Trillinger etter fylte 40:
Belinda fikk høre at hun neppe kunne bære frem barn igjen. Så kom det store sjokket
Noelia, Enya og Eden motbeviste dette.
I løpet av et lite øyeblikk ble hele verdenen til Belinda Braza (43) og Clement Irbil (36) i Holmestrand snudd opp ned.
– Ser dere det samme som meg? spurte jordmoren mens alle tre så på ultralydskjermen med store øyne.
Fryktet at hun var syk
Belinda og Clement jobber begge med teater.
De bor i et hus i den idylliske Vestfold-byen med utsikt over Oslofjorden. Belinda har sønnen Benjamin på 20 år fra et tidligere forhold.
Paret hadde blitt enige om å ikke få felles barn.
– Vi er veldig glad i å reise, og jobbene våre er superviktige for oss, sier Belinda.
I januar i år var paret i ferd med å sette opp forestillingen «Bonnie & Clyde» på Riksteatret. Det var en hektisk periode. Belinda var både regissør og koreograf, og Clement var scenograf og lysdesigner.
– Vi jobbet veldig, veldig mye, og det var lange netter. På samme tid hadde jeg fått en del blødninger, forteller Belinda.
Tre år tidligere hadde hun vært gjennom en operasjon for aggressive celleforandringer. Legene ga tydelig beskjed om at etter dette ville nok kroppen hennes ikke kunne klare å bære barn igjen.
Da de nye blødningene ikke ga seg, begynte hun å frykte at celleforandringene kunne være tilbake.
– Men tiden går jo fort, og så jobber og jobber du, og du finner på alle mulige unnskyldninger for hvorfor du blør.
Les også: Da legen vrei på ultralydapparatet, kom sjokkbeskjeden: – Vi lo og gråt om hverandre
Stor overraskelse
Til slutt ringte hun likevel legen, som ba henne komme til en undersøkelse.
– Fastlegen min tok en celleprøve, og så tok hun heldigvis også en blodprøve. To timer etterpå ringer hun meg og sier: «Du er gravid!». Jeg husker at vi satt i bilen og bare: «Hæ?!», sier hun med en latter.
Men fastlegen var engstelig på grunn av blødningene og fryktet at hun kunne være gravid utenfor livmoren, noe som kan være farlig.
– Så da fikk jeg komme inn på en hastetime dagen etter, hvor vi tok ultralyd. Da fant hun det første lille fosteret. Vi var egentlig forberedt på noe helt annet. Jeg tror ikke vi hadde tenkt at det skulle være liv. Begge to hadde den samme reaksjonen når vi så dette lille sprellende rumpetrollet på skjermen, sier hun og ser på Clement.
Men jordmoren var ikke ferdig.
– Se her, her er en til, sa hun.
– Begge to bare så på henne i sjokk. Etterpå snakket vi om at den første følelsen vår var så positiv. Uten at vi hadde snakket sammen om det, så ville begge to dette.
Jordmoren syntes den ene tvillingen viste litt lite bevegelse, så hun advarte dem om at det kanskje ikke ville gå riktig vei for begge to.
Belinda og Clement ville ikke vente i uvisshet, så de bestilte derfor time på en privat ultralydklinikk i Oslo.
– De er jo så små at du kan se alt i ett bilde, og med en gang jordmoren tok ultralydproben på magen, så jeg tre klumper. Jeg rakk å tenke «du kødder?». Og «nå har jeg sikkert fått kreft».
Men den tredje klumpen var ikke kreft. Belinda var gravid med trillinger!
Mellom 2016 og 2020 ble det i gjennomsnitt født 833 tvillinger årlig i Norge. I samme periode var det i snitt 11 fødsler årlig med flere enn to barn.
1 av 75 fødsler i Norge er tvillingfødsler. 1 av omtrent 5290 fødsler er trillinger eller flere barn.
Kilde: SNL.no
– klart det var slitsomt
Svangerskapet ble tøft, men Belinda er overrasket over hvor bra det gikk.
