Krigen startet med en fotballkamp

Hva ville unge Pipo Rodriguez gjort dersom han hadde visst at scoringen hans ville utløse en krig som tok livet av 6000 mennesker? Hadde han heller sparket i bakken? Skutt utenfor, kanskje. Men akkurat der og da, i første ekstraomgang, da han fikk muligheten til å sende El Salvador til Fotball-VM for aller første gang, plasserte han selvsagt skuddet under Honduras sin målvakt, inn i nettet, og han jublet som en gal. Spillerne hadde tross alt fått klar beskjed fra presidenten før kampen:

– Det handler ikke om en fotballkamp. Det handler om en nasjons ære og verdighet, sa president Fidel Sanchez Hernandez.

Scoringen til Rodriguez ga El Salvador seieren over Honduras i en kamp som ble spilt i juli 1969, i Mexico, der VM-sluttspillet skulle bli arrangert året etter. Det var den tredje kampen på kort tid, etter at lagene hadde vunnet hver sin hjemmekamp og det hele måtte avgjøres på nøytral grunn. Begge kampene hadde ført til uroligheter, inkludert drap, og mediene i de to nabolandene fremstilte det hele som en krig før den avgjørende kampen. De fikk mer rett enn de ante.

Innvandrerkrise

To uker etter målet til Pipo Rodriguez, gikk militære styrker fra El Salvador over grensen til Honduras. Tidspunktet gjorde at den korte, men blodige krigen som fulgte, for alltid er blitt kjent som «Fotballkrigen». Men uvennskapet stakk selvsagt dypere enn bare en fotballkamp.

Både Honduras og El Salvador var militærdiktaturer og preget av arven etter de spanske kolonistene, med store landeiendommer i hendene på noen få. Forskjellen på landene var først og fremst at det bodde én million mennesker mer i El Salvador, selv om Honduras er fem ganger så stort. Derfor hadde fattige campesinos over lang tid søkt et bedre liv på den andre siden av grensen, i Honduras. Mot slutten av 1960-tallet utgjorde salvadoranerne over ti prosent av befolkningen i nabolandet. Samtidig ble det krise i jordbruket, blant annet på grunn av svikt i kaffemarkedet. Resultatet var økt arbeidsledighet, og for mange honduranere var det enkelt å peke på de skyldige for elendigheten: De hersens innvandrerne fra El Salvador, som tok jobbene.

Honduras tok en Trump i jakten på løsninger på krisen. De vedtok å utvise alle migrantene, alle 300 000 av dem, og å gi jord tilbake til honduranere. Selv salvadoranere som hadde bodd i Honduras gjennom generasjoner, opplevde å miste gård og grunn over natten. Familier ble splittet. Mange nektet å dra frivillig. Makt. Våpen. Vold. El Salvadors myndigheter brukte ord som folkemord. På begge sidene av grensen ulmet det. Hatet søkte næring.

Og så kom fotballkampene.

Nasjonalisme i ball

De to nabolandene vant hver sin kvalifiseringspulje til Mexico-VM, men det var bare plass til ett av dem i sluttspillet.

Det første av de avgjørende møtene gikk i hovedstaden i Honduras, Tegucigalpa. Honduras vant 1–0. Tenåringen Amelia Bolaños så kampen på TV hjemme i El Salvador. Etterpå fant hun frem pistolen som faren hadde i kontorpulten, og skjøt seg i hjertet.

– Hun kunne ikke leve med skammen, skrev avisene. Amelia ble fremstilt som en martyr. Presidenten stilte i begravelsen. Landslaget bar kisten hennes til graven.

Det var som om de 11 fotballspillerne fra Honduras hadde drept henne. Det fikk de merke en uke senere, da det var klart for returkampen.

Det var ikke mange nøytrale tilskuere som var til stede, men den polske korrespondenten Ryszard Kapuscinski oppdaget at han hadde havnet opp i noe langt mer alvorlig enn en fotballkamp. Honduras› landslag hadde militæreskorte fra de gikk av flyet, men «det var ikke lett å se om de var der for å beskytte dem, eller banke dem opp», observerte Kapuscinski. Store folkemengder samlet seg utenfor hotellet, og holdt et svare leven hele natten gjennom. Stjernespilleren José Cardona fra Atlético Madrid og de andre satt våkne, mens råtne egg og døde rotter ble kastet gjennom knuste vinduer. De trette spillerne ble fulgt av stridsvogner og soldater på turen til stadion. Da flaggene skulle heises under nasjonalsangene, la Cardona merke til at det hang en møkkete tøyfille på plassen til Honduras sitt flagg. Noen hadde satt fyr på det ekte. På tribunen var det slåsskamper.

– Her handler det ikke om å vinne. Her handler det om å overleve, tenkte Cardona.

Ikke overraskende scoret El Salvador tre kjappe mål, og sikret seg en tredje og avgjørende kamp i Mexico. Det var der Pipo Rodriguez, uten tanke på eventuelle konsekvenser, scoret da han fikk sjansen sent i kampen. El Salvador vant 3-2, og var klare for VM. Stakkars Amelia hadde utvilsomt handlet forhastet.

Den fjerde kampen

I løpet av måneden med fotballkamper hadde det samtidig utviklet seg til en humanitær krise ved grensen, der kjepp­jagede salvadoranere rømte for livet og samlet seg i flyktning­leirer. El Salvador brøt diplomatiske forbindelser med Honduras, og begrunnet det med at landet ikke gjorde noe for å stanse masse­utsend­els­ene, ei heller drapene, voldtektene og plyndringen som fulgte med.

Sent på ettermiddagen 14. juli 1969 forlot bombefly – egentlig passasjerfly med bomber stroppet fast på utsiden – en base i El Salvador, og droppet sin dødbringende last over den internasjonale flyplassen i Tegucigalpa. Samtidig gikk bakkestyrker over grensen, i angrep langs to hovedveier. Sivile havnet i skuddlinjene, og på begge sider dannet det seg høyst improviserte geriljagrupper. Honduranske tropper stanset fremrykningen, og gikk til motangrep på viktige oljebaser.

Krigen varte i fire dager, og ingen er helt sikre på hvor mange som ble drept. Noen sier 3000, andre kilder oppgir det dobbelte. Ettersom det ble kjempet på honduransk jord, hadde landet de største tapene. Minst like store som de allierte under den blodige D-dagen, for å sette det i perspektiv. Med trusler om økonomiske sanksjoner og løfter om beskyttelse av de utviste salvadoranerne i Honduras, klarte andre amerikanske land i all hast å forhandle frem en våpenhvile. For El Salvador var fremtiden likevel dyster. Overbefolkning, fattigdom og klasseskiller ledet frem mot en borgerkrig som mørbanket landet i mer enn et tiår.

Og i VM i 1970 tapte El Salvador alle kampene, uten å score ett eneste mål.

Hovedkilde: The Independent

Den siste propell­fly-krigen

Den kalles fotballkrigen og hundretimerskrigen. Men det er enda en kuriositet knyttet til krigen mellom Honduras og El Salvador. Det var nemlig siste gang begge sider i en konflikt brukte gamle jagerfly, med stempelmotor og propell, i luftkampene.

Det var scener som hentet ut fra 2. verdenskrig, før jet­jagerens dager, rent bortsett fra at alle flyene var amerikanske. Det var P-51 Mustang mot P-51 Mustang, eller en Corsair. Kaptein Fernando Soto ble nasjonalhelt i Honduras etter at han i sitt Corsair-fly skjøt ned tre fly på én dag, noe som gjør ham til tidenes latinamerikanske flyver­ess.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn