Renessanse for bakkebasert luftvern
Frem fra glemselen
Økt spenning mellom Russland og NATO har fått Norge til igjen å satse på luftvern. De første missilsystemene, stinne av norsk teknologi, kommer på plass i år.
I disse dager blir de første våpnene i Hærens nye kampluftvern levert til Artilleribataljonen på Setermoen i Troms. Dette markerer startskuddet for gjenopprettelsen av et eget luftvern i Hæren.
I første omgang er det snakk om missiler og utskytningsramper av samme type som Luftforsvaret bruker. Senere i år blir disse byttet ut med «Humvee» feltvogner, hver med fire potente luftvernmissiler på taket. De har betegnelsen «High Mobility Launcher» og er mer tilpasset Hærens behov. «Humvee»-enhetene kan flyttes med C-130J Hercules transportfly, og kan være klare til skudd i løpet av minutter etter at de ruller ut av flyet.
Missilene er de samme som henger i våpenfestene på kampflyet F-35: NASAMS (Norwegian Advanced Surface-To-Air Missile System), en av norsk forsvarsindustris største eksportsuksesser. Dagens utgave av NASAMS har evne til å skyte ned kryssermissiler, fly og helikoptre, men har begrenset evne mot ballistiske missiler.
LES OGSÅ: Khrutsjov truet med å utslette Bodø
«Antiballongskyts»
I mange år har bakkebasert luftvern fått en stemoderlig behandling i forsvarsbudsjettene. Men så snudde den sikkerhetspolitiske situasjonen. Luftvern ble løftet opp og frem som svar på en lufttrussel som er mer sammensatt enn noen gang. Den største utfordringen er kryssermissiler og ballistiske missiler. I tillegg kommer fly, helikoptre og droner av forskjellig størrelse.
Renessansen for norsk luftvern blir et nytt kapittel i en mangslungen historie som startet med en kaptein med stort representasjonsbudsjett og frykt for ballonger.
I 1916, midt under første verdenskrig, dro den norske artillerikaptein Richard Osmundsen ut i verden for å kjøpe luftvernkanoner, eller «antiballongskyts» som det het på den tiden. Han ble sendt av Forsvarsdepartementet og hadde vide fullmakter. Reisen gikk til England og Frankrike, to land som sto midt i krigen, og som hadde mer enn nok bruk for sine egne luftvernkanoner. Den Røde baron herjet over skyttergravene i Frankrike, og de britiske øyene ble bombet av tyske bombefly og Zeppelinere.
Likevel greide Osmundsen det kunststykket å tegne kontrakter om kjøp av luftvernmateriell, både i London og i Paris. Da han kom tilbake til Kristiania, presenterte han en «reiseregning» på 60 000 kroner. I dagens pengeverdi tilsvarer det mer enn 2,5 millioner. Pengene hadde han brukt på representasjon. Under selskapelighetene hadde han greid å overtale britiske og franske offiserer og fabrikkeierne til å levere luftvern til Norge. Forsvarsminister Christian Theodor Holtfodt syntes det var vel anvendte penger, og anviste reiseregningen.
LES OGSÅ: (+) Atomubåt-katastrofen i Norskehavet
Klargjort for atomladning
I flere tiår hadde Norge langtrekkende luftvern som skulle forsvare Oslo-
området. Missilene kunne bære atomstridshoder.
Det første operative bakke-til-luft-missil-systemet var amerikanske Nike. Fra systemet ble innført i 1953, ble det benyttet Nike Ajax-missiler som hadde en rekkevidde opp mot 50 kilometer og en høydedekning på 70 000 fot. Missilene fløy med to ganger lydens hastighet.
Ajax-missilet var i bruk på omtrent 200 utskytningsbaser rundt om i USA. I 1958 ble det enda kraftigere Hercules-missilet innført på mange av basene. Dette missilet hadde en fart på tre ganger lydens hastighet, en rekkevidde på 120 kilometer og en høydedekning på 150 000 fot.
