Skikk og bruk ved elv og vann
De uskrevne reglene ved elver og vann
Det er visse ting du bare ikke gjør ved elver og vann. Én ting er det som er nedfelt i skrevne lover og regler. En helt annen er alle de uskrevne reglene. Her er det fort gjort å trå feil …
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Skrevne regler er så sin sak, og det er stort sett enkelt – for dem som vil – å finne ut hvilke lover og regler som finnes for fiske i ei elv, en fjord eller et vann.
Skal du fiske ørret i ei elv, må du som regel kjøpe et fiskekort av den som har fiskeretten, som regel et grunneierlag, og det kreves at du følger visse regler.
For eksempel kan det finnes regler om hvilke metoder som er tillatt og ikke, hvor lang fisken må være før du kan ta den med hjem til panna, og så videre, og så videre.
Som oftest kommer du imidlertid langt ved å følge anvisningene på fiskekortet og bruke sunt bondevett. Men ikke alltid …
Den noble fisker
Først av alt: Fiske er en gentlemanssport, så oppfør deg i det minste som folk.
Det gjelder både i omgang med andre sportsfiskere (for eksempel tar du ikke innersvingen på en bevegelseshemmet fisker for å komme først fram til godplassen, slik en kollega av meg opplevde en sommer …) og andre folk du møter på din vei.
Husk at du er en ambassadør i det godes tjeneste, og at alle er tjent med at folk som ikke er sportsfiskere sjøl, ser på oss som hyggelige, sympatiske folk. Tross alt. Vi har alle vært unge og uerfarne en gang.
Ikke kjeft!
Ser du at noen gjør feil, på den ene eller andre måten, enten det gjelder brudd på regler (både formelle og uformelle), bruker feil teknikk, vader uten vett eller lignende, så tilby deg å vise og rettlede istedenfor å irettesette.
Som regel skyldes den slags uvitenhet, ikke vond vilje. Hvis det ikke er en del av gamet, som for eksempel under visse former for laksefiske der du er nødt til å akseptere «køfiske», så respekter andre fiskeres ønske om å fiske i fred.
Mange av oss driver med sportsfiske fordi det er en deilig avkobling fra hverdagens kjas og mas, og søker skogens ro. Er det allerede en fisker på den plassen du har blinket deg ut, så gå videre til neste. Men slå gjerne av en kort prat i forbifarten.
Vær raus
Smålighet er lite sjarmerende. Gled deg over andres fangster, selv om du ikke har vært like heldig sjøl.
Vær også raus med å dele råd og tips med andre; det lønner seg som regel i lengden. Når det er sagt, er det lov, og noen ganger helt nødvendig, å holde enkelte opplysninger for seg sjøl. Det bør også respekteres.
Til slutt: Det burde være unødvendig å minne om, men erfaring tilsier at det dessverre er høyst nødvendig: Ta med deg søpla di hjem! Tomme slukesker, senekveiler og annet rask blir ikke borte av seg selv. Søppel, som åpenbart stammer fra en skjødesløs sportsfisker, gir oss alle et dårlig rykte, og noe av det vi etterlater oss kan faktisk være rene dødsfeller for dyr og fugler.
Sure miner under laksefiske
Da jeg debuterte som laksefisker i Stjørdalselva for rundt ti år siden, lærte jeg mye om skikk og bruk under laksefiske de første dagene. Det var brukbart med fisk i elva, og mange fiskere. Den første dagen hadde vannføringen vært normal, men i løpet av ettermiddagen og kvelden kom det en god del regn.
Dagen etter hadde derfor vannet steget en del, og fisken benyttet muligheten til å flytte seg oppover i elva. Det var derfor trengsel ved bredden, med mange lokale fiskere som kjente sin besøkelsestid. Fra dagen i forveien hadde jeg lært, den harde veien, at man aldri går ut foran en annen fisker. Man begynner øverst på valdet og fisker seg gradvis og systematisk nedover.
