Leserne forteller
Jeg valgte å tie om min vonde hemmelighet. Det skulle jeg aldri ha gjort
Jeg hadde gitt meg selv en ny start på et nytt sted. Ingen visste sannheten om fortiden min.
Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne. Oppveksten min var traumatisk med to foreldre, som sto utenfor arbeidslivet og hadde pille- og alkoholproblemer.
Selv fikk jeg dårlige venner allerede på ungdomsskolen, sannsynligvis fordi de som skulle ha passet på meg, ikke fulgte med.
Personer som misbruker rusmidler, har mer enn nok med seg selv, så det var en tøff oppvekst jeg fikk, men selv om «alle» visste hvordan ting var, kom det aldri et barnevern og hentet meg.
De rene klærne mine og håret som alltid var gredd pent i en hestehale, tror jeg lurte mange. Akkurat det klarte moren min å sørge for.
Men historien jeg skal dele, handler om mitt voksne liv.
Allerede som ung festet jeg mye og drakk meg full, og det ble eksperimentert med narkotika.
Heldigvis traff jeg en ordentlig gutt, og det gjorde at jeg en periode hadde det greit likevel, men så fikk han og jeg problemer, og jeg ble sammen med en narkoman.
Fra da av ramlet livet mitt nedover en bratt skrent. Jeg var utenfor arbeidslivet, fikk sosialstønad og ga blaffen i alt.
Som narkoman ble jeg styrt av ett behov, og det var behovet for å være ruset. Jeg falt så langt ned at jeg en natt ble funnet nedkjølt på gaten i Oslo og lagt inn på sykehus.
Da jeg våknet, var det et sjokk, for jeg fikk høre at jeg ikke ville ha vært i livet om jeg ikke hadde blitt funnet av en tilfeldig person, som ringte etter ambulanse.
Min rusmisbrukerkjæreste hadde bare latt meg bli liggende; han dro selv til en kamerat.
Les også (+): Det har alltid handlet om mamma. Hennes problemer, hennes smerte, hennes sorg. Nå er det nok
Jeg var et vrak
Flotte mennesker fikk meg til å innse at jeg måtte endre livet mitt, og jeg sa ja til å legge meg inn til rehabilitering.
Jeg var 29 år og år med misbruk av alkohol, piller og narkotika hadde gjort kroppen min til et vrak.
Men jeg klarte å komme meg på bena og var fast bestemt på å ta opp skolegang og begynne et ordentlig liv.
Behandlerne mine trodde det var et godt valg da jeg sa at jeg ville flytte til en mindre by. Å komme meg bort fra gamle venner, alt det som hadde vært dårlig, mente de var en god idé, så det var det jeg gjorde.
Skal du være åpen eller ikke åpen når du bærer med deg en historie som min?
Jeg valgte å tie, for jeg visste at folk ville dømme meg om jeg delte min historie.
Jeg fikk støtte til å ta opp igjen skolegang og klarte endelig å få en utdannelse, og underveis møtte jeg Robert, en flott mann, som ble glad i meg og ønsket å være sammen med meg resten av livet.
Overfor ham var jeg ærlig om livet mitt, for jeg ville ikke at han skulle føle seg lurt om han en dag fikk vite. Han støttet meg i at det skulle være en hemmelighet.
Selv kom han fra en kristen familie, så han ville ikke at jeg skulle fortelle dem om de vanskelige årene mine, fordi de lett ville kunne tenke at jeg ikke var bra nok for ham.
Jeg hadde det fantastisk med Robert, og da jeg fikk jobben jeg søkte på, kunne ikke livet ha vært bedre. Endelig trodde jeg på en normal og god fremtid.
Vi var et avholdshjem, og slik måtte det være. At jeg ikke kunne drikke alkohol resten av livet, var noe jeg hadde fått tydelig beskjed om.
Vi fikk to døtre som perler på en snor, og jeg manglet ingenting. Da jeg etter barselpermisjonen fikk en ny jobb og nye kolleger, var jeg igjen på høyden av livet.