Hercules-missilene som USA brukte var utstyrt med atomstridshoder for å kunne slå ut hele formasjoner av fly med ett enkelt missil. Eksportversjonen, som ble solgt og gitt til mange europeiske land, deriblant Norge, hadde konvensjonelle høyeksplosive stridshoder.
Norge fikk Nike-systemet i 1960 som del av Våpenhjelpen fra USA. Nike-bataljonen var i drift helt frem til 1990, og var gruppert for å beskytte hovedstadsområdet. Den norske Nike-bataljonen var aldri oppsatt med atomstridshoder, men skal ha vært klargjort for bruk av slike i en krigssituasjon. Nike-batteriene var plassert i Asker og Nes i Akershus, og ved Trøgstad og Våler i Østfold. Det er fortsatt mulig å se en rekke rester etter basene. Hovedkvarteret var på Linderud i Oslo.
Nike-systemet var avhengige av tre forskjellige radarer: Først måtte en overvåkningsradar finne målet. For å beregne treffpunktet behøvde systemet deretter informasjon både fra en målfølge-
radar, og fra en separat radar som fulgte missilet. Dette gjorde systemet sårbart.
Det har aldri blitt avfyrt Nike-missiler i strid. Arvtageren, den målsøkende og mer treffsikre Patriot-raketten ble derimot berømt: Under den første Irak-krigen ble missilet brukt med suksess mot Irakiske Scud-raketter på vei mot Israel. Norge erstattet Nike-systemet med en norsk variant av det amerikanske HAWK-systemet.
Kilder: Britannia og Wikipedia
Middel og motmiddel
Kampen om luftrommet har pågått i mer enn hundre år. I takt med at trusselen fra oven har utviklet seg, har motmidlet; luftvern, også tatt store steg. Å beherske luftrommet er en forutsetning for at land- og sjøstyrker skal kunne operere. Forsvar mot luftstridsmidler er ansett som en av de mest utfordrende militære oppgavene, og luftvern er en funksjon som har gjennomgått svært stor teknologisk utvikling.
Første gang et militært fly ble skutt ned av en luftvernkanon, var i september 1915. Da skjøt den serbiske korporalen Radoje Ljutovac ned et fly fra den østerriksk-ungarske hæren ved byen Kragujevac i Serbia.
I løpet av første verdenskrig skjedde det en rasende utvikling i evnen til å skyte på fly fra bakken. Forskjellige typer ammunisjon ble utviklet: Granater som gikk av i lufta og granater som gikk av når de traff flyet. Lyskastere ble tatt i bruk for å finne målene og sporlys ble utviklet for å styre ilden. Likevel var luftvern et svært vanskelig område. Det fantes ingen pålitelige midler for å beregne avstanden til flyet og dets høyde over bakken. Når målet i tillegg kunne bevege seg i tre dimensjoner, sier det seg selv at enorme mengder ammunisjon ble brukt uten å oppnå noe annet enn å skyte hull i lufta.
Dette bedret seg betraktelig da radaren ble oppfunnet på 30-tallet. I løpet av andre verdenskrig ble det også utviklet enkle «datamaskiner» som ved hjelp av informasjon fra radar kunne kalkulere siktepunktet for våpnene. Ved hjelp av kombinasjonen radar, regnemaskin og kanon, ble 90 prosent av de tyske V-1-missilene som ble avfyrt mot Antwerpen våren 1945, skutt ned.
LES OGSÅ: (+) Idiot-våpen fra 2. verdenskrig
Fra kanon til missil
Helt frem til 50-tallet besto luftvernet hovedsakelig av maskinkanoner. Bofors 40 millimeter maskinkanon L-60 var blant de mest suksessrike. Under andre verdenskrig ble kanonen brukt i enorme antall, både av USA, Storbritannia og en rekke andre land. I Norge var L-60 i bruk til langt ut på 1970-tallet. Den ble produsert på lisens ved Kongsberg våpenfabrikk.
Da jagerfly med jetmotorer ble vanlig på 1950-tallet, greide ikke kanonene å henge med. Svaret var luftvern med styrbare og målsøkende «fire and forget»-missiler. De styrte missilene ble kontrollert fra bakken, enten med data fra radar eller via en laserstråle som skytteren rettet mot målet.
