Kjempet krigen ved lavvann

Napoleon hadde bommet, Hitler likeså: Rask fremrykning med stor slagkraft og raske militære suksesser, var én ting. Å holde på de erobrede områdene var noe helt annet:

Jo dypere de angripende troppene kom inn på fiendtlig territorium, dess viktigere og vanskeligere var det å sikre forsyninger – både til soldatene som kjempet ved fronten, men også til dem som skulle befeste erobret land. De allierte hadde friskt i minne hvordan invasjoner av Sovjet/Russland tidligere hadde slått feil, ikke minst fordi man hadde lagt mer energi og kreativitet i krigføring enn i noe tilsynelatende så kjedelig som logistikk.

I Normandie i 1944 var det på logistikk-fronten nordmenn kanskje bidro mest under invasjonen.

Satt på land

Fotografen Ole Friele Backer ble allerede før D-dagen klarert som krigskorrespondent. Nordmannen fulgte tett etter første bølge av allierte soldater under landgangen 6. juni 1944, og var siden flere ganger frem og tilbake over kanalen og inn på befridd fransk territorium.

Bildene Backer etterlot seg viser en side av invasjonen som er lite kjent og viet lite oppmerksomhet. Og det på tross av at konvoiene med lasteskip, ikke minst planlegging, lasting og losse-operasjonene var en helt sentral alliert suksessfaktor.

– Hvert skip ble nøyaktig målt og innlastingen planlagt i den minste detalj. En måtte ta hensyn til at den lasten som først skulle på land kom øverst, at skipene fløt riktig i vannet, at de med letthet kunne settes opp på stranden på invasjonskysten og meget mer, skriver Ole Friele Backer i sin bok «Krisgsfotografen», og legger til:

– Det var tusener av små detaljer som måtte klaffe, og takket være forarbeidet gikk det hele praktisk talt knirkefritt når operasjonene tok til.

Havner i ruiner

At 300 000 soldater ble satt i land langs 97 kilometer fransk kyst i løpet av seks dager, var i seg selv en prestasjon. De viktigste havn­ene, så som havnebyen Cherbourg, var bombet sønder og sammen, og måtte bygges opp igjen for å kunne brukes av de allierte.

Følgelig måtte forsyninger komme langs strendene. Tidevannsforskjellene ga de allierte muligheter: Forskjellen mellom flo og fjære er seks til åtte meter langs Normandie-kysten. Dermed kunne forholdsvis små handelsskip gå inn mot kysten til de bremset opp i sandbunnen ved høyvann. Deretter kunne soldater vasse i land og lasten losses. Laste­biler kjørte ut på sanden ved lavvann, og amfibiekjøretøy, såkalte «ducks» kunne operere ved skutesidene helt til tidevannet kom inn igjen.

Ved lavvann la mannskapet ut kabler som ble festet til ankre lenger ut fra land. Når tidevannet kom, brukte skipene sine egne vinsjer for å dra seg av grunnen. Om noen av skipene ble stående fast og ikke ble trukket flott av tidevannet, sørget gravemaskiner og bulldosere for å grave en kanal bak skipene slik at de kunne komme seg ut på dypere vann.

Planlagt bølge

Mange av Backers bilder viser en tilsynelatende langt mer avslappet atmosfære om bord på skipene under overfarten enn hva man har sett fra selve D-dagen. Blant annet transporten av en kontingent ingeniørsoldater som fraktes i solskinn en uke etter D-dagen, viser en velsmurt krigsmaskin preget av plan og målrettethet. Mens noen av soldatene sløver i sola på dekk, viser andre bilder soldater som får tankene om de forestående oppgavene på avstand med pokerspilling.

Flere av de norske skipene som før krigen var kjente profiler langs norskekysten, gikk i skytteltrafikk fra England til Frankrike. Hardt prøvede sjøfolk sto på sent og tidlig. Blant dem, kaptein R. Nyquist på dampskipet Heien. Tidligere under 2. verdenskrig hadde han ifølge Ole Friele Backer, sittet i japansk krigsfangenskap. Nyquist hadde også smuglet en general Metaxas fra Hellas til Italia på sitt skip under krigen.

Men i motsetning til skipene som forlot de franske strendene med tidevannet, skyllet soldatene og utstyret deres stadig lenger inn over det flate franske landskapet. Landgangen i Normandie ble begynnelsen til slutten av 2. verdenskrig, ikke minst fordi små handelsskip bidro til at de fremrykkende allierte armeer ikke gikk tomme for forsyninger.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 27 2019