MAILINNS STERKE HISTORIE:
Mailinn veide 165 kg og var døden nær. Så skjedde mirakelet
Mailinn var skoleflink og drømte om å bli lege, men fra russetiden, gikk livet i utforbakke. Historien hennes er historien om et mirakel.
Det er sensommer på Radøy, ei lita øy nord for Bergen.
På grusveien kommer en smilende kvinne mot oss. Høyreist og slank.
Hun ser yngre ut enn sine 33 år, men erfaringene hun bærer på passer bedre til en eldgammel kone.
Hun går forsiktig, men med spenst i skrittene. I grøftekanten nikker geitrams og revebjeller oppmuntrende i den myke vinden.
Gudene skal vite at hun har trengt all den oppmuntringen hun kunne få.
For bare fire år siden var Mailinn Mellingen Hamre mer død enn levende. År med tungt alkoholmisbruk hadde nær tatt livet hennes.
Historien til Mailinn er historien om et mirakel.
Om hvordan viljestyrke, kjærlighet fra familie og venner og et helsevesen som aldri ga opp, reddet et ungt liv.
– Jeg elsker edrulivet. Det er bare nydelig, en helt ny verden, sprudler Mailinn.
Hennes gamle verden var lite å elske.
Fem brannmenn på do
18. mars 2020. Det var en knapp uke siden Norge hadde stengt ned på grunn av covid. I alkoholtåka hadde ikke Mailinn fått det med seg. De to siste årene hadde hun gjort lite annet enn å sitte i sofaen og drikke.
På det meste drakk hun 30 bokser øl om dagen, avhengig av hvor mye hun sov.
På det meste drakk hun 10.000 kalorier om dagen. Promillen måtte hun holde jevnt over tre. Hvis den ble lavere, kom bakrusen. På Folkehelseinstituttets hjemmesider står det følgende om tre i promille:
«Over 3 blir promillen farlig og kan få deg til å slutte å puste.»
Vekten økte, den bikket 100 kilo, deretter 120 og 140. I mars 2020 stoppet vekta på 165 kilo, fordelt på 180 centimeter.
– Jeg klarte ikke å dusje eller gre håret. Jeg våknet hver dag overrasket over at jeg fortsatt levde.
Til slutt bar ikke bena henne lenger. Hun kom seg rett og slett ikke opp av sofaen for å gå på do.
En hjemmesykepleier forsøkte å hjelpe henne, men Mailinn var for tung.
Brannvesenet ble tilkalt. Skammen og fortvilelsen brant i ungjenta da fem staute karer fra det lokale brannkorpset måtte bære henne til toalettet.
Få timer senere kollapset Mailinn. Kroppen ga opp, organene sviktet. Bunnen var nådd. Med ulende sirener ble hun kjørt til Haraldsplass sykehus i Bergen.
Les også: Silje (44) sjokkerte God morgen Norge-seerne. Det kan ha reddet livet til Tone (77)
Hjemmebrent som 12-åring
Oppveksten på Radøy var god. Mailinn spilte fotball, turnet og stelte hester. Hun var yngst i en søskenflokk på tre, med to storebrødre som tok seg godt av henne. De var tette i alder og tette i lek og hverdag.
Men Mailinn startet tidlig å eksperimentere med alkohol. 12 år gammel fikk hun og venninnene tak i noe hjemmebrent. De gjemte seg i en campingvogn. Mailinn likte ikke smaken, men svelget unna. Egentlig ville hun heller leke, men hun var jo «stor» nå.
To år senere var hun ofte å se på bygdefester. Sammen med vennene sine hadde hun mye moro. Men Mailinn oppdaget raskt at hun tålte mer alkohol enn de andre. Hun måtte drikke mer for å få samme rus.
Ingen reagerte på festingen. Mailinn var ikke verre enn andre. Ikke ennå. Karakterene var fortsatt gode. Mailinn valgte realfag og satset på en fremtid som lege. Utad var alt fint.
Men inni skoleeleven herjet angstdemonene. Alkoholen døyvet angsten når presset ble for stort. I russetida tok det helt av, og Mailinn fullførte ikke eksamen.
Snart dreide det meste i livet hennes seg om alkohol. Om å skaffe penger til alkohol. Om å planlegge slik at hun alltid hadde nok.
Om panikkhandling før butikken stengte. Alltid måtte det være øl tilgjengelig, både til kvelden og til reparasjon når hun våknet.
Drakk opp studielånet
– Jeg drakk opp studielånet mitt, skaffet meg mange kredittkort som jeg «makset», lånte penger av venner. Selv om jeg fortsatt klarte å være sosial og stille opp for familien min, kom alkoholen foran alt, sier Mailinn alvorlig.
I 2013 hadde 22-åringen allerede drukket lenge. På en tur til Korea sammen med bestevenninnen eskalerte drikkingen. En kontroll hos fastlegen viste skyhøye leververdier.
– Jeg begynte å hate det alkoholen gjorde med meg. Jeg la på meg. Jeg måtte ha alkohol. Kosen var borte.
Verdens verste tabbe
I 2013 måtte Mailinn gjennom to operasjoner for å fjerne mandlene. Blødninger og komplikasjoner gjorde at hun ikke kunne drikke på to måneder. To måneder som edru.
Det hadde ikke skjedd på flere år. Men hun begynte å drikke igjen.
– Det er ingenting jeg angrer mer på enn at jeg begynte på igjen.
Fra 2017 til 2020 gjorde hun lite annet enn å drikke. Jenta som elsket jula og begynte julepyntingen allerede på bursdagen sin, 1. september, følte ingen juleglede.
Da julegleden forsvant, føltes det som om livet var over. Ingenting betydde noe.