Målsøkende luftvernmissiler er i stand til selv å finne og treffe målene. Søkehodene er gjerne
radarbaserte og varmesøkende.
Lang rekkevidde
Norske NASAMS har en formidabel slagkraft. Ifølge en artikkel i bladet Luftled kan ett batteri ta opp kampen med 54 forskjellige luftmål samtidig. Missilene antas å ha en rekkevidde på 20–25 kilometer. Det er ikke langt nok i dagens trusselsituasjon.
Ifølge en presentasjon som ble holdt på en konferanse for norsk forsvarsindustri i februar 2018, skal det utvikles missiler med lengre rekkevidde. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom KONGSBERG, ammunisjonsprodusenten NAMMO og det amerikanske selskapet Raytheon. Disse missilene vil sannsynligvis få en rekkevidde på noe over 60 kilometer.
Ifølge Forsvarsdepartementets dokument «Fremtidige anskaffelser i Forsvarssektoren», skal langtrekkende luftvern anskaffes i tidsrommet 2022–2026. Kostnadene er anslått til 3–5 milliarder kroner.
Langtrekkende luftvern vil mest sannsynlig bli prioritert til to områder. Det ene er Trøndelagsregionen med Ørlandet flystasjon og allierte forhåndslagre. Det andre er Ofoten-området med Evenes og mottaksområder for alliert forsterkning.
Eksportsuksess
I dag er Norge en betydelig produsent av luftvernsystemer, men en lilleputt når det gjelder eget militært luftvern. Ifølge Forsvarets anskaffelsesplaner skal dette endre seg i de nærmeste årene.
Kongsberg Defence & Aerospace leverer verdens mest solgte luftvernsystem med middels rekkevidde. Femten land, blant andre USA, bruker NASAMS eller komponenter av systemet.
I motsetning til mange andre luftvernsystemer som er skreddersydd for én type ammunisjon og bestemte sensorer, kan NASAMS brukes med forskjellige missiler og radarsett. Når Hæren nå skal få tilbake et eget kampluftvern og Luftforsvaret skal få luftvern med lengre rekkevidde, utnyttes denne muligheten.
Missiler som brukes mot luftmål, kan i mange tilfeller skytes ut både fra fly og fra bakken. NASAMS-missilene har betegnelsen AMRAAM (Advanced Medium Range Air-to-Air Missile) og brukes både på F-16 og på F-35.
Fra topp til ingenting
Forkortelser
Luftvern er et felt med mange militære forkortelser. Her er noen av dem:
GBAD: Ground Based Air
Defence
MSAMS: Medium Surface
to Air Missile System
SHORAD: Short Range Air Defence
AMRAAM: Advanced Medium Range Air to Air Missile
SL-AMRAAM: Surface Launched AMRAAM
NALLADS: Norwegian Army Low Level Air Defence System (Betegnelsen på hele RB-70 systemet med utskytnings-
enheter, radar og ledelse)
På begynnelsen av 90-tallet hadde Hæren 17 luftvernbatterier. Batteriene hadde svenske Robot-70 missilsystemer, 20 millimeter maskinkanoner og moderne «Giraffe» radarsett. Hvert batteri kunne ha så mye som 20 enheter Robot-70 og 12 maskinkanoner. Lagrene var fulle av skarp ammunisjon, og moderne datateknologi var tatt i bruk for målangivelse og ildledelse.
Harald Bjørgo var sentral i anskaffelsen av Robot-70 på slutten av 70-tallet. Han forteller at det var stor motstand mot at Hæren skulle få avansert missil-
luftvern med egne radarsett. Motstanden fantes både i Hæren og i Luftforsvaret.
Kampen om forsvarskronene var like hard den gang som nå, og mange i Hæren var redd for at Robot-70 skulle ta for stor del av budsjettet. Luftforsvaret hadde på dette tidspunktet «bare» maskinkanoner, om man ser bort fra rakettsystemet Nike (se egen sak), og enkelte i Luftforsvaret så ikke med vennlige øyne på at Hæren skulle få moderne missilluftvern. Ironisk nok var det en forsinkelse i leveransene av F-16, landets nye jagerfly, som gjorde at Robot-70 ble anskaffet.