Det hadde jeg fått vite av en eldre markfisker som skjønte at jeg var helt fersk i gamet da jeg vadet ut lengst ned på valdet, ved brekket, mens han, som hadde kommet først, fisket øverst. Han forklarte da, på en hyggelig måte, hva som lå i begrepet «rullerende fiske». Mens jeg, på min side, fikk forklart at det var gjort i beste hensikt for å holde størst mulig avstand.
Brumlebass med bart
Stor var derfor forskrekkelsen da noen ropte – unødvendig strengt – til meg da jeg vadet ut øverst på valdet dagen etter når det var min tur til å prøve lykken. Jeg skjønte fort at jeg hadde gjort noe gæernt, men ikke hva.
En brumlebass med snurrebart forklarte imidlertid bryskt, på surtrøndersk, at jeg selvfølgelig ikke måtte vade uti elva på den vannstanden, for laksen kunne stryke helt inne ved land.
Da skjønte jeg ikke bedre, men det gjør jeg nå … Laksefiske, som kan være en fysisk og psykisk påkjenning, og som i tillegg ofte koster en del penger, kan få fram det verste i folk, og er et minefelt for nybegynnere som ikke kjenner til skikk og bruk. Det er imidlertid andre fiskeformer som også krever at du setter deg inn i regelverket, både det formelle og det uformelle.
Gruff på godplassen
Er det en på godplassen når du kommer fram til elva eller vannet (noe som selvfølgelig er veldig irriterende), slår du av en kort, høflig prat med vedkommende, før du tusler videre til neste kulp eller vik. Helst godt utenfor synsavstand, har jeg lært.
Dessverre er det ikke alle som er like godt oppdratt. Jeg husker en gang jeg hadde gått i en drøy time inn til et vann i Oslomarka tidlig en lørdag morgen. Der rigget jeg meg til på godplassen, lykkelig over å være helt alene, og kastet ut marken. Det tok ikke lang tid før den første fine ørreten havnet i håven. Sola skinte, og alt var fryd og gammen.
Helt til jeg hørte det knake i buskene bak meg. Lydene som fulgte tydet på at det dessverre ikke var en elg i anmarsj, men – skrekk og gru – en bråkete barnefamilie. Faren var den første som stakk hodet ut av det grønne sceneteppet. Han hilste blidt på meg, og sa at «her var det jammen fint!».
Her vil vi bo!
Det kunne jeg jo ikke svare annet enn «ja» til, men gjorde det samtidig klart, med et (over-) tydelig kroppsspråk, at jeg ikke var interessert i noen lengre samtale. Så kom mor og to små ut av skogen. Etter en kort rådslagning fant familien ut at de skulle slå seg ned på plassen der jeg satt, fordi det var så fint der. Jeg trodde ikke mine egne ører. «Her? På plassen min?». Da ungene, oppmuntret av en overentusiastisk far, begynte å kaste fiskespretten der marken min lå og ventet på en passerende ørret, ga jeg opp. Jeg reiste meg, sveivet inn, så surt på de voksne, som stirret uforstående på meg, og tuslet slukkøret hjem. Mens jeg tenkte: Hvem skal lære de ungene skikk og bruk?
Hull uten tull
Faren i avsnittet over hadde antagelig sett ut som et spørsmålstegn hvis du hadde forsøkt å forklare ham følgende: Når du ikke fisker røye på varpene, må den fôres inn. Mange bruker mye tid på disse forberedelsene, og merker gjerne hullene sine med en kvist.
Hvis du er frimodig nok til å sette deg til i et oppfôret hull, så ikke bli overrasket hvis «eieren» gir deg en overhaling når han dukker opp. Den slags er rett og slett frekt. Nærmest på linje med tyveri. Eller enda verre … Når vi først er inne på isfiske: Hvis du er ukjent på et vann, er det en kjent metode å lete etter gamle hull, som kan være en indikasjon på hvor det kan lønne seg å legge ned litt tid.
Så lenge det ikke er snakk om røyefiske og merkede hull, er det helt i orden å benytte disse eller bore i nærheten så lenge de ikke er i aktiv bruk. Det anses faktisk som helt legitimt. Bare så det også er nevnt.
