– Til alle hypokondere, katastrofetenkere og grublere
Hvorfor jeg ikke bruker tid i dag på å tenke at jeg kan ligge på sykehuset i morgen, skriver kreftsyke Marie Lunde.
Jeg venter på at noen skal dø.
Det høres fryktelig ut, men det er sant. Jeg venter på at noen med en frisk lever som passer i min kropp skal dø, så jeg kan leve lenger. En totalt fremmed person skal snart gi meg livet i gave.
Derfor går jeg rundt med mobiltelefonen på høyt volum hele tiden.
Jeg kan opplyse om at mobilen er langt mindre avhengighetsdannende når du er tvunget til å ha den med deg overalt og må svare på alle anrop som ikke er lagret på telefonen.
Stand by 24/7
Når som helst, dag og natt kan de ringe meg fra hvilket som helst nummer og be meg umiddelbart sette meg i en taxi til sykehuset. Der skal de bruke ca en arbeidsdag på å skjære opp magen min, ta ut leveren med kreft, sette inn den friske leveren og sy meg sammen igjen.
MARIE LUNDE:
Skriver for Foreldre & Barn, klikk.no og på misslunde.com. Marie bor på Ekeberg i Oslo med sønnene Laurits og Jæger og mannen Ola.
Så skal de redusere immunforsvaret mitt til et minimum slik at kroppen min ikke støter fra seg det nye organet. Da kan jeg glede meg til potensielle bivirkninger i et halvt år som for eksempel depresjon, infeksjoner, kvalme, månetryne, sopp, kviser og utbrudd av munnherpes.
Alt dette kan skje i løpet av det neste døgnet, uken, måneden eller året.
Les også: Marie Lunde (41) er uhelbredelig syk. Nå må hun ta et avgjørende valg
Bruker tid på Pørni og Aftenpodden
Men mens jeg venter på at noen skal dø, så lever jeg. På jobben går jeg i møter, svarer på mail, tar gode og mindre gode beslutninger. Jeg leker med barna mine, klemmer og kjefter på dem. Jeg tenker på hva jeg skal spise til middag og hvordan jeg kan kaste litt mindre brød. Jeg bruker tid på å være kjæreste, på å spise godt og trene greit. Jeg ser på Pørni, hører på Aftenpodden og hygger meg med gode venner.
Men jeg bruker ikke tid i dag på å tenke at jeg kan ligge på sykehuset i morgen.
Jeg var en klassisk nevrotiker
Før kreften dukket opp bekymret jeg meg mye. Kontinuerlig grublet og uroet jeg meg for alle sykdommene jeg sannsynligvis ikke hadde og alle katastrofene som trolig aldri ville inntreffe. Jeg var en klassisk nevrotiker. Så fikk jeg kreft. Riktignok i en snillere form og med en lengre prognose, men likevel med bud om et forkortet liv.
I begynnelsen var det fryktelig skummelt, men etter hvert har redslene jeg bærer mistet makt og jeg har tatt tilbake kontrollen over livet mitt, selv om jeg lever i usikkerhet. Nå har jeg erfart at jeg mestrer det som kommer, jeg tåler det. Det hadde nok du også gjort. Vi er så mye sterkere enn vi frykter.
Ingen garanti for å bli frisk
Så dukket altså denne muligheten for å bytte lever opp. Det er ingen garanti for å bli helt frisk, men legene mener at det uansett vil forlenge min levetid.
Jeg vet at når jeg får telefonen om at de har funnet et nytt organ til meg, er det noen andre som får en telefon om at de har mistet en kjær. Vi kommer alle til å oppleve å få en telefon med budskap om sykdom, ulykke eller dødsfall. Når som helst kan vi få en beskjed som snur opp ned på livet. Men det betyr ikke at vi trenger å bruke den dyrebare tiden vår på å bekymre oss for det.
Du er sterkere enn du tror
Så til alle hypokondere, katastrofetenkere og grublere: Du er sterkere enn du tror og du mestrer langt mer enn du frykter, så bruk energien din på de og det som gir deg glede her og nå.
Det gjør jeg!