– Med tanke på at det var tre fostre, og at jeg var 42 år, så håndterte kroppen min det ganske bra. Men det er klart at det var slitsomt. Jeg var trøtt, veldig trøtt. Jeg slet med høy puls og var mye svimmel i starten.
Det psykiske i svangerskapet var tøffere enn det fysiske.
– Sykehuset var ganske rett på sak og lurte på om vi hadde vurdert fosterreduksjon. Men vi skjønte det ikke helt. «Er det noen grunn til at vi skal gjøre det? Er det noen av dem som er syke?».
Heldigvis var alle tre friske, men paret ble overlesset med informasjon om ulike risikoer ved å bære frem tre barn. Dette kjente også Clement på:
– Det er vanlig i svangerskap at man puster ut når man kommer over den første risikoen ved 12 uker. Men vi fant ut at etter den risikoen kom det bare en ny risiko. Vi kom aldri helt videre. Det var en periode i begynnelsen hvor det var voldsomt hardt fordi det hele tiden kom noe nytt vi skulle forholde oss til, sier han.
– Men så, på et eller annet tidspunkt, skjønte vi at dette er normalen. Normalen er at det er en høy risiko hele tiden. Det er alltid noe som kan gå galt.
Les også (+): Jeg er sjokkert over barnebarnas julegaveønsker
Utsatte bryllupet
Det mørkeste scenariet de ble presentert for var hvis de måtte velge bort ett eller to av barna.
– Hvis vi skulle gjort fosterreduksjon, så ville det blitt eller melle deg fortelle, hvem skal du ta? Det var et helt umulig valg å ta, i hvert fall for oss, sier Belinda.
De spurte legene rett ut om hvordan sjansene til barna var.
– De svarte: «Man pleier å si at det er 70 prosent sjanse for at det går bra og 30 prosent sjanse for at det ikke går bra. Så kommer det an på hvem dere er og hvordan dere hører det. Hører dere at det er 70 prosent sjanse for at det går bra, eller hører dere at det er 30 prosent sjanse for at det ikke går bra?»
De fokuserte på det positive tallet og håpet på det beste, men bekymringene var fortsatt store.
Først i uke 28 turte de å være åpne om graviditeten. Da måtte de også fortelle at det ikke ble noe av det planlagte bryllupet.
– Vi skulle jo egentlig gifte oss 22. juni. Invitasjonene var sendt ut, vi hadde kjøpt en nydelig brudekjole og booket lokale. Alt var klart, sier Clement.
– Så måtte vi avlyse bryllupet, da, sier Belinda, før Clement avbryter:
– Ikke avlyse – utsette!
– Ja, utsette det, ler hun.
Vanskelig å se forskjell
I flerlingsvangerskap blir det trangt om plassen, og mange blir født for tidlig.
Både Belinda og legene ble overrasket over at hun kom helt til uke 34 + seks dager.
– Jeg skal være helt ærlig om at det var vanskelig å holde motivasjonen oppe mot slutten av svangerskapet. Og fyttigrisen, det var tungt! Men det var så verdt det.
Hun ser ned på den lille jenta som ligger ved siden av henne.
Paret ler litt da de innrømmer at de ikke alltid klarer å se forskjell på babyene, men at de har fått fargede bånd de fester på dem for å skille dem fra hverandre.
Når vi besøker familien, er trillingene Noelia, Enya og Eden 2,5 måneder gamle.
De smiler og sjarmerer alle gjester, og de sovner etter tur med smokken i munnen. Som ekstra beskyttere har de cocker spanielene Luma (4) og Ollie (6), to sosiale hunder som elsker besøk.
Stolt storebror
Storebror Benjamin (20) har taklet fint å få tre småsøstre etter et helt liv som enebarn.
– Det er jo klart at vi hadde noen samtaler i starten. Først sa han: «Jeg håper det blir gutter. Jeg ønsker meg en lillebror». Og så kommer jeg hjem og sier at det er tre jenter. «Dere hadde tre sjanser, og dere bommet på alle,» tullet han.
Belinda ler høyt.