Les også: (+) Leserne forteller: Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Hjelp og helvetes pinsler
Men Mailinn betydde mye for mange andre. Hun var ikke ensom, aldri utstøtt. Det var mange som kjempet for henne, som prøvde å hjelpe og motivere.
Fastlegen, som hun hadde hatt siden hun var jentunge, ga henne aldri opp, fordømte henne aldri. Psykologen hun gikk til prøvde.
Bestevenninnen, moren, brødrene – alle prøvde. Legene på akuttmottaket, der hun var en hyppig gjest, prøvde å få henne til å forstå alvoret.
Hun forsto det nok. Men hun orket ikke. Det gjorde ikke kroppen hennes heller.
19. mars 2020 – på storebrorens bursdag – ble Mailinn lagt i kunstig koma. Da hun våknet over to måneder senere, ventet all verdens pinsler og mareritt.
De neste månedene var hun i sammenhengende delirium. Hun visste ikke forskjell på virkelighet og hallusinasjoner. Hun trodde at legene skulle amputere bena hennes. Hallusinasjonene handlet om blod og tortur. Mailinn fikk diagnosen Guillain-Barrés syndrom, en sjelden tilstand som gir voldsomme nervesmerter.
Norge var nedstengt grunnet covid, og Mailinn fikk ikke besøk av sin elskede familie. Moren, Irene, fikk ringe én gang om dagen for å høre hvordan det gikk. Lenge var svarene nedslående. Feberen herjet, leveren sviktet, hun var lam fra halsen og ned.
Mailinn lå i respirator og ble overført til Haukeland universitetssykehus. Kraftige doser steroider fikk bukt med feberen. Ting begynte å snu.
Hurra for 17. mai!
På nasjonaldagen fikk Mailinn montert en ventil på røret i halsen. Dermed kunne hun snakke litt, til tross for at det fortsatt var respiratoren som pustet for henne.
Å få høre stemmen til minstejenta var den beste 17. mai-feiringen mamma Irene kunne få. Noen få ord fra en svak stemme utløste all verdens glede.
Mailinn ble utskrevet fra Haukeland og overført til Nordås rehabilitering. Det var gått tre måneder siden familien og bestevenninnen hadde fått treffe henne. Nå kunne de endelig komme på besøk.
Men hennes aller beste venn, katten Zaki, fikk ikke komme på besøk. Skulle hun få treffe pusen igjen, måtte hun komme seg hjem på perm. For å få lov til det, måtte hun klare å gå 200 skritt uten rullator.
Hun måtte opp av rullestolen. Hun startet med vaklende skritt med en «prekestol» som støtte. Fem uker senere nådde hun målet. Hun gikk 200 skritt, fra gymsalen til TV-stua. Personalet jublet. Mailinn peset som ei bikkje en solvarm sommerdag.
– Da det gikk opp for meg at jeg ikke hadde drukket på flere måneder, var det som om jeg fikk superkrefter. Det var ingenting jeg ikke kunne klare, sier Mailinn.
Minus 90 kilo
Hjemme på Radøy fortsatte hun opptreningen. Skrittene ble flere, kiloene færre.
Mat hadde aldri vært noe problem for Mailinn. Uten daglig tilskudd av flere tusen alkoholkalorier, raste kiloene av.
Tre måneder senere var hun tilbake på Nordås på kontroll. Hun gikk selv, uten støtte.
Vekta viste allerede en nedgang på 35 kilo. Nå veide hun 90 kilo mindre på det meste.
Vil hjelpe
– Alle trodde jeg skulle dø. Selv legene trodde det. Nå vil jeg bruke mine erfaringer til å hjelpe andre. Da blir ikke misbruket og kampen min forgjeves, sier Malinn i dag.
– Jeg tenker hver dag på hvor heldig jeg er som fikk en ny sjanse. Det første jeg tenker på når jeg våkner hver morgen, er hvor takknemlig jeg er for at jeg lever, forteller Mailinn med et strålende smil.
Nå har Mailinn vært alkoholfri i over fire år og kan ikke tenke seg å begynne igjen.
– Jeg blir dårlig bare jeg tenker på øl. Jeg ville heller tatt livet av meg enn å begynne å drikke igjen. Jeg elsker friheten. Jeg trenger ikke lenger å tenke på når ølsalget stenger, eller om jeg har nok penger til øl. Det er en helt ny verden.
Vettskremte venner
Mailinns historie har skremt livet av vennene hennes. Det er få av dem som drikker.
Når hun går på fest, allierer hun seg alltid med en av de som velger å være edru. Det gjør henne ikke noe å se andre drikke, men det er trygt å ha en alliert som også er nykter.
Etter en håpløs tilværelse har 33-åringen fått tilbake drømmene og gnisten. Nylig fikk hun jobb på et bo- og rehabiliteringssenter for rusmisbrukere. Drømmen er å utdanne seg til ruskonsulent.
– Jeg fikk en ny sjanse. Det er ikke alle som får det.
Mamma Irene-Kristin Mellingen Hamre var ikke bekymret for Malinn i ungdomstiden.
– Det var vanlig at ungdommer gikk på bygdefester og testet ut alkohol. Jeg var ikke så bekymret for Mailinn. Hun var skoleflink og drev med idrett.
Til slutt skjønte hun alvoret.
– Jeg merket ikke at hun drakk. Ikke før i 2013, men da ble jeg veldig bekymret. Hun kalte alkohol for oksygenet sitt. Hun måtte ha det. Det var forferdelig for en mor å oppleve dette. Uansett hva jeg sa fikk jeg henne ikke til å slutte. Jeg var redd og bekymret hele tiden. Det er umulig å sette ord på.
I dag er hun utrolig stolt av det datteren har klart.
– Hun kjempet seg gjennom det. Mammahjertet mitt hopper av lykke.
