt i jern og ført til politistasjonen. Den bisarre hendelsen dekket forsiden på VG dagen før lille julaften 1972.
Panikken bredte seg. Oslo Vann og Avløpsverk testet vannet flere ganger i timen i ukene etter. Antydning til forgiftning av Oslos drikkevann ble aldri påvist, men kravet om en kontinuerlig overvåkning av drikkevannet ble massivt i etterkant av bondens private hevnaksjon.
Les også (+): Bonden Svein fra Smøla lastet seks tønner med gift på traktoren og kjørte 650 km. Han stanset ved Oslos drikkevannskilde
Varslefiskene
Vanninntaket til Oslos befolkning ligger på 35 meters dyp, mange hundre meter fra innoset der giften rant ut i Maridalsvannet.
Enten var den tynnet ut til det ugjenkjennelige før den nådde inntaket, eller den kom aldri i nærheten av det.
Hvilke skader den forårsaket på fisk og insektliv, vet ingen. Småfisk er spesielt følsomme for dramatiske endringer av vannkvaliteten.
Planen om et akvarium inne hos Vannverket, med konstant vanntilførsel fra samme dyp og sted drikkevannet til Oslo ble hentet, var genial.
Den innebar også at vannet som skulle renne gjennom akvariet, ble hentet inn 10 timer i forkant av vannforsyningen til hovedstaden.
Døde småfiskene – et tegn på at noe alvorlig galt var på gang – hadde man dermed tidsbuffer lang nok til å stoppe en eventuell katastrofe.
Akvariet var ferdig i 1975, samme år som 1000 øyerogn av kanadarøye ble innført til Norge fra et klekkeri ved Östersund i Sverige.
Innførselen skjedde sammen med store antall bekkerøyer og splake, en krysning mellom de to artene.
Stortrives i kaldt vann
De fremmede fiskene skulle blant annet brukes i et forskningsprosjekt om den sure nedbørens virkning på fisk. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) var ansvarlig for prosjektet, med forsker Magne Grande i spissen.
På den tida var NIVA nærmeste nabo til Oslo Vannververk, like ved Oset i Maridalen. På 35 meters dyp er vanntemperaturen rundt fire grader det meste av året, noe som er langt lavere enn trivselstemperaturen til de artene som levde naturlig i Maridalsvannet.
Kanadarøya derimot, stortrives i kaldt vann, og snart svømte 20 nyfødte kanadarøyer rundt i det nye akvariet.
Småfiskene fra NIVA ble snart for store for sine omgivelser. En vannverksansatt hadde fulgt fiskene daglig fra de ble sluppet ut i det nye akvariet. Han var blitt glad i dem, og da de måtte skiftes ut med en yngre garde varslere, ville han nødig ta livet av dem.
Da NINA ikke hadde noen motforestillinger, ble fiskene satt ut i Maridalsvannet en sein kveld, sommeren 1977.
To år etter ble prosedyren gjentatt, før NIVA anbefalte å sette de forvokste akvariefiskene i Akerselva heller enn i vannet.
Les også (+): Kenneth reiser 7 500 kilometer for å fiske laks, heller enn å fiske i Norge
Oslos drikkevann er hjem til gigaeksemplarer
25 år seinere – i 2002 – hadde den samme vannverksmannen oppsyn med filteret i enden av den kilometerlange tunnelen som leder Oslos drikkevann inn i renseanlegget i sørenden av sjøen.
Filteret hindrer fisk og gjenstander fra å komme inn i anlegget. I det lille bassenget foran gitteret, jaget det som skulle vise seg å være en kanadarøye på 8,5 kilo rundt etter krøkle.
Troféfisken ble avbildet og fortært, men hodet ble sendt inn til Universitetet i Oslo. Analyse av øresteinene viste at fisken var 22 år gammel.
Lasse var én av et knippe slukfiskere som utover 80-tallet spesialiserte seg både på artens vandringsmønster i vannet og hvor og når man måtte fiske for å unngå vannverksvaktene.
Den største kanadarøya han fikk på stang var på 6,7 kilo, før han en morgen ble funnet død på en av oddene nord i vannet, med en gigantisk ørret liggende ved sin side.
Fisk på over 10 kilo
Etter at vaktholdet ble skjerpet og den eldre generasjon tjuvfiskere forsvant, har stangfisket dabbet av, men fortsatt fiskes det tidvis med grovmasket garn av karer som vet hvor og når det er mulig å komme i kontakt med storfiskene.
Grytidlig om morgenen 30. april 2006 ble det trukket to garn av en kar som har fisket i vannet siden barndommen.
Fire kanadarøyer hadde gått i maskene. Den minste var 4,1 kilo, den største 6,4. Samme mann tok samme år en fisk på over 9 kilo idet isen gikk, og fikk seint i november 2008 et eksemplar på 8,5 kilo.
Den største fisken jeg har sett bilde av, ble garnfisket i 2002 og var på hele 10,2 kilo.
Den samme kilden som viste meg bildet av kjempen, sier han vet om to eksemplarer over 15 som ble tatt i 2011, og han er ikke i tvil om at fisken formerer seg i vannet.
Les også (+): Vil du sette rekord? Her finner du de største fiskene i landet
Ikke bare i Osloområdet
Maridalsvannet var ikke det første bostedet for den norske kanadarøya. Arten kom til Norge for første gang da yngel fra et svensk klekkeri ble satt ut i Østgårdsvatna (Stortjønna) i Lierne i 1971–72
Herfra spredte den seg seinere nedstrøms til Rømmervatna og videre til Kvesjøen og Murusjøen. Dette vassdraget renner videre på svensk side, og fisken har svømt videre øst og spredt seg til flere av de svenske sjøene nedstrøms.
Arne Kvemo, som er bosatt ved Kvesjøen i Lierne, driver garnfiske etter kanadarøye i slutten av september/begynnelsen av oktober.
De to største har han fått i Murusjøen. De var begge på 11,6 kilo og ble tatt på et par meters dyp i oktober 2010. Før det var persen hans på 11,1 kilo fra Kvesjøen, men den største han har vært borti rullet ut av garnmaskene i Kvesjøen for et par år siden.
«Ikke et gram under 15 kilo», fortalte Arne da vi besøkte ham under en pause i dorgefiske etter kjempene, sommeren 2012.
Denne saken ble første gang publisert 08/05 2024.