– Og så sa han: «Nå har jeg gått fra å være han som ikke hadde søsken til han som har flest søsken.» Men jeg synes han håndterer det veldig, veldig bra. Og jeg tror faktisk at han kommer til å bli strengere med dem enn vi er. Han har allerede sagt at de skal holde seg unna sosiale medier.
Rolig start
Trillingene ble født 31. juli med keisersnitt.
Fordi de var premature, måtte familien bli på sykehuset i en måned etter fødsel. Først en uke på Ullevål, deretter tre uker på Sykehuset i Vestfold.
– Der møtte vi andre som hadde født mer premature barn. Barn som trengte mye mer intensiv behandling eller oppfølging enn det våre barn trengte. Sånn sett er fire uker ingenting. Men det er jo klart at det føltes lenge, sier Belinda.
Paret satte likevel pris på å få en trygg og rolig start på sykehuset.
– Vi fikk øve oss. Vi fikk snuble og gjøre feil, teste ut ting og være bekymret og redde, men under overvåking. Vi kunne bare åpne døren og be om hjelp. Det kunne vi gjøre i en hel måned. Og det må jeg si at jeg unner alle, sier Belinda og viser et brennende engasjement for barselomsorg.
– Når helsevesenet blir så effektivisert som det blir nå, hvor du får servert «takk for deg» etter to døgn, så er det overveldende. Vi fikk øve oss inni den trygge lille boblen vår i en måned og lærte masse vi kunne ta med oss videre og implementere som en del av hverdagen. Vi fikk god tid til å bli kjent med barna. Sånn sett føler vi oss på mange måter takknemlige fordi vi fikk tid til å bli litt mer rustet og klare for å ha med tre barn hjem.
Les også: Det som startet som en uskyldig forkjølelse, ble et mareritt for foreldrene
Deler på jobben
En måned i trygg boble på sykehuset til tross – da dagen for hjemreisen endelig kom, kjente de på mye nerver.
– Det er jo klart vi var livredde. Herregud, det var sommerfugler i magen og en blanding av angst og glede.
Nå begynner hverdagen så smått å komme ordentlig i gang, og de har en fin rytme rundt måltider, bleieskift og soving.
– Det er hektisk og overveldende, men det er også fantastisk. Vi sover 2–4 timer i strekk. Og det er så godt at vi kan dele på dette, sier Belinda.
Med tre barn er de nødt til å dele på jobben døgnet rundt. Det gjør at Clement får mer tid med barna enn mange andre nybakte fedre.
– Jeg skulle ønske alle fikk det. Å kunne få knytte bånd med barna helt fra de er små er så fantastisk og viktig både for mor og for far, sier han.
Jul hjemme
Mens julen 2023 ble feiret i fred og ro, blir årets julefeiring en helt annen opplevelse.
Belinda håper at de kommer seg til Clements familie i Danmark – eller at de kommer til Norge.
Clement mistet faren sin like etter at de fikk vite om graviditeten, så dette blir den første julen uten ham.
Belindas foreldre bor like i nærheten av paret.
– Det blir nok stor jul i Holmestrand. Jul er jo en stressede tid for mange mennesker, så kanskje vi heller går i hi her, sier Clement.
De har så smått begynt å snakke om juletradisjoner.
– Plutselig blir tradisjoner litt viktigere. Hva er det vi vil videreføre? sier Belinda.
Mens Clement kommer fra Danmark, har Belinda familie fra både Norge og Filippinene.
– Den filippinske julen er så livsbejaende og fargerik! Det blinker og er farger overalt, sier Belinda.
Selv har hun vokst opp i Bergen med pinnekjøtt, kålrabi og poteter på julaften.
– Det er jul for meg.
Clement forteller at i Danmark er det vanlig med ribbe eller and.
– Og brune, karamelliserte minipoteter. Det er veldig godt.
Paret håper å skape en jul med både norske, danske og filippinske tradisjoner.
– Det blir spennende å se hva barna skal få oppleve av forskjellige tradisjoner. Og hva som blir vår juletradisjon nå, sier Belinda.