I den nye jobben viste det seg å være mye mer sosialt enn hos min tidligere arbeidsgiver. Det var fredagspils etter endt arbeidsuke, og til stadighet ble det feiret gode tall med øl og pizza. Jeg takket høflig nei til all alkohol.
«Er du avholds?» spurte de meg, og de antydet at jeg var kjedelig.
Jeg sa at jeg egentlig ikke var det, men at jeg ikke tålte alkohol så godt, og jeg merket at min tilstedeværelse la en demper.
Da vi skulle ha julebord, ble jeg utsatt for et massivt drikkepress. Det gjør vondt å tenke på hva som skjedde.
Jeg valgte å tenke at det ikke kunne skade å nippe til et glass vin, bare for å føle meg som noe annet enn en festbrems.
Selvfølgelig gikk det galt.
Jeg ble full, og da Robert hentet meg, var jeg så overstadig beruset at jeg ble helt krakilsk. Jeg hadde sagt til ham at livet med ham var kjedelig, og at jeg var lei av å leve så prektig. Han var sønderknust.
Morgenen etter følte jeg skam, men det hadde kommet en brann inni meg, som ble umulig å slukke. Kroppen skrek etter mer.
I ett år drakk jeg i smug og var sikker på at det gikk fint. Jeg kjørte bil og gikk på jobb selv om jeg ikke var helt edru.
Plutselig en dag sto en politimann og vinket meg inn, og jeg ble avslørt og alt kom for en dag.
Jeg mistet førerkortet og fikk straff. Robert sa at han ville skilles, for han trodde at han aldri igjen ville kunne stole på meg, og jeg var sønderknust.
Les også (+): Mannen min fikk seg ny jobb – og forandret personlighet
Djevel på skulderen
Å bli rusfri når du er avhengig er enormt vanskelig. Å komme seg gjennom abstinensene, er grusomt. Min motivasjon var barna mine og mannen min.
Jeg hadde bare ett overskyggende ønske, og det var å beholde familien min. Jeg ville vise Robert hvor høyt jeg elsket ham.
Noen ganger er kjærligheten så sterk at den overlever alt, og lykkeligvis for meg var det tilfelle med oss. Jeg innså at jeg måtte gå i behandling og delta på AA-møter.
Jeg fikk en fadder, og jeg måtte gå til sjefen min og fortelle om bakgrunnen min.
Jeg hadde kommet til rett arbeidsgiver, for direktøren samlet alle til et møte etter at jeg hadde delt min historie med ham.
«Heretter skal alle som ikke drikker alkohol, bli respektert når de sier nei takk. Vi skal også bruke Mays historie til å drikke mindre i jobbsammenheng», sa han blant annet.
I dag vet alle i min nye hjemby hva jeg har kjempet meg igjennom, og jeg har fått massiv støtte og mange hurrarop fordi jeg har klart å jobbe meg tilbake til et rusfritt liv.
Jeg vet at jeg har en djevel på skulderen til enhver tid. Han hvisker meg i øret at han bare vil ha et lite glass med vin. Når han snakker til meg, tenker jeg på de skjønne jentene mine. Ikke for noe i verden vil jeg miste dem.
Og jeg er heldig, for Robert passer på meg, og jeg lar ham gjøre det. Jeg har innsett at jeg som tidligere rusavhengig ikke kan lefle med alkohol.
Jeg kan ikke nippe, smake eller «bare ta et lite glass». Gjør jeg det, mister jeg kontrollen.
Når det gjelder drikkepress blant voksne, ønsker jeg å komme med en bønn: Si aldri «Men kom igjen, du kan vel bare ta et glass, for selskapelighets skyld».
Når en person sier nei, kan det være gode grunner til det. Gjennom å presse og trykke på for å få et ja, kan du bidra til at det går virkelig galt med han/henne. Jeg tenker med gru på hvor galt det kunne ha gått med meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 12/06 2024.