« Luft-trusselen er mer sammensatt enn noen gang.
– Noen av de nye flyene ble forsinket, og da hadde Forsvaret plutselig penger til disposisjon, sier Bjørgo. Det dreide seg om flere titalls millioner kroner som sto i fare for å bli tilbakeført til Finansdepartementet dersom Forsvaret ikke greide å bruke dem før årsskiftet.
Artilleriet hadde planene klare for moderne missilluftvern, og beslutningen om å anskaffe Robot-70 ble tatt i en fart. Det sies at de første enhetene ble fraktet over grensen fra Sverige med varebiler i hui og hast for å få dem inn i landet innenfor budsjettåret.
Solgt og gitt bort
Mot slutten av 90-tallet oppsto det en oppfatning om at Hæren ikke behøvde luftvern.
– For det første var fokuset på utenlandsoperasjoner hvor motstanderne ikke hadde fly. For det andre var det en tid med avspenning mellom stormaktene, og det ble hevdet at NATO ville etablere totalt luftherredømme i enhver fremtidig konflikt, sier pensjonert oberstløytnant Bernt Børresen. Han jobbet i en årrekke med luftvern i Hæren.
I 2004 ble det derfor besluttet at Luftforsvarets NASAMS-systemer skulle dekke Hærens luftvernbehov. Hærens luftvern ble solgt og gitt bort. Den 9. juni 2005 sa divisjonssjef Kjell Grandhagen «Tred av» til de seks siste offiserene i 6. divisjons luftvernbataljon.
Bare fem år senere, i 2010, gjennomførte Forsvarets forskningsinstitutt en «Hærstudie», som konkluderte med at det var et stort behov for luftvern som kunne operere sammen med manøveravdelingene i brigaden. Luftforsvarets tunge og hjulgående NASAMS-systemer var ikke egnet til dette. Og de var altfor få. Luftvernet i Luftforsvaret hadde også blitt satt på sparebluss.
– Dette var startskuddet for prosessen med å gjenopprette kampluftvern i Hæren, sier Bernt Børresen.
Gjenbruk av F-16 missil
Kampluftvern er planlagt anskaffet gjennom en såkalt rettet forespørsel mot Kongsberg Defence & Aerospace AS. Det betyr at anskaffelsen ikke sendes ut på anbud til flere forskjellige tilbydere.
Derfor blir også NASAMS-teknologi benyttet når de pansrede og terrenggående elementene av Hærens kampluftvern skal bygges. Missilet til dette våpensystemet har betegnelsen IRIS-T og brukes i dag på F-16. IRIS-T skal ikke videreføres på Norges nye kampfly F-35. Dermed sitter Forsvaret med store lager av dette missilet, som nå kan gjenbrukes i den beltegående og pansrede delen av Hærens kampluftvern.
Ove Jørn Luktvasslimo er Hærens prosjektoffiser for kampluftvern. Han forteller at kampluftvernvognene skal bygges opp på pansrede kampstøttevogner, som anskaffes fra Tyskland. På disse skal det settes IRIS-T missiler og en radar for målfølging og ildledelse. Det er ennå ikke bestemt hvilken radar dette blir. Det har ikke lyktes Vi Menn å få en illustrasjon av hvordan de nye kampluftvernvognene kan bli seende ut.
Som de fleste andre forsvarsprosjekter er kampluftvernet forsinket. Opprinnelig var planen at det skulle innføres innen 2021. Nå er målsettingen at det skal være operativt i 2023/24. Det er nesten 20 år etter at Luftvernbataljonen i 6. divisjon ble nedlagt, og 13 år etter at prosessen med gjenopprettelsen startet.
Kilder: Stig Magne Hagen: Luftvernet i Hæren – Et lite historisk resymé.
Wikipedia
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 18 2019
Denne saken ble første gang publisert 29/04 2019, og sist oppdatert 23/07 2019.