Hold avstand på isen
Det som derimot ikke anses som god takt og tone, er å bore kloss inntil andre. Særlig hvis det er folk du ikke kjenner. Hva som oppleves som «kloss inntil», vil selvsagt variere, fra person til person, og fra situasjon til situasjon.
Under isfiskekonkurranser er det som regel ikke lov å bore nærmere andre enn 5 meter. Fisker jeg sammen med folk jeg kjenner, er det hyggelig å ha muligheten til å prate litt underveis, så da er kanskje noen få meters mellomrom greit. Er det andre til stede på isen, som jeg ikke kjenner, holder jeg derimot god avstand, særlig hvis de andre var ute på isen først. Og jeg forventer at andre gjør det samme.
Når det er sagt: Det er ufint å okkupere et digert område ved å spre utstyret sitt unødvendig mye utover. Det siste gjelder for øvrig ikke bare under isfiske.
Overtro under båtfiske
På bøljan blå er det også en del ting du bør passe på. For eksempel blir du fort upopulær om bord hvis du bruker for lett pilk eller søkke, særlig hvis det er mange som fisker fra samme båt. Strøm og avdrift vil da fort føre til at snøret ditt vikler seg inn i snøret til naboen(e), og sånt blir det fort mye klabb og babb av.
Ekstra kjedelig er det selvfølgelig hvis naboen mister en diger fisk på grunn av dette. Er du i tvil, så spør heller en mer erfaren fisker om passende snøretykkelse og søkke-/pilkvekt under de rådende forholdene. De aller fleste sportsfiskere er hyggelige folk, og bidrar gjerne med tips og råd til nybegynnere.
Vær for øvrig oppmerksom på at havfiskere ofte er overtroiske som få, så bli ikke overrasket hvis du får stygge blikk hvis du kommer gående om bord med sekk på ryggen og en banan i hånda …
Skipperen bestemmer
Dorgefiske kan også by på forviklinger. Om bord på en båt er skipperens ord lov, og med mange stenger i aksjon, kan det fort bli hektisk, og det er fort gjort å gjøre feil. Så følg alle instruksjoner du får til punkt og prikke med mindre du er erfaren og kan drillen til fingerspissene. Fisker du/dere med planerboard, så husk at aksjonsradien fort kan bli temmelig stor, og at du trenger mye plass når du skal svinge/snu.
Ta hensyn til andre trafikanter, og kort inn avstanden hvis det er mye trafikk på sjøen eller fjorden. Dessuten: Fisker du fra båt, så ta hensyn til folk som bader eller fisker fra land. Selv har jeg opplevd mer enn en gang å miste både stang og snelle fordi en nisse har kjørt fast snøret mitt i propellen.
Håving med omhu
Håving (eller klepping/tailing) for andre er et minefelt, og det er mange eksempler på at folk ikke lenger er på talefot etter at det er gått galt i den avgjørende, kritiske fasen under landing av en stor fisk. Skal du håve fisk for en annen, så bør du vite hva du gjør. Eller være ærlig på at du ikke føler deg kompetent til å påta deg et så stort ansvar. Når det er sagt: Ber du en annen om å håve en fisk for deg, så må du også akseptere risikoen for at noe kan skjære seg. Det kan nemlig skje selv den beste. Går det skeis, så ta det med et smil. Selv om det selvfølgelig er lettere sagt enn gjort.
Sånn apropos: De fleste setter som regel pris på at folk viser handlekraft. Men ikke alltid. En gang jeg fisket fra isen i Drammensfjorden, fikk jeg en fin laks på balansepilk. Fighten var minneverdig, men det var et lite skår i gleden. Fisken, som viste seg å være en slank vinterstøing, kunne ikke gjenutsettes fordi en overivrig medfisker kleppet den resolutt i siden uten at jeg hadde bedt om det, og før jeg rakk å reagere. Moralen er at det også er god skikk og bruk å spørre først.
